Ferdig i terapi?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg går i psykodynamisk psykoterapi hos en dyktig psykiater, og vi har rimelig god kjemi. Jeg har gått i terapi hos han i et og et halvt år, 1-2 ganger i uken. Jeg har blitt bedre, har fått mer selvinnsikt og utviklet meg som person. Jeg har det fremdeles vanskelig, er for det meste deprimert i varierende grad, har periodevise selvmordstanker, og sliter fremdeles med spiseforstyrrelsen min. Jeg har for så vidt også problemer i relasjoner med andre, og mitt forhold til meg selv, selv om dette har blitt bedre. Terapien har altså fungert godt, men de siste ukene har jeg følt at jeg har hatt lite å snakke om, og jeg vet ikke helt hva jeg sliter med for tiden. Jeg føler på en måte at jeg har snakket om det som er å snakke om, selv om problemene fremdeles er der. 
 

Jeg lurer derfor på om jeg er ferdig i terapi, jeg har jo snakket om det det er å snakke om? Jeg er redd for at jeg er ferdig i terapi, da jeg fremdeles sliter en del, og har fått utbytte av behandlingen. Noen som har noen tanker om dette? Er jeg virkelig ferdig, og må nå klare meg selv? 
 

Jeg er 22 år gammel hvis det er av betydning.

 

Anonymkode: 54b85...204

[AnonymBruker]

Vis han det du skriver her 

Anonymkode: c3cc0...1ed

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg går i psykodynamisk psykoterapi hos en dyktig psykiater, og vi har rimelig god kjemi. Jeg har gått i terapi hos han i et og et halvt år, 1-2 ganger i uken. Jeg har blitt bedre, har fått mer selvinnsikt og utviklet meg som person. Jeg har det fremdeles vanskelig, er for det meste deprimert i varierende grad, har periodevise selvmordstanker, og sliter fremdeles med spiseforstyrrelsen min. Jeg har for så vidt også problemer i relasjoner med andre, og mitt forhold til meg selv, selv om dette har blitt bedre. Terapien har altså fungert godt, men de siste ukene har jeg følt at jeg har hatt lite å snakke om, og jeg vet ikke helt hva jeg sliter med for tiden. Jeg føler på en måte at jeg har snakket om det som er å snakke om, selv om problemene fremdeles er der. 
 

Jeg lurer derfor på om jeg er ferdig i terapi, jeg har jo snakket om det det er å snakke om? Jeg er redd for at jeg er ferdig i terapi, da jeg fremdeles sliter en del, og har fått utbytte av behandlingen. Noen som har noen tanker om dette? Er jeg virkelig ferdig, og må nå klare meg selv? 
 

Jeg er 22 år gammel hvis det er av betydning.

 

Anonymkode: 54b85...204

Hva om dere avtalte en pause på 6 måneder slik at du får testet ut hvordan du fungerer uten terapi, MEN at du har åpen dør tilbake dersom noe skjærer seg . Enig i at du også skal vise behandler det du har skrevet her .

Anonymkode: 53c51...4f5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva om dere avtalte en pause på 6 måneder slik at du får testet ut hvordan du fungerer uten terapi, MEN at du har åpen dør tilbake dersom noe skjærer seg . Enig i at du også skal vise behandler det du har skrevet her .

Anonymkode: 53c51...4f5

Mente heller ikke at du bør slutte etter 6 måneder, men at du får samlet mer erfaring du kan snakke om etter pausen er over. 

Anonymkode: 53c51...4f5

[kupton]

Jeg gikk i veiledning i to år hos en elitepsykodynamiker. Han gjentok stadig: Hvis du ønsker å få innsikt i hvorfor du er som du er, reagerer som du reagerer og plages med deg du plages med, er psykodynamisk behandling det riktige. Hvis du derimot ønsker å bli kvitt plagene dine og det du sliter med, skal du velge en annen behandling.

Kanskje dette sier noen om veien videre også for deg?

[AnonymBruker]

Alle har jo sine problemer og oppturer og nedturer diagnose eller ei. Jeg vil si det spørs på hvordan de diagnosene du har faktisk påvirker deg i hverdagen. Klarer du å jobbe? Klarer du å være sosial? 

Hvis du er en av de som kun sitter der hjemme for deg selv uten å gjøre noen ting eller snakke med noen andre på flere uker og måneder så trenger du nok absolutt hjelp videre☺

Men det blir vanskelig for oss å råde deg til noe som helst når vi ikke vet hvordan du faktisk klarer deg, om du trenger hjelpa eller om andre trenger den mer.

Anonymkode: bc04a...c19

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vis han det du skriver her 

Anonymkode: c3cc0...1ed

Er nok lurt å ta det opp med han, ja. Jeg er dog redd for at han skal ende opp med å bare avslutte terapien, noe jeg ikke er sikker på om jeg ønsker. Jeg har gått til han såpass lenge (og ofte) at jeg ikke vil miste han, om det gir mening. 
 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva om dere avtalte en pause på 6 måneder slik at du får testet ut hvordan du fungerer uten terapi, MEN at du har åpen dør tilbake dersom noe skjærer seg . Enig i at du også skal vise behandler det du har skrevet her .

Anonymkode: 53c51...4f5

Ingen dum idé, har vurdert å be om en pause selv, men 6 måneder er kanskje litt lenge.

7 timer siden, kupton skrev:

Jeg gikk i veiledning i to år hos en elitepsykodynamiker. Han gjentok stadig: Hvis du ønsker å få innsikt i hvorfor du er som du er, reagerer som du reagerer og plages med deg du plages med, er psykodynamisk behandling det riktige. Hvis du derimot ønsker å bli kvitt plagene dine og det du sliter med, skal du velge en annen behandling.

Kanskje dette sier noen om veien videre også for deg?

Hmm, kanskje jeg rett og slett er ferdig i psykodynamisk behandling? Har fremdeles problemer med å forstå meg selv, og hvorfor jeg er som jeg er, men forståelsen har økt betraktelig. Jeg har dessverre også blitt litt «knyttet» til han, så jeg føler et behov for å ha han i livet mitt. 
 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle har jo sine problemer og oppturer og nedturer diagnose eller ei. Jeg vil si det spørs på hvordan de diagnosene du har faktisk påvirker deg i hverdagen. Klarer du å jobbe? Klarer du å være sosial? 

Hvis du er en av de som kun sitter der hjemme for deg selv uten å gjøre noen ting eller snakke med noen andre på flere uker og måneder så trenger du nok absolutt hjelp videre☺

Men det blir vanskelig for oss å råde deg til noe som helst når vi ikke vet hvordan du faktisk klarer deg, om du trenger hjelpa eller om andre trenger den mer.

Anonymkode: bc04a...c19

Klarer ikke å jobbe, men er i stand til å være nokså sosial. Relasjonene mine har blitt bedre grunnet terapien. Bruker likevel mesteparten av tiden på å ligge på sofaen. 

Anonymkode: 54b85...204

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klarer ikke å jobbe, men er i stand til å være nokså sosial. Relasjonene mine har blitt bedre grunnet terapien. Bruker likevel mesteparten av tiden på å ligge på sofaen. 

Anonymkode: 54b85...204

Når du bare er 22 år gammel og fortsatt ikke klarer å jobbe, så trenger du nok et et push/hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Har du snakket med NAV om arbeidsmarkedstiltak, her er det mulig med tilrettelegging og å starte med bare noen få timer i uka. Det eneste er at nå i disse koronatider så kan det hende du må vente på å kunne bli med i et tiltak. Hva mener din behandler om at du ikke er i arbeid? Du har et helt yrkesliv foran deg og det er synd om du gir opp. Du blir sikkert ikke bedre av å bare gå hjemme. Tror arbeidsmarkedstiltak kan være noe for deg. 

Anonymkode: 60903...94c

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Klarer ikke å jobbe, men er i stand til å være nokså sosial. Relasjonene mine har blitt bedre grunnet terapien. Bruker likevel mesteparten av tiden på å ligge på sofaen. 

Anonymkode: 54b85...204

Hvis du bruker mesteparten av tiden på å ligge på sofaen, så sier det seg egentlig selv at du etter hvert vil ha lite å snakke om i terapien. Skal du begynne på skole til høsten - eller hva er planlagt? Når det gjelder spiseforstyrrelsen, tenker jeg egentlig litt tilsvarende. Sørger du for å spise ordentlig?

Ved å gjøre de tingene som du unnviker, så vil du sannsynligvis ha mye å snakke om i terapi:-)

[Eva Sofie]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle har jo sine problemer og oppturer og nedturer diagnose eller ei. Jeg vil si det spørs på hvordan de diagnosene du har faktisk påvirker deg i hverdagen. Klarer du å jobbe? Klarer du å være sosial? 

Anonymkode: bc04a...c19

Jeg må si at jeg er litt lei av å lese slike svar som dette her. Hvis du klarer deg sosialt, har samboer, har jobb i en eller annen størrelse, har fritidsinteresser, har mening i hverdagen, da har du ikke behov for terapi. Neivel? Hva vet du egentlig om det tenker jeg da. Kommer ikke det veldig an på diagnose og den belastning du har fått i livet? Jeg har alt det jeg nevner som eksempler og som jeg opp igjennom har sett blitt nevnt som kriterier på et såkalt velfungerende liv her på DOL, men det vil ikke si at jeg klarer meg godt uten terapi for det. Terapi er for enkelte en lang prosess på vei mot å bli bedre dersom man er heldig og går i langtidsterapi.

I terapitimene kan jeg nok oppfattes som fjern, dissosiert, ikke til stede, i blant psykotisk. Når timen er over kommer "jeg" tilbake og hverdagen blir fullstendig normal og ingen skulle tro at jeg hadde behov for terapi. Den som merker at jeg ikke er som andre, er han som står meg nærmest i hverdagen, samboeren min, som har sett meg liten og redd, trassig og sint, veksle i sinnsstemning i løpet av sekunder, oppleve at jeg ikke husker hva jeg sa osv. og plutselig er jeg den voksne Eva Sofie som han er samboer med. Han sier selv at han føler han går i et minefelt. Plutselig smeller det på de mest uventede stedene, som ved et helt uskyldig ord eller en berøring. Så jeg håper du tenker deg om neste gang du skriver at en med et velfungerende liv ikke har behov for behandling. Det er mye man ikke ser gjennom det såkalte vellykkede.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er nok lurt å ta det opp med han, ja. Jeg er dog redd for at han skal ende opp med å bare avslutte terapien, noe jeg ikke er sikker på om jeg ønsker. Jeg har gått til han såpass lenge (og ofte) at jeg ikke vil miste han, om det gir mening. 
 

Ingen dum idé, har vurdert å be om en pause selv, men 6 måneder er kanskje litt lenge.

Hmm, kanskje jeg rett og slett er ferdig i psykodynamisk behandling? Har fremdeles problemer med å forstå meg selv, og hvorfor jeg er som jeg er, men forståelsen har økt betraktelig. Jeg har dessverre også blitt litt «knyttet» til han, så jeg føler et behov for å ha han i livet mitt. 
 

Klarer ikke å jobbe, men er i stand til å være nokså sosial. Relasjonene mine har blitt bedre grunnet terapien. Bruker likevel mesteparten av tiden på å ligge på sofaen. 

Anonymkode: 54b85...204

På tide å ta tak i eget liv og stå på egne ben. Eller du kan sulle rundt i psykiatrien 10 år til og fortsatt ikke forstå deg selv eller andre bedre. Du  går bare glipp av det livet andre på din aldre har. Psykiatrien kan ikke gjøre deg frisk, de kan kun hjelp deg ,du må gjøre jobben selv og det beste stedet å gjøre det er ute i samfunnet. 

Alt for mange har for stor tro på hva psykiatrien kan gjøre for livene deres . Din behandler er heller ikke din venn,venner får ikke betalt for å være sammen med deg. Det er sannheten, selv om det er lett å forveksle profesjonell vennlighet med vennskap. 

Anonymkode: f2fa5...8cf

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når du bare er 22 år gammel og fortsatt ikke klarer å jobbe, så trenger du nok et et push/hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Har du snakket med NAV om arbeidsmarkedstiltak, her er det mulig med tilrettelegging og å starte med bare noen få timer i uka. Det eneste er at nå i disse koronatider så kan det hende du må vente på å kunne bli med i et tiltak. Hva mener din behandler om at du ikke er i arbeid? Du har et helt yrkesliv foran deg og det er synd om du gir opp. Du blir sikkert ikke bedre av å bare gå hjemme. Tror arbeidsmarkedstiltak kan være noe for deg. 

Anonymkode: 60903...94c

 

4 timer siden, frosken skrev:

Hvis du bruker mesteparten av tiden på å ligge på sofaen, så sier det seg egentlig selv at du etter hvert vil ha lite å snakke om i terapien. Skal du begynne på skole til høsten - eller hva er planlagt? Når det gjelder spiseforstyrrelsen, tenker jeg egentlig litt tilsvarende. Sørger du for å spise ordentlig?

Ved å gjøre de tingene som du unnviker, så vil du sannsynligvis ha mye å snakke om i terapi:-)

Jeg skal starte opp igjen med skolegangen til høsten, slik at jeg har noe å fylle dagene med. Har vært for syk til å klare å gå på skole, men nå som jeg har blitt bedre skal jeg begynne igjen. Spiseforstyrrelsen har også blitt bedre, og jeg klarer stort sett å spise regelmessige måltider, men mentalt sett er jeg nesten like plaget som da jeg spiste svært lite og var alvorlig undervektig. 
 

Det at jeg ikke har så mye å prate om når jeg ikke har noe å fylle dagene med var egentlig et godt poeng. Når man ikke gjør noe er det vel ganske naturlig at det sjeldent skjer noe som er verdt å nevne. 

Anonymkode: 54b85...204

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På tide å ta tak i eget liv og stå på egne ben. Eller du kan sulle rundt i psykiatrien 10 år til og fortsatt ikke forstå deg selv eller andre bedre. Du  går bare glipp av det livet andre på din aldre har. Psykiatrien kan ikke gjøre deg frisk, de kan kun hjelp deg ,du må gjøre jobben selv og det beste stedet å gjøre det er ute i samfunnet. 

Alt for mange har for stor tro på hva psykiatrien kan gjøre for livene deres . Din behandler er heller ikke din venn,venner får ikke betalt for å være sammen med deg. Det er sannheten, selv om det er lett å forveksle profesjonell vennlighet med vennskap. 

Anonymkode: f2fa5...8cf

Jeg jobber med meg selv hver eneste dag, og kommer meg opp av sengen oftere enn før. Jeg skal også begynne på skole slik at livet mitt blir likere det livet de fleste på min alder lever. Er fullstendig klar over at jeg må gjøre jobben selv.

Jeg er fullstendig klar over at min behandler ikke er min venn, og at han kun bryr seg på en profesjonell måte. 

Anonymkode: 54b85...204

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

På tide å ta tak i eget liv og stå på egne ben. Eller du kan sulle rundt i psykiatrien 10 år til og fortsatt ikke forstå deg selv eller andre bedre. Du  går bare glipp av det livet andre på din aldre har. Psykiatrien kan ikke gjøre deg frisk, de kan kun hjelp deg ,du må gjøre jobben selv og det beste stedet å gjøre det er ute i samfunnet. 

Alt for mange har for stor tro på hva psykiatrien kan gjøre for livene deres . Din behandler er heller ikke din venn,venner får ikke betalt for å være sammen med deg. Det er sannheten, selv om det er lett å forveksle profesjonell vennlighet med vennskap. 

Anonymkode: f2fa5...8cf

Du var da litt av en blidfis! 😊

Forøvrig synes jeg det er like fantastisk hver gang jeg leser at noen skråsikkert uttaler seg om hva som er det beste og riktigste å gjøre i enkeltmenneskers liv. 

Anonymkode: a61a1...8ea

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du var da litt av en blidfis! 😊

Forøvrig synes jeg det er like fantastisk hver gang jeg leser at noen skråsikkert uttaler seg om hva som er det beste og riktigste å gjøre i enkeltmenneskers liv. 

Anonymkode: a61a1...8ea

Det er et råd bygget på erfaring, og ikke ment surt i det hele tatt. Det hadde vært veldig trist vis et ungt menneske kastet bort år av livet sitt på å håpe at en psykolog vil gjøre henne frisk. Ja hun kan få støtte og hjelp i en periode men hoved arbeidet med å leve livet så normal som mulig gjøres blandt venner og familie, samfunnet. Sånn generelt er min erfaring at alt for mange har for stor tro på hva psykiatrien kan utrette, så går årene fort imens pasientens liv ikke forandrer seg nevneverdig,og vips så har pasienten gått glipp av utdanning, mistet venner ,ikke får skaffet seg en partner, jobb osv.

Anonymkode: f2fa5...8cf