Gå til innhold

Selvrespekt


Anbefalte innlegg

kupton
25 minutter siden, Glitter skrev:

Man skal jo være det, men den setningen får det til å vri seg inni meg. Og de gangene det har blitt sagt at jeg skal se for meg, meg selv som lita jente og at jeg tar henne på fanget for å trøste henne, eller at jeg skal "ta en prat" med 16-årige meg hvor jeg gir meg selv støtte og sier til meg selv at jeg må tilgi meg selv...

Jeg påstår ikke at jeg har rett. Men når jeg hører slike utsagn som "barnet i deg" det du siterer her om å ta den lille jenta på fanget osv, da får jeg en uggen følelse i hele meg. Et eller annet slik som at hvis pasienten var en av mine nærmeste, ville jeg umiddelbart prøve å befri vedkommende fra denne terapeuten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 46
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • AnonymBruker

    16

  • Glitter

    14

  • kupton

    4

  • Eva Sofie

    4

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Det må selvsagt vurderes individuelt. Men en måte å se det på for de med traumatisk barndom, er for å bruke dine ord "den man en gang var", er at dette ikke var det man en gang var. Dette var ikk

Jeg har snakket litt med behandler om dette her om dagen. Hun sa noe om at det må bygges opp over tid og er ikke noe som kommer raskt, og at det blant annet kan rettes opp i ved å framover ta bedre va

Bygg sten på sten og etterhvert så vil du få et tryggere fundament. Og ha tålmodighet,  Ting Tar Tid. 

Glitter
2 minutter siden, kupton skrev:

Jeg påstår ikke at jeg har rett. Men når jeg hører slike utsagn som "barnet i deg" det du siterer her om å ta den lille jenta på fanget osv, da får jeg en uggen følelse i hele meg. Et eller annet slik som at hvis pasienten var en av mine nærmeste, ville jeg umiddelbart prøve å befri vedkommende fra denne terapeuten.

Det var en vernepleier i rusbehandlingen som prøvde den øvelsen på meg. Jeg husker egentlig ikke hvorfor hun gjorde det. 

Jeg vil i hvert fall ikke være med på det. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 minutter siden, kupton skrev:

Jeg påstår ikke at jeg har rett. Men når jeg hører slike utsagn som "barnet i deg" det du siterer her om å ta den lille jenta på fanget osv, da får jeg en uggen følelse i hele meg. Et eller annet slik som at hvis pasienten var en av mine nærmeste, ville jeg umiddelbart prøve å befri vedkommende fra denne terapeuten.

Hvilken tilnærming mener du kan være nyttig for å integrere og forsone seg med de ulike sidene av seg selv? Mange av følelsene og minnene er jo gjerne knyttet opp til den man engang var som er lite, redd, skamfullt og hjelpeløst barn. 

Anonymkode: 81c83...7f3

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kupton

Det må selvsagt vurderes individuelt.

Men en måte å se det på for de med traumatisk barndom, er for å bruke dine ord "den man en gang var", er at dette ikke var det man en gang var. Dette var ikke en selv, dette var noe en eller flere andre hadde tvunget en inn i. En var ikke seg selv, en fikk ikke lov til å være seg selv. Like lite som en fange i en konsentrasjonsleir.

Det jeg er, er det jeg er nå. Nå når jeg er fri til å bestemme over meg selv og gjøre mine egne valg. Fokusere på hvordan man vil leve livet sitt nå. Hvilke valg en vil gjøre. Hvem en vil være sammen med og hvem en vil unngå. Hvem en vil klemme og hvem en vil elske. Hva en vil lære og hva en vil drive med.

Det som skjedde var tragisk/forferdelig/stygt. Men det var andre sitt ansvar. Det var umulig å velge det bort. Akkurat som for fangene. Ja, det ødelegger mye enda i dag. Men det er fortsatt deres skyld. Du tar hevn ved å velge det bort og søke din egen lykke i dag og fremover.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
4 timer siden, kupton skrev:

Jegidealet er hver enkelts ideal om hvordan en selv skal være som hel person. Absolutt alt - tanker, ord, gjerninger - psykisk og fysisk.

Så har vi den vurderingen vi har av oss selv. Hvordan vurderer jeg meg selv på alle områder?

Hos noen fører en stor avstand mellom idealet og egenvurderingen til at de mister eller får mindre respekt for seg selv. Akkurat som vi kan miste respekten, eller få mindre respekt, for andre, kan dette også skje når det gjelder oss selv.

I en terapeutisk situasjon, eller i en situasjon der en prøver egenterapi, blir det interessant å kartlegge jegidealet i detalj. Hvilke forventninger har jeg til meg selv? Hvilke standarder er det jeg må leve opp til for å være fornøyd? Dernest bør en vurdere om dette er rimelige krav og forventninger. Min erfaring er at mange har helt urimelige idealer, og at det vil hjelpe å drøfte og prøve å oppgi noen av de urimeligste krav.

Jeg kan nevne to eksempler som jeg selv synes var ekstreme og urimelige. Den ene var en tenåringsjente med mutisme (snakket ikke). Hun hadde det kravet til seg selv at hun aldri skulle lyve, og i hvert fall ikke til sine foreldre. Imidlertid var hun redd for at dersom hun snakket, kunne hun komme til å si noe som ikke var sant. Hun kunne si: "I dag gikk jeg til skolen sammen med Ida". Men sannheten var at en del av skoleveien sprang de. Da hadde hun etter egen vurdering løyet. For å hindre slik løgn valgte hun å ikke snakke.  Den andre var en eldre mann som i starten på forholdet til det som skulle bli hans kone hadde sagt at han før henne hadde vært en pikenes Jens. Det hadde han sagt for å imponere. Sannheten var at hun var hans første kjæreste. Denne løgnen hadde plaget han hele livet. Han røpet det første gang for meg da han var langt oppe i 70-årene.

Selvvurderingen er hos de som sliter ofte urimelig dårlig. De er flinke til å se alt de ikke kan, alt de ikke får til, og de sammenligner seg ofte med de flinkeste på hvert område. Dårligere til å gå på ski enn Johaug. Dårligere til å spille fiolin enn Tellefsen og mindre lønn og fattigere enn Røkke (ja nå har jeg satt det på spissen). Samtidig er de dårlig til å se eller bortforklarer det de er gode og flinke til.  Her vil en terapeut kunne hjelpe til med å få et mer realistisk selvbilde.

Klarere nå?

Ja, klarere nå. Takk for svar :) 

Anonymkode: 67060...401

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gondor

Jeg tenker at selvrespekt får man gjennom det man gjør, men da må man lempe på kravene. Og så er det viktig å ikke sammenligne seg med andre så langt det er mulig. Det blir lettere hvis du tar utgangspunkt i de kortene du har å spille med og tar hensyn til de kreftene du har. Sett deg gjennomførbare små mål og vær stolt og glad for hver gang du når dem.

Alle mennesker har en bagasje å bære på; noen mer enn andre og det er vi alle preget av. Min bagasje er fylt til randen av skam og anger over ting jeg har gjort og sorg over alle de årene som har blitt borte på grunn av psykdom. Noen er flinke til å legge et vått ullteppe over bagasjen sin, mens andre titter på den hele tiden. Hvem har det lettest? 

Fatt mot! Jeg vedder på at du har mye du kan være stolt av hvis du leter litt. Dessuten; du har kommet til denne jorden og du har like stor rett til å være her som alle andre. Kanskje det store ordet selvrespekt ikke er det du skal strekke deg etter, men ganske enkelt det å være fornøyd med den du er og det du får til

Sitat

 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Glitter
12 timer siden, Gondor skrev:

Jeg tenker at selvrespekt får man gjennom det man gjør, men da må man lempe på kravene. Og så er det viktig å ikke sammenligne seg med andre så langt det er mulig. Det blir lettere hvis du tar utgangspunkt i de kortene du har å spille med og tar hensyn til de kreftene du har. Sett deg gjennomførbare små mål og vær stolt og glad for hver gang du når dem.

Alle mennesker har en bagasje å bære på; noen mer enn andre og det er vi alle preget av. Min bagasje er fylt til randen av skam og anger over ting jeg har gjort og sorg over alle de årene som har blitt borte på grunn av psykdom. Noen er flinke til å legge et vått ullteppe over bagasjen sin, mens andre titter på den hele tiden. Hvem har det lettest? 

Fatt mot! Jeg vedder på at du har mye du kan være stolt av hvis du leter litt. Dessuten; du har kommet til denne jorden og du har like stor rett til å være her som alle andre. Kanskje det store ordet selvrespekt ikke er det du skal strekke deg etter, men ganske enkelt det å være fornøyd med den du er og det du får til

 

Ja, det er nok viktig å huske på hva du sier her. Samtidig er det jo ofte sagt at hvis man ikke respekterer og er glad i seg selv, hvordan kan andre? Hvis man oppfører seg som "flink pike" og ikke en med klare grenser så blir man fort overkjørt. Og sånn kan man fortsette med ulike ting. 

Tror dettr kan være en av årsakene til at jeg har utviklet en lett spiseforstyrrelse i tillegg til de andre tingene. Jeg har ikke gode tanker og følelser om meg selv, men jammen skal det vises utenfra at jeg har kontroll. Selv om det egentlig er det jeg nettopp ikke har. Det kaotiske følelseslivet mitt blir satt litt til side når fokuset dreier seg om mat, kropp og trening. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
På 7.4.2020 den 21.56, AnonymBruker skrev:

 

Det er vel begge deler. Kanskje en følelse av at man fortjener å ha det bra, fordi en har bra selvfølelse? Og da finner man seg vel ikke i hva som helst. Men aner ikke hvordan komme dit. Jeg har også slitt med mye skam. Og har traumer som har tatt fra meg verdigheten. Og jeg føler at jeg ikke fortjener å ha det godt og bli behandlet bra. Da blir man som regel behandlet dårlig og det blir en endeløs vond sirkel. 

Jeg tror at når det blir så ille så er det lett å motarbeide alle positive forsøk fra andre til å bekrefte ens verdi. Tror ikke på det, og tester andre ut. Det går jo ikke bra. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Det du beskriver her, kan jeg kjenne meg igjen i, men jeg har kommet dit i min prosess at jeg ikke lenger aksepterer å bli behandlet dårlig av andre. Dette har nok kommet gjennom mange, mange års terapi og mye tenking og fundering fra min side samt bekreftelser fra helsepersonell og venner på at jeg er like mye verdt som alle andre. Jeg vet med fornuften at jeg er like mye verdt som andre, men strever med at det skal avspeiles i mine egne tanker og holdninger om meg selv (det spriker altså mellom jegidealet og egenvurderingen). Flere har vært med på å rive ned selvrespekten i livet mitt opp igjennom oppveksten og det er nå min oppgave å finne tilbake til den. Jeg kan f.eks. ikke se hva samboeren min ser for godt i meg som person, for jeg ser ikke noe godt i meg selv...

Jeg tror særlig dette med følelsen av selvrespekt endret seg på et tidspunkt etter at jeg sluttet med selvskading. Jeg skadet meg fordi jeg ikke fortjente bedre, men nå tenker jeg helt motsatt og tenker at nettopp fordi jeg har hatt det vanskelig en gang, fortjener jeg å ha det bra de siste forhåpentlig 50 årene av livet mitt. Jeg trenger i hvert fall ikke å være med på å gjøre det verre enn det er. Jeg merker at når jeg kommer opp i situasjoner som kan utvikle seg skremmende, lager hodet mitt nå mulige løsninger for hvordan jeg skal komme meg ut av situasjonen ved å løpe, sparke, slå, rope e.l., hvem jeg kan kontakte hvis det og det skjer osv., men før var jeg likegyldig til om noe skjedde med meg - det var ikke så viktig... Det var bare meg likevel... Med andre ord begynner jeg nå å ha mer selvrespekt og verdsette meg selv høyere enn bare for 5-6 år siden tror jeg.

Interessant tråd.

Endret av Eva Sofie
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg synes dette er en viktig tråd om mentalisering. 

Anonymkode: 67060...401

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 timer siden, kupton skrev:

Det må selvsagt vurderes individuelt.

Men en måte å se det på for de med traumatisk barndom, er for å bruke dine ord "den man en gang var", er at dette ikke var det man en gang var. Dette var ikke en selv, dette var noe en eller flere andre hadde tvunget en inn i. En var ikke seg selv, en fikk ikke lov til å være seg selv. Like lite som en fange i en konsentrasjonsleir.

Det jeg er, er det jeg er nå. Nå når jeg er fri til å bestemme over meg selv og gjøre mine egne valg. Fokusere på hvordan man vil leve livet sitt nå. Hvilke valg en vil gjøre. Hvem en vil være sammen med og hvem en vil unngå. Hvem en vil klemme og hvem en vil elske. Hva en vil lære og hva en vil drive med.

Det som skjedde var tragisk/forferdelig/stygt. Men det var andre sitt ansvar. Det var umulig å velge det bort. Akkurat som for fangene. Ja, det ødelegger mye enda i dag. Men det er fortsatt deres skyld. Du tar hevn ved å velge det bort og søke din egen lykke i dag og fremover.

Dette er etter min mening et kjempeviktig innlegg som burde vært limt på veggen med store bokstaver til alle som har hatt en traumatisk barndom. Det er SÅ viktig å være bevisst på, for det kan bidra til å ta kontroll over fortid og ikke la den være nåtidens veiviser. 
Hva tenker dere andre om dette?

Anonymkode: 67060...401

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er etter min mening et kjempeviktig innlegg som burde vært limt på veggen med store bokstaver til alle som har hatt en traumatisk barndom. Det er SÅ viktig å være bevisst på, for det kan bidra til å ta kontroll over fortid og ikke la den være nåtidens veiviser. 
Hva tenker dere andre om dette?

Anonymkode: 67060...401

Jeg tenker det er kloke, sanne ord. Men for at det skal kunne bli ens egen sannhet kreves det massiv jobbing med å integrere følelser og sider av en selv som står i veien for selvrespekt og indre trygghet, er min erfaring. 

Anonymkode: 81c83...7f3

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er etter min mening et kjempeviktig innlegg som burde vært limt på veggen med store bokstaver til alle som har hatt en traumatisk barndom. Det er SÅ viktig å være bevisst på, for det kan bidra til å ta kontroll over fortid og ikke la den være nåtidens veiviser. 
Hva tenker dere andre om dette?

Anonymkode: 67060...401

Jeg tenker at det er viktig å plassere skylden og ansvaret der den hører hjemme, ikke hos den som ble utsatt for det traumatiske, men hos den voksne og ansvarligee som burde vite at dette var galt. Det gjør jeg og min terapeut støtt og stadig når jeg roter meg bort. Det er viktig å skille nåtid og fortid, noe jeg p.t. selv strever svært mye med for tiden inni hodet mitt, men jeg jobber hardt for å overvinne kontrollen med alle midler jeg og terapeuten min har tilgjengelig.

Det å fokusere på livet her og nå og fremover tror jeg er bra. Fortid er fortid, den kan vi ikke gjøre noe med, men fremtiden har vi mulighet til å forme som vi selv ønsker. I en bok jeg har og jobber litt med for tiden, "Traumerelatert dissosiasjon - Ferdighetstrening for pasient og terapeut", står det følgende: "Jo mer du er til stede i nået, dess fjernere vil fortiden være. Jo mer du er til stede, dess bedre kontroll med dine dissosiative symptomer vil du få." Jeg har selv testet dette ut og det er ikke kun fine ord skrevet på papir, men de har gyldighet i det virkelige livet. Når du fyller livet ditt med hverdagslige aktiviteter, blir faktisk fortiden mer fjern.

Og særlig disse setningene til Kupton er viktige og verdt å gjenta med uthevet tekst: Det jeg er, er det jeg er nå. Nå når jeg er fri til å bestemme over meg selv og gjøre mine egne valg. Fokusere på hvordan man vil leve livet sitt nå. Hvilke valg en vil gjøre. Hvem en vil være sammen med og hvem en vil unngå. Hvem en vil klemme og hvem en vil elske. Hva en vil lære og hva en vil drive med. Jeg ser særlig tendenser til det her på DOL. Folk gruer seg til ferier pga. vonde opplevelser med det tidligere i livet. Husk at man nå som voksen kan forme ferien sin som man selv vil! Mange sier at man aldri kan tenke seg å leve med en partner. Jeg tenkte også det i mange år, men man skal aldri si aldri, for jeg har hatt partner de siste 13 årene. Dette var to eksempler.

Jeg tenker at selv skal jeg ta med meg setningene til Kupton om at man ble tvunget inn i et traume og fikk like lite lov til å være seg selv på lik linje som en fange i en konsentrasjonsleir. Det ga mye mening for meg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
2 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Og særlig disse setningene til Kupton er viktige og verdt å gjenta med uthevet tekst: Det jeg er, er det jeg er nå. Nå når jeg er fri til å bestemme over meg selv og gjøre mine egne valg. Fokusere på hvordan man vil leve livet sitt nå. Hvilke valg en vil gjøre. Hvem en vil være sammen med og hvem en vil unngå. Hvem en vil klemme og hvem en vil elske. Hva en vil lære og hva en vil drive med. 

Tror dette er viktig ja, men jeg sliter jo med ting som skjedde både da jeg var hjelpesløs og ting som skjedde forrige sprekk og de siste årene for den saks skyld. Det er jo fortid det også, men det er så nært at jeg føler det definerer hele meg. Kanskje det ikke gjør det, men opplever at det gjør det spesielt vanskelig å fokusere på akkurat det der. Må jo bare ta tiden til hjelp og distansere meg fra alt og fokusere framover for å komme nærmere den person jeg egentlig er og ønsker å være. Tålmodighet er ikke min beste styrke da. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Glitter
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette er en viktig tråd om mentalisering. 

Anonymkode: 67060...401

Synes tråden ble veldig interessant både for meg og for andre. Mange av oss som sliter, sliter jo med dette. 

Dårlig mentaliseringsevne vet jeg at jeg har, men jeg øver meg på det også. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
38 minutter siden, Glitter skrev:

Tror dette er viktig ja, men jeg sliter jo med ting som skjedde både da jeg var hjelpesløs og ting som skjedde forrige sprekk og de siste årene for den saks skyld. Det er jo fortid det også, men det er så nært at jeg føler det definerer hele meg. Kanskje det ikke gjør det, men opplever at det gjør det spesielt vanskelig å fokusere på akkurat det der. Må jo bare ta tiden til hjelp og distansere meg fra alt og fokusere framover for å komme nærmere den person jeg egentlig er og ønsker å være. Tålmodighet er ikke min beste styrke da. :)

Jeg tror at det viktigste for deg er å fokusere fremover og ikke henge fast i enkelte selvdestruktive hendelser du har gjort i relativt nær fortid. Det ser imidlertid ut som at du har tatt litt til deg (i hvert fall her på forumet) :) Nær fortid er også fortid. Vi kan ikke gjøre noe med den heller. Jeg var selv flink til å sitte fast i selvdestruktivitet før da jeg var psykisk dårligere, men det som var sikkert, er at det ikke førte meg fremover - heller motsatt. Det som har ført meg fremover, er å jobbe svært målrettet i terapi og sette av tid til å jobbe utenom terapitimene samt å fokusere på å ha et friskest mulig liv når jeg ikke jobber med terapien. Gjøre normale og sunne aktiviteter som alle andre. Det blir ikke bedre av å dyrke sin egen smerte og sykdom heller... ;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
10 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tror at det viktigste for deg er å fokusere fremover og ikke henge fast i enkelte selvdestruktive hendelser du har gjort i relativt nær fortid. Det ser imidlertid ut som at du har tatt litt til deg (i hvert fall her på forumet) :) Nær fortid er også fortid. Vi kan ikke gjøre noe med den heller. Jeg var selv flink til å sitte fast i selvdestruktivitet før da jeg var psykisk dårligere, men det som var sikkert, er at det ikke førte meg fremover - heller motsatt. Det som har ført meg fremover, er å jobbe svært målrettet i terapi og sette av tid til å jobbe utenom terapitimene samt å fokusere på å ha et friskest mulig liv når jeg ikke jobber med terapien. Gjøre normale og sunne aktiviteter som alle andre. Det blir ikke bedre av å dyrke sin egen smerte og sykdom heller... ;)

Ja jeg prøver så godt jeg kan. Noen ganger mister jeg grepet, men samtidig lærer jeg jo noe av det i etterkant som kanskje kan hjelpe neste gang. 

Jeg er flink til trening og husarbeid i det minste, og selv om jeg blir raskt for sliten av å ha guttene mine så er det når jeg får være mamma jeg er på mitt friskeste. Men som sagt må jeg da passe på å ikke overskride toleransenivået mitt. For jeg blir helt ødelagt hvis jeg pusher meg for mye. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
12 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tror at det viktigste for deg er å fokusere fremover og ikke henge fast i enkelte selvdestruktive hendelser du har gjort i relativt nær fortid. Det ser imidlertid ut som at du har tatt litt til deg (i hvert fall her på forumet) :) Nær fortid er også fortid. Vi kan ikke gjøre noe med den heller. Jeg var selv flink til å sitte fast i selvdestruktivitet før da jeg var psykisk dårligere, men det som var sikkert, er at det ikke førte meg fremover - heller motsatt. Det som har ført meg fremover, er å jobbe svært målrettet i terapi og sette av tid til å jobbe utenom terapitimene samt å fokusere på å ha et friskest mulig liv når jeg ikke jobber med terapien. Gjøre normale og sunne aktiviteter som alle andre. Det blir ikke bedre av å dyrke sin egen smerte og sykdom heller... ;)

Jeg har lest mye av det du har skrevet, og jeg ser opp til hvor bra du jobber med dine ting og setter stor pris på at du deler dine erfaringer med oss :) 

Anonymkode: 67060...401

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest mye av det du har skrevet, og jeg ser opp til hvor bra du jobber med dine ting og setter stor pris på at du deler dine erfaringer med oss :) 

Anonymkode: 67060...401

Takk for positiv og hyggelig tilbakemelding :) Jeg håper at folk kanskje kan finne noe inspirasjon og tips i det jeg deler til sin egen terapiprosess. Jeg skriver ikke med det mål for øyet å være hverken en bedreviter eller å skryte av meg selv, men jeg synes det er inspirerende å fortsette i terapi når jeg ser at den innsatsen jeg legger ned faktisk gir resultater for egen del og jeg får tilbakemeldinger fra psykologen min på at jeg arbeider bra både i terapitimene og mellom timene. Jeg har kommet dobbelt så langt vil jeg tro på fire år med intensivt arbeid enn hva jeg gjorde i 13 år der jeg gikk til timen og gikk hjem igjen og levde livet mitt som før resten av uken.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Stormwind
På 5.4.2020 den 15.45, Glitter skrev:

Hvordan finne/gjenopprette selvrespekt? Vet ikke om jeg noen gang har hatt det, men i så fall har jeg null igjen. Jeg tror ikke det finnes noen terapi som kan hjelpe meg til dette, og at det har gått for langt til at jeg kan finne ut av det selv gjennom selvhevdelse og å være en bedre person i framtiden. Til tross for dette er jeg veldig hjelpesøkende. Selv om jeg ikke kan se at jeg på noen måte fortjener det. Bortsett fra det jeg sier til andre at de fortjener hjelp uansett hvordan de føler seg. 

Jeg antar dette med selvrespekt er viktig for ethvert menneske? 

Dette er nok ganske grunnleggende for oss alle ja. Når det gjelder selvrespekt så har vi vel alle noen programeringer i vår underbevissthet som ble foretatt av våre nære omsorgspersoner i ung alder. Hvis dette var gode opplevelser for det meste, så har vi noen grunnleggende tanker om oss selv som sier at "jeg er ok". I motsatt fall , så sier diss etankene at "jeg er ikke ok". Å skulle prøve å omprogrammere dette kan være en lang , men fruktbar prosess.

Jeg tror at meditasjon kan være et godt verktøy. Å prøve å erstatte de negative setningene vi sier til oss selv (som andre har sagt til oss tidligere) med mer positive setninger. Si til oss selv at vi faktisk ikke er så værst. Erstatte dårlige relasjoner med gode. Slike ting kan øke selvrespekten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Mitt beste råd: ikke la emosjoner være vår rettesnor i livet.

Anonymkode: 67060...401

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...