Jump to content
Glitter

Selvrespekt

Recommended Posts

Glitter

Hvordan finne/gjenopprette selvrespekt? Vet ikke om jeg noen gang har hatt det, men i så fall har jeg null igjen. Jeg tror ikke det finnes noen terapi som kan hjelpe meg til dette, og at det har gått for langt til at jeg kan finne ut av det selv gjennom selvhevdelse og å være en bedre person i framtiden. Til tross for dette er jeg veldig hjelpesøkende. Selv om jeg ikke kan se at jeg på noen måte fortjener det. Bortsett fra det jeg sier til andre at de fortjener hjelp uansett hvordan de føler seg. 

Jeg antar dette med selvrespekt er viktig for ethvert menneske? 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Sentraltvirkende selvrespektikum som ofte finnes i ADHD medisiner kan fungere. 

Anonymkode: c01b9...797

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sentraltvirkende selvrespektikum som ofte finnes i ADHD medisiner kan fungere. 

Anonymkode: c01b9...797

Nå tror jeg du tuller? Uansett skal ikke jeg som rusavhengig ha slik medisin. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 5.4.2020 den 15.45, Glitter skrev:

Hvordan finne/gjenopprette selvrespekt? Vet ikke om jeg noen gang har hatt det, men i så fall har jeg null igjen. Jeg tror ikke det finnes noen terapi som kan hjelpe meg til dette, og at det har gått for langt til at jeg kan finne ut av det selv gjennom selvhevdelse og å være en bedre person i framtiden. Til tross for dette er jeg veldig hjelpesøkende. Selv om jeg ikke kan se at jeg på noen måte fortjener det. Bortsett fra det jeg sier til andre at de fortjener hjelp uansett hvordan de føler seg. 

Jeg antar dette med selvrespekt er viktig for ethvert menneske? 

Jeg tror ikke jeg har noe selvrespekt igjen, så kjenner meg igjen.  Ser ikke noe som kan hjelpe meg heller mer. 

Så jeg kan kjenne meg igjen, men har ikke noen råd. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke jeg har noe selvrespekt igjen, så kjenner meg igjen.  Ser ikke noe som kan hjelpe meg heller mer. 

Så jeg kan kjenne meg igjen, men har ikke noen råd. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Det er en kjip følelse å ha i hvert fall. Jeg sliter med endeløs skam. Helt ned i minst 16-årsalderen. Spesielt de siste årene. Før det har det vært andre vonde ting som har revet vekk følelse av å bety noe eller gi mulighet til å bygge opp selvverd. 

Jeg vet ikke hvordan man kan bygge opp selvrespekt. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å føle på respekt for seg selv egentlig. Er det en følelse man har? Eller bare at man ikke finner seg i hva som helst og vet med seg selv at man er i tråd med egne verdier? Jeg har ingen av de delene. Mine egne verdier er langt fra slik jeg har endt opp. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gammel_doler
3 minutter siden, Glitter skrev:

Det er en kjip følelse å ha i hvert fall. Jeg sliter med endeløs skam. Helt ned i minst 16-årsalderen. Spesielt de siste årene. Før det har det vært andre vonde ting som har revet vekk følelse av å bety noe eller gi mulighet til å bygge opp selvverd. 

Jeg vet ikke hvordan man kan bygge opp selvrespekt. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å føle på respekt for seg selv egentlig. Er det en følelse man har? Eller bare at man ikke finner seg i hva som helst og vet med seg selv at man er i tråd med egne verdier? Jeg har ingen av de delene. Mine egne verdier er langt fra slik jeg har endt opp. 

Jeg kjenner meg også igjen i dette og har egentlig ingen råd her heller dessverre. Men jeg vil jo tro at behandlere kan hjelpe med dette? Eller hvertfall årsaken til at man ikke har selvrespekt? Har du pratet med behandlere om det? 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
11 timer siden, Glitter skrev:

Nå tror jeg du tuller? Uansett skal ikke jeg som rusavhengig ha slik medisin. 

Enten må selvrespekt komme innenfra deg selv eller så må det tilsettes utenfra med preparater. Hvilke andre måter skulle selvrespekt trylles fram på?

Anonymkode: c01b9...797

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

I følge en teori har vi overjeget, jeget og detet (superego, ego, id). Overjeget består av samvittigheten - den som forteller oss hva som er rett og galt og som vi har lært av foreldrene, skolen, NRK (i gamle dager), og jegidealet. Jeg idealet er det vi selv som har laget. Det er slik vi selv ønsker og håper at vi selv skal være.

Når selvrespekten er dårlig, kan det være fordi det er en stor avstand mellom jegidealet og vår egen vurdering av oss selv. Her kan en drøfte begge deler med en behandler. Har jeg et rimelig og forståelig jegideal? Er vurderingen av med selv rimelig? Oftest er det i slike tilfeller noe å hente/korrigere på begge sider.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
12 minutter siden, Gammel_doler skrev:

Jeg kjenner meg også igjen i dette og har egentlig ingen råd her heller dessverre. Men jeg vil jo tro at behandlere kan hjelpe med dette? Eller hvertfall årsaken til at man ikke har selvrespekt? Har du pratet med behandlere om det? 

Jeg har snakket litt med behandler om dette her om dagen. Hun sa noe om at det må bygges opp over tid og er ikke noe som kommer raskt, og at det blant annet kan rettes opp i ved å framover ta bedre valg og ikke sette meg i situasjoner som fremkaller skam og selvhat. Videre er det kanskje noe jeg bør jobbe med sammen med behandler jeg har på VOP. Behandler her på sykehuset er jo hun som kjenner meg best og som forstår meg best, men mye tid går jo med på her og nå-situasjoner siden det er en akuttpost. Likevel har vi pratet om hele livet mitt. 

8 minutter siden, kupton skrev:

I følge en teori har vi overjeget, jeget og detet (superego, ego, id). Overjeget består av samvittigheten - den som forteller oss hva som er rett og galt og som vi har lært av foreldrene, skolen, NRK (i gamle dager), og jegidealet. Jeg idealet er det vi selv som har laget. Det er slik vi selv ønsker og håper at vi selv skal være.

Når selvrespekten er dårlig, kan det være fordi det er en stor avstand mellom jegidealet og vår egen vurdering av oss selv. Her kan en drøfte begge deler med en behandler. Har jeg et rimelig og forståelig jegideal? Er vurderingen av med selv rimelig? Oftest er det i slike tilfeller noe å hente/korrigere på begge sider.

Dette gav mening,  og er kanskje grunnen til at jeg ikke har selvrespekt. Jeg må på et vis tilgi meg selv for det som har vært (ifølge min behandler) og begynne å etterstrebe de verdier og holdninger jeg egentlig har. Som jeg har vokst opp med. Det framstår som en stor og vanskelig oppgave så selvdestruktiv som jeg er, men jeg leste en gang at umulige oppgaver kan løses ved å dele dem opp i mindre oppgaver og deretter starte med den første og ta det steg for steg. 

Så var det å vite hvordan dele opp og hvordan løse de. Første er vel åpenbart å holde løftet til meg selv om at jeg ikke skal misbruke rusmidler. Hva neste etter det er vet jeg ikke, men jeg får bruke litt tid på denne første oppgaven nå. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, kupton skrev:

I følge en teori har vi overjeget, jeget og detet (superego, ego, id). Overjeget består av samvittigheten - den som forteller oss hva som er rett og galt og som vi har lært av foreldrene, skolen, NRK (i gamle dager), og jegidealet. Jeg idealet er det vi selv som har laget. Det er slik vi selv ønsker og håper at vi selv skal være.

Når selvrespekten er dårlig, kan det være fordi det er en stor avstand mellom jegidealet og vår egen vurdering av oss selv. Her kan en drøfte begge deler med en behandler. Har jeg et rimelig og forståelig jegideal? Er vurderingen av med selv rimelig? Oftest er det i slike tilfeller noe å hente/korrigere på begge sider.

 

17 minutter siden, Glitter skrev:

Det er en kjip følelse å ha i hvert fall. Jeg sliter med endeløs skam. Helt ned i minst 16-årsalderen. Spesielt de siste årene. Før det har det vært andre vonde ting som har revet vekk følelse av å bety noe eller gi mulighet til å bygge opp selvverd. 

Jeg vet ikke hvordan man kan bygge opp selvrespekt. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å føle på respekt for seg selv egentlig. Er det en følelse man har? Eller bare at man ikke finner seg i hva som helst og vet med seg selv at man er i tråd med egne verdier? Jeg har ingen av de delene. Mine egne verdier er langt fra slik jeg har endt opp. 

Det er vel begge deler. Kanskje en følelse av at man fortjener å ha det bra, fordi en har bra selvfølelse? Og da finner man seg vel ikke i hva som helst. Men aner ikke hvordan komme dit. Jeg har også slitt med mye skam. Og har traumer som har tatt fra meg verdigheten. Og jeg føler at jeg ikke fortjener å ha det godt og bli behandlet bra. Da blir man som regel behandlet dårlig og det blir en endeløs vond sirkel. 

Jeg tror at når det blir så ille så er det lett å motarbeide alle positive forsøk fra andre til å bekrefte ens verdi. Tror ikke på det, og tester andre ut. Det går jo ikke bra. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er vel begge deler. Kanskje en følelse av at man fortjener å ha det bra, fordi en har bra selvfølelse? Og da finner man seg vel ikke i hva som helst. Men aner ikke hvordan komme dit. Jeg har også slitt med mye skam. Og har traumer som har tatt fra meg verdigheten. Og jeg føler at jeg ikke fortjener å ha det godt og bli behandlet bra. Da blir man som regel behandlet dårlig og det blir en endeløs vond sirkel. 

Jeg tror at når det blir så ille så er det lett å motarbeide alle positive forsøk fra andre til å bekrefte ens verdi. Tror ikke på det, og tester andre ut. Det går jo ikke bra. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Det er helt sant. Man vikler seg inn i en knute det er vanskelig å komme ut av. Føler selv det ikke er mulig, men jeg har jo ikke blitt gitt opp av psykiatrien og min behandler har tro på meg, men at det vil ta noen år? Ja, det tror hun. Jeg var faktisk mer innlagt tidligere enn jeg er nå. Så noe har jo skjedd, selv om jeg i perioder fortsatt er mye innlagt og tidvis "klikker". 

Share this post


Link to post
Share on other sites
emilie321
10 minutter siden, Glitter skrev:

Det er helt sant. Man vikler seg inn i en knute det er vanskelig å komme ut av. Føler selv det ikke er mulig, men jeg har jo ikke blitt gitt opp av psykiatrien og min behandler har tro på meg, men at det vil ta noen år? Ja, det tror hun. Jeg var faktisk mer innlagt tidligere enn jeg er nå. Så noe har jo skjedd, selv om jeg i perioder fortsatt er mye innlagt og tidvis "klikker". 

Bygg sten på sten og etterhvert så vil du få et tryggere fundament. Og ha tålmodighet,  Ting Tar Tid. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
19 timer siden, Glitter skrev:

Det er helt sant. Man vikler seg inn i en knute det er vanskelig å komme ut av. Føler selv det ikke er mulig, men jeg har jo ikke blitt gitt opp av psykiatrien og min behandler har tro på meg, men at det vil ta noen år? Ja, det tror hun. Jeg var faktisk mer innlagt tidligere enn jeg er nå. Så noe har jo skjedd, selv om jeg i perioder fortsatt er mye innlagt og tidvis "klikker". 

Det som er så slitsomt er at det tar så lang tid å bli bedre. Jeg har på en måte blitt mer stabil med årene. Men selvrespekten har ikke blitt bedre. Men dette varierer seff fra person til person, og avhengig av hva hjelp man får. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det som er så slitsomt er at det tar så lang tid å bli bedre. Jeg har på en måte blitt mer stabil med årene. Men selvrespekten har ikke blitt bedre. Men dette varierer seff fra person til person, og avhengig av hva hjelp man får. 

Anonymkode: e00d4...a7f

Ja, det tar virkelig lang tid, det er til tider demotiverende. Samtidig ønsker jeg jo å bli bedre. Ikke bare det med selvrespekten, men generelt mine psykiske lidelser. Det er jo derfor jeg er hjelpesøkende. Om jeg har noe HÅP om å bli bedre er jo en helt annen sak. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 7.4.2020 den 21.42, kupton skrev:

I følge en teori har vi overjeget, jeget og detet (superego, ego, id). Overjeget består av samvittigheten - den som forteller oss hva som er rett og galt og som vi har lært av foreldrene, skolen, NRK (i gamle dager), og jegidealet. Jeg idealet er det vi selv som har laget. Det er slik vi selv ønsker og håper at vi selv skal være.

Når selvrespekten er dårlig, kan det være fordi det er en stor avstand mellom jegidealet og vår egen vurdering av oss selv. Her kan en drøfte begge deler med en behandler. Har jeg et rimelig og forståelig jegideal? Er vurderingen av med selv rimelig? Oftest er det i slike tilfeller noe å hente/korrigere på begge sider.

Jeg har lest ditt innlegg og Glitters svar til dette mange ganger. Jeg sliter med det samme og prøver å forstå det dere skriver. Kan dere skrive mer om dette temaet? Betyr det dere skriver at jegidealet og vår egen vurdering av oss selv ikke samsvarer når selvrespekten er dårlig? At det er vår egen vurdering vi må jobbe med?

Jeg vokste opp med komplekse traumer, og i stedet for å bli vist at jeg er verdifull osv ble jeg vist det motsatte av både foreldre og jevnaldrende. Og hvis jeg forstår dere rett, har jeg etter min (egen) vurdering  ikke problemer med overjeget (samvittigheten) og jegidealet (den jeg ønsker å være), men med min egen vurdering av meg selv. Jeg prøver dog. 
 

Jeg synes dette er en interessant og lærerik tråd. 

Anonymkode: 67060...401

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

Jegidealet er hver enkelts ideal om hvordan en selv skal være som hel person. Absolutt alt - tanker, ord, gjerninger - psykisk og fysisk.

Så har vi den vurderingen vi har av oss selv. Hvordan vurderer jeg meg selv på alle områder?

Hos noen fører en stor avstand mellom idealet og egenvurderingen til at de mister eller får mindre respekt for seg selv. Akkurat som vi kan miste respekten, eller få mindre respekt, for andre, kan dette også skje når det gjelder oss selv.

I en terapeutisk situasjon, eller i en situasjon der en prøver egenterapi, blir det interessant å kartlegge jegidealet i detalj. Hvilke forventninger har jeg til meg selv? Hvilke standarder er det jeg må leve opp til for å være fornøyd? Dernest bør en vurdere om dette er rimelige krav og forventninger. Min erfaring er at mange har helt urimelige idealer, og at det vil hjelpe å drøfte og prøve å oppgi noen av de urimeligste krav.

Jeg kan nevne to eksempler som jeg selv synes var ekstreme og urimelige. Den ene var en tenåringsjente med mutisme (snakket ikke). Hun hadde det kravet til seg selv at hun aldri skulle lyve, og i hvert fall ikke til sine foreldre. Imidlertid var hun redd for at dersom hun snakket, kunne hun komme til å si noe som ikke var sant. Hun kunne si: "I dag gikk jeg til skolen sammen med Ida". Men sannheten var at en del av skoleveien sprang de. Da hadde hun etter egen vurdering løyet. For å hindre slik løgn valgte hun å ikke snakke.  Den andre var en eldre mann som i starten på forholdet til det som skulle bli hans kone hadde sagt at han før henne hadde vært en pikenes Jens. Det hadde han sagt for å imponere. Sannheten var at hun var hans første kjæreste. Denne løgnen hadde plaget han hele livet. Han røpet det første gang for meg da han var langt oppe i 70-årene.

Selvvurderingen er hos de som sliter ofte urimelig dårlig. De er flinke til å se alt de ikke kan, alt de ikke får til, og de sammenligner seg ofte med de flinkeste på hvert område. Dårligere til å gå på ski enn Johaug. Dårligere til å spille fiolin enn Tellefsen og mindre lønn og fattigere enn Røkke (ja nå har jeg satt det på spissen). Samtidig er de dårlig til å se eller bortforklarer det de er gode og flinke til.  Her vil en terapeut kunne hjelpe til med å få et mer realistisk selvbilde.

Klarere nå?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
2 timer siden, kupton skrev:

 

I en terapeutisk situasjon, eller i en situasjon der en prøver egenterapi, blir det interessant å kartlegge jegidealet i detalj. Hvilke forventninger har jeg til meg selv? Hvilke standarder er det jeg må leve opp til for å være fornøyd? Dernest bør en vurdere om dette er rimelige krav og forventninger. Min erfaring er at mange har helt urimelige idealer, og at det vil hjelpe å drøfte og prøve å oppgi noen av de urimeligste krav.

Igjen interessant lesning. Jeg får stadig høre fra de som følger meg opp at jeg er svært streng med meg selv og setter urimelige krav, men så avviser jeg på en måte at det er urimelig og klarer mest å fokusere på alt jeg ikke får til. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marye

Vær glad i dere selv 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
30 minutter siden, Marye skrev:

Vær glad i dere selv 

Man skal jo være det, men den setningen får det til å vri seg inni meg. Og de gangene det har blitt sagt at jeg skal se for meg, meg selv som lita jente og at jeg tar henne på fanget for å trøste henne, eller at jeg skal "ta en prat" med 16-årige meg hvor jeg gir meg selv støtte og sier til meg selv at jeg må tilgi meg selv...Nei det går ikke. Jeg blir motorisk urolig og tårene presse på. Jeg må bytte tema for jeg klarer det ikke. Hvis jeg gjør det vil jeg begynne å gråte så mye at jeg ikke klarer å stoppe. 

Skjedde senest på tirsdag denne uken at slikt ble tatt opp og jeg fikk en reaksjon og måtre bytte tema. 

Bare å skrive dette slik at jeg får bilder av meg selv som fireåring gjør at jeg blir kvalm og får en klump i magen. 

Vet ikke hvordan man er glad i seg selv. Har veldig dårlig selvivaretakelse. Bare masse tvang og regler, hat, vonde følelser som skam og uverd og krav til meg selv jeg ikke klarer å innfri. 

 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marye
10 minutter siden, Glitter skrev:

Man skal jo være det, men den setningen får det til å vri seg inni meg. Og de gangene det har blitt sagt at jeg skal se for meg, meg selv som lita jente og at jeg tar henne på fanget for å trøste henne, eller at jeg skal "ta en prat" med 16-årige meg hvor jeg gir meg selv støtte og sier til meg selv at jeg må tilgi meg selv...Nei det går ikke. Jeg blir motorisk urolig og tårene presse på. Jeg må bytte tema for jeg klarer det ikke. Hvis jeg gjør det vil jeg begynne å gråte så mye at jeg ikke klarer å stoppe. 

Skjedde senest på tirsdag denne uken at slikt ble tatt opp og jeg fikk en reaksjon og måtre bytte tema. 

Bare å skrive dette slik at jeg får bilder av meg selv som fireåring gjør at jeg blir kvalm og får en klump i magen. 

Vet ikke hvordan man er glad i seg selv. Har veldig dårlig selvivaretakelse. Bare masse tvang og regler, hat, vonde følelser som skam og uverd og krav til meg selv jeg ikke klarer å innfri. 

 

Da jeg var en liten jente og da jeg var ung, var en en liten dritt. Men nå er jeg bra:)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...