Mer om engstelig og unnvikende pf

[AnonymBruker]

Hei! Litt nysgjerrig hvordan andre opplever og håndterer denne pf. Er skam og tristhet noe dere føler mye på? Jeg opplever ofte at andre ikke liker meg eller at sier noe feil. Jeg har en intens følelse av være utenfor fellesskapet, både på jobb og privat. Dette oppleves vondt og gjør meg deprimert. 

Er noen som lever greit med denne pf? Som ikke er deprimert? Tenker ofte at hvis jeg kunne akseptere meg selv som jeg er ville jeg ha ett bedre liv uten skam og tristhet. 

Taknemmelig for kommentarer fra andre med samme pf😊

Anonymkode: 524db...b27

[Fru2020]

Jeg har ikke en ren unnvikende pf, men en blandet med trekk fra flere.

Skam har jeg i bøtter og spann, men jeg opplever det ikke som jeg er utenfor i det sosiale fellesskapet. Det er ikke så ofte jeg føler at jeg driter meg ut når jeg er sammen med andre, men om jeg gjør det kan jeg huske på det i årevis.

For meg, akkurat nå, så står det ifølge behandlerene mine i veien for å bli bedre fra andre psykiske sykdommer fordi jeg prøver å unngå det hele, hvis det gir mening.

Det å akseptere seg selv er vel en utfordring mange kan ha, men du har nok rett i at det ville gjort ting mye lettere. Jeg har ikke klart det......

Å komme seg ut av en pf er nok vanskelig å gjøre alene, får du hjelp av noen til dette?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen behandlingstilbud det siste året. Jeg har fått tilbud flere ganger før via fastlegen. Der havner jeg som oftest i gruppeterapi for sosialangst hvor målet er å eksponere seg for sosiale situasjoner på jobb og privat. Jeg har egentlig ikke hatt noen nytte av dette. Denne intense følelse av å være mislikt og ikke akseptert dominerer alle sosiale settinger uten av jeg har noe kontroll på det... Tvangstanker på autopilot... 

Skulle gjerne ha behandling med fokus på hvordan jeg opplever sosiale situasjoner. Desverre er det over ett års venteliste, og privat psykologi er for dyrt🤔

Anonymkode: 524db...b27

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Litt nysgjerrig hvordan andre opplever og håndterer denne pf. Er skam og tristhet noe dere føler mye på? Jeg opplever ofte at andre ikke liker meg eller at sier noe feil. Jeg har en intens følelse av være utenfor fellesskapet, både på jobb og privat. Dette oppleves vondt og gjør meg deprimert. 

Er noen som lever greit med denne pf? Som ikke er deprimert? Tenker ofte at hvis jeg kunne akseptere meg selv som jeg er ville jeg ha ett bedre liv uten skam og tristhet. 

Taknemmelig for kommentarer fra andre med samme pf😊

Anonymkode: 524db...b27

Symptomene mine, som varierer i styrke og alvorlighet, kan være: skam, flauhet, paranoia light, angst (inkludert prestasjonsangst og sosialangst), usikkerhet, utrygghet, lav tro på meg selv, forsiktig og mild i fremtoningen, snill (på grensen til dumsnill), lar meg lett påvirke og utnytte. Alltid redd for ikke å bli likt og godtatt av andre, redd for å gjøre noe galt, redd for kritikk og er vàr på avvisning. Avhengig av trygging og forsikringer. Og alt varierer altså i styrke og alvorlighet.

Jeg er sosial og liker og være med mennesker jeg er trygg på. Har noen få gode og nære venner. Med dem kan jeg slå meg løs, kaste hemningene, være fri og være meg selv. 

Trist har jeg vært pga utfordringer diagnosen fører med seg, men jeg tror ikke at jeg har vært deprimert pga den (?)

Lever helt greit med denne pf i rl siden jeg ikke er i jobb og lever et rolig og forutsigbart liv. Har ektefelle og egenprodusert familie. 

 

Anonymkode: d5094...2bd

[AnonymBruker]

Jeg har fått det langt bedre med terapi og trener stadig vekk i RL for å få det bedre på områder jeg fremdeles ikke er god på.

Min frykt for å ikke bli likt, å skulle si noe som sårer andre og negativ kritikk er vel kankskje det mest fremtredende hos meg akkurat nå. 

Anonymkode: e4c55...220

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Symptomene mine, som varierer i styrke og alvorlighet, kan være: skam, flauhet, paranoia light, angst (inkludert prestasjonsangst og sosialangst), usikkerhet, utrygghet, lav tro på meg selv, forsiktig og mild i fremtoningen, snill (på grensen til dumsnill), lar meg lett påvirke og utnytte. Alltid redd for ikke å bli likt og godtatt av andre, redd for å gjøre noe galt, redd for kritikk og er vàr på avvisning. Avhengig av trygging og forsikringer. Og alt varierer altså i styrke og alvorlighet.

Jeg er sosial og liker og være med mennesker jeg er trygg på. Har noen få gode og nære venner. Med dem kan jeg slå meg løs, kaste hemningene, være fri og være meg selv. 

Trist har jeg vært pga utfordringer diagnosen fører med seg, men jeg tror ikke at jeg har vært deprimert pga den (?)

Lever helt greit med denne pf i rl siden jeg ikke er i jobb og lever et rolig og forutsigbart liv. Har ektefelle og egenprodusert familie. 

 

Anonymkode: d5094...2bd

Bortsett fra de to nederste avsnittene så kan jeg skrive under på denne. Dvs jeg vet jo ikke om det er akkurat den diagnosen som er årsak til mine depresjoner og følelse av dårlig livskvalitet da jeg har flere diagnoser,  men poenget er at det var en god oppsummering av hvordan det er for meg også. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Glitter skrev:

Bortsett fra de to nederste avsnittene så kan jeg skrive under på denne. Dvs jeg vet jo ikke om det er akkurat den diagnosen som er årsak til mine depresjoner og følelse av dårlig livskvalitet da jeg har flere diagnoser,  men poenget er at det var en god oppsummering av hvordan det er for meg også. 

Da er vi ganske like/har det ganske likt. Jeg er selv litt usikker på dette med depresjon faktisk, fordi jeg også har en bipolar lidelse hvor depresjoner i blant forekommer. Og det at jeg lever "helt greit" med denne pfn har nok også mye å si ift bipolaren. I gode perioder har jeg det bra, i dårlige ikke så bra. Så det er nok forutsatt at lidelsen min er stabil for at jeg også har det greit mtp pfn. Jeg føler nok at den andre lidelsen på en måte er avgjørende for hvordan jeg håndterer personligheten min, hvis du skjønner. 

I oppstemte faser av sykdommen (bipolar) kan jeg dog være helt motsatt av det som er personligheten min. Da kan jeg gjerne være "høy på meg selv" og ha mye selvtillit, være utadvendt med null sosial angst, osv. I blandede episoder kan jeg i tillegg bli kranglete, likegyldig, sint, sta, osv. Veldig rart. Værsågod å bli gæren! 😅 

Jeg tror likevel at pfn ikke er så veldig utpreget lenger. Jeg har faktisk funnet mer styrke i meg selv og blitt bedre på å takle livet de siste årene. Men ikke bra nok til at diagnosen kunne bli borte. Jeg hadde nemlig en ny utredning for ikke så lenge siden hvor pfn ble stadfestet på nytt. Men med en helt klar bedring av hvordan det var før. 

Anonymkode: d5094...2bd

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da er vi ganske like/har det ganske likt. Jeg er selv litt usikker på dette med depresjon faktisk, fordi jeg også har en bipolar lidelse hvor depresjoner i blant forekommer. Og det at jeg lever "helt greit" med denne pfn har nok også mye å si ift bipolaren. I gode perioder har jeg det bra, i dårlige ikke så bra. Så det er nok forutsatt at lidelsen min er stabil for at jeg også har det greit mtp pfn. Jeg føler nok at den andre lidelsen på en måte er avgjørende for hvordan jeg håndterer personligheten min, hvis du skjønner. 

I oppstemte faser av sykdommen (bipolar) kan jeg dog være helt motsatt av det som er personligheten min. Da kan jeg gjerne være "høy på meg selv" og ha mye selvtillit, være utadvendt med null sosial angst, osv. I blandede episoder kan jeg i tillegg bli kranglete, likegyldig, sint, sta, osv. Veldig rart. Værsågod å bli gæren! 😅 

Jeg tror likevel at pfn ikke er så veldig utpreget lenger. Jeg har faktisk funnet mer styrke i meg selv og blitt bedre på å takle livet de siste årene. Men ikke bra nok til at diagnosen kunne bli borte. Jeg hadde nemlig en ny utredning for ikke så lenge siden hvor pfn ble stadfestet på nytt. Men med en helt klar bedring av hvordan det var før. 

Anonymkode: d5094...2bd

Det blir kanskje litt sånn at når man har flere diagnoser så begynner man å sammenligne hvor mye man påvirkes av hver enkelt diagnose. Jeg har det i alle fall sånn at den unnvikende PF i meg kommer veldig i skyggen av de andre, og for meg mer tyngre diagnosene å ha. Blir det sånn for deg også kanskje? 

[Bladgrønt]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Litt nysgjerrig hvordan andre opplever og håndterer denne pf. Er skam og tristhet noe dere føler mye på? Jeg opplever ofte at andre ikke liker meg eller at sier noe feil. Jeg har en intens følelse av være utenfor fellesskapet, både på jobb og privat. Dette oppleves vondt og gjør meg deprimert. 

Er noen som lever greit med denne pf? Som ikke er deprimert? Tenker ofte at hvis jeg kunne akseptere meg selv som jeg er ville jeg ha ett bedre liv uten skam og tristhet. 

Taknemmelig for kommentarer fra andre med samme pf😊

Anonymkode: 524db...b27

Jeg har det på den måten at jeg ikke greier å la andre bli godt nok kjent med meg. Da styrer jeg unna og de lurer på hvorfor jeg ikke vil være sosial med de. Det som da veldig ofte skjer er at de fryser meg ut i stedet. Det er utrolig vondt og jeg blir deprimert av det.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Glitter skrev:

Det blir kanskje litt sånn at når man har flere diagnoser så begynner man å sammenligne hvor mye man påvirkes av hver enkelt diagnose. Jeg har det i alle fall sånn at den unnvikende PF i meg kommer veldig i skyggen av de andre, og for meg mer tyngre diagnosene å ha. Blir det sånn for deg også kanskje? 

Ja, det er sånn med meg også. Nå har jeg bare disse to diagnosene, men det er helt klart bipolaren som er hovedproblemet mitt. Som jeg sa så går det helt greit å være meg (personlighet) når bipolaren er stabil. Det er når jeg blir ustabil at det andre blir mer fremtredende. Det er i alle fall det jeg tror. De siste årene har bipolaren vært vanskelig å stabilisere. Jeg har hatt utrolig mange blandede episoder de siste årene, og noen ganger har jeg lurt på om jeg egentlig har hatt én eneste lang blandet episode disse årene som bare har variert i intensitet. Den siste måneden har jeg vært ganske stabil, så det er mulig det har roet seg nå. 

Det høres jo ut som en selvmotsigelse at jeg synes pfn er blitt bedre de siste årene når jeg samtidig sier at bipolaren har vært ustabil de siste årene. I forrige innlegg skrev jeg jo at pfn ble mer fremtredende når jeg var dårlig av bipolaren. Så jeg vet ikke, jeg. Det er utrolig irriterende å gruble så mye rundt hvordan jeg er og hvorfor. Egentlig burde jeg bare drite i akkurat det, og bare leve livet mitt i fred for sånne grublerier. Jeg er jo slik jeg er uansett. Jeg er jo meg. 

Anonymkode: d5094...2bd

[AnonymBruker]

Jeg sliter med en kombinasjon av sosial angst og unnvikende/engstelig pf. Jeg overtenker hver minste ting jeg har sagt eller gjort i sosialt samvær felleskap og det er så utrolig slitsomt. Kan sitte med såpass tankespinn utover kvelden etter å ha vært sosial, at jeg ikke får sove. Er overbevist om at jeg sier og gjør mye teit og ofte er det reelt også, fordi nervøsiteten gjør meg sosialt klønete og til tider sosialt uintelligent. Føler jeg selv ihvertfall. Men har også fått bekreftet dette fra mine nærmeste enkelte ganger. Dermed unngår jeg i svært stor grad all sosial kontakt utenom nærmeste familie og jobb. Har forøvrig en jobb hvor jeg ikke treffer så veldig mange folk og jobber mest selvstendig.

Jeg har slitt med dette i hele min ungdom og voksne liv og nå er jeg over 40. Heldogvis har jeg blitt mye bedre med årene. Særlig etter jeg fikk samboer og barn. Litt av grunnen til at jeg har blitt bedre, er at jeg har blitt flinkere på sosiale roller og kan på en måte gjemme meg litt bak dem. Jeg er feks flink i rollen min på jobb og dermed håndterer jeg det sosiale med kolleger i disse situasjonen greit. Feks i møtesituasjoner. Jeg er også flink i rollen som mor og dermed kan jeg skjule meg litt i denne rollen når jeg er ute blant folk sammen med barnet mitt (jeg sliter derimot med henting/levering av barnet, barselgrupper o.l fordi jeg føler jeg blir vurdert av barnehageansatte og de andre foreldrene...)

Noe av det jeg sliter mest med og nesten ikke fikser i det hele tatt er å spise ute med folk, gå på kafé o.l. Det klarer jeg omtrent ikke uten alkohol og til og med da kan jeg synes det er ubehagelig. Har derimot etterhvert fått bedre trening i og takler bedre å treffe folk sosialt på en målrettet (relativt kort) tur eller et felles gjøremål eller hobby. Som dugnad eller lagspill.

Har i senere år prøvd å fokusere mer på de sosiale tingene jeg fikser og faktisk liker, fremfor det jeg føler jeg ikke mestrer eller direkte misliker. Jeg trenger faktisk ikke å gå på kafé bare fordi de fleste andre mennesker liker det, og at det kanskje er sosialt forventet av mange. Det gjør derimot ikke MEG lykkelig. Og har begynt å si rett ut til de som kjenner meg litt at jeg ikke liker det og hvorfor. Dette gjelder andre sosiale ting jeg ikke har taklet også. Mange har syntes jeg er rar og noen har trukket seg bort. Men på den måten finner jeg jo også hvilke av de få menneskene jeg omgås det er verdt å satse på. De som aksepterer meg som jeg er og blir fordi de syns jeg er ok som jeg er (Dvs treffer dem jo uansett bare en sjelden gang fordi jeg ikke takler (tørr) så ofte🙈).

Da jeg var alene kjente jeg nok i større grad på tomhet og tristhet over det sosiale ‘handicappet mitt. Og tidvis depresjon og generell angst. Disse følelsene har som sagt blitt bedre etter jeg fikk min egen lille familie, men de oppstår fortsatt innimellom. Og det tok ganske lang tid før jeg følte meg 100% avslappet sammen med min samboer. I dag kan jeg fortsatt føle meg usikker ift ham noen dager. At jeg ikke er bra nok for ham og har mindreverdighetskomplekser ift ham. Tenker også ofte at han sikkert snart blir lei av meg og jeg ønsker derfor ofte mye alenetid hjemme også..for å unngå at han får for mye av meg. Og konflikter pga væremåten min forøvrig. Har forøvrig aldri klart å fungere i et forhold så lenge som med ham.

Mitt beste råd for å slippe for mange negative tanker rundt det du ikke mestrer sosialt  av det du kanskje  skulle ønske, er å konsentrere seg om det du mestrer best. Om du fokuserer på det, blir ofte flere ting bedre av seg selv etterhvert.

Ellers tenker jeg vel at vi med sosialt unnvikende pf og sosial fobi nok syns denne corona tiden egentlig er ganske grei. Endelig kan vi føle oss som alle andre ved å isolere oss hjemme😅

Anonymkode: 9282b...b93

[AnonymBruker]

1 time siden, Palma skrev:

Jeg har det på den måten at jeg ikke greier å la andre bli godt nok kjent med meg. Da styrer jeg unna og de lurer på hvorfor jeg ikke vil være sosial med de. Det som da veldig ofte skjer er at de fryser meg ut i stedet. Det er utrolig vondt og jeg blir deprimert av det.

Å...dette kjente jeg meg veldig igjen i. En skikkelig ond sirkel dette. Det at vi trekker oss bort i frykt for å ikke bli akseptert. Selv om vi innerst inne trenger sårt bekreftelse på at vi er gode slik vi er. I stedet ender det jo med det motsatte. Folk trekker seg vekk. Vår unnvikende pf, fører til at folk unnviker oss tilbake. Og vi blir igjen enda mer usikre og sosialt engstelige fordi vi kjenner på følelsen av å ikke være likt og akseptert for slik vi er.

Anonymkode: 9282b...b93

[AnonymBruker]

Å gruble på ting en sa eller gjorde: jeg har jobbet mye med dette og fått det integrert i meg at jeg ikke bruker tid og energi på sånne ting, det er jo bare meg selv det går utover og plager meg selv på den måten siden jeg ikke har mulighet til å spole tiden tilbake og si eller gjør det jeg sa/gjorde annerledes.

Når slike tanker kommer legger jeg de raskt vekk pga det ved å si til meg selv at «Nå plager du deg selv igjen, aksepter det og gå videre, du får ikke gort det om likevel». Så kan jeg kanskje være flau for meg selv en stund, men det går over. 

Jeg bruker heller tid og energi på å lære av det jeg gjorde/sa hvis noe må endres.

Akkurat her mener jeg at jeg er flink, og jeg sparer meg selv på den måten. 

nhd la i sin tid ut en artikkel om bekymringsbussen som var nyttig for min del. 

Anonymkode: e4c55...220

[AnonymBruker]

8 timer siden, Palma skrev:

Jeg har det på den måten at jeg ikke greier å la andre bli godt nok kjent med meg. Da styrer jeg unna og de lurer på hvorfor jeg ikke vil være sosial med de. Det som da veldig ofte skjer er at de fryser meg ut i stedet. Det er utrolig vondt og jeg blir deprimert av det.

Dette kjenner jeg veldig godt. Andre vil kanskje beskrive meg som mild, snill, hjelpsom, men introvert. Jeg har imidlertid en sterk grunnleggende tro på at andre misliker meg og innretter meg deretter. Derfor unngår jeg sosiale situasjoner og er taus og innesluttet. På jobben unngår jeg lunsjpause, julebord og alt sosialt. Selv om jeg har jobbet der i 15 år er det ingen vet hvem jeg egentlig er. Det gjør også at folk holder avstand fra meg,  dette gjør utrolig vondt, derav depresjon. 

Merker jo at jeg som andre har ett stort behov for å bli sett og være en del av fellesskapet. I løpet av årene har jeg ubevisst utviklet unngåelsesstrategier for å slippe unna vanskelige sosiale situasjoner. Dette har gjort stor skade. På jobben ser jeg at mine kolleger trives i hverandres selskap, snakker og ler. Jeg merker at dette trigger stor smerte hos meg. Det gjør vondt å se andre kose seg sammen i fellesskap, og føle på at jeg er utenfor og alene i min verden hvor alle mislike meg. Dette har blitt en ond sirkel, ettersom årene går forsvinner sosial intelegens og evnen til å knytte menneskelig kontakt med andre. 

Jeg tenker at unngåelse av sosial kontakt, som man trenger som menneske, uunngåelig vil gjøre deg deprimert og gi deg dårlig livskvalitet. I hver fall føler jeg det sånn. Kunne jeg leve de siste 20 årene igjen, skulle jeg kjempet mer for å være med i felleskapet på jobb og opprettholde kontakt ned venner. Langvarig unngåelse og depresjon gjør at situasjonen låser seg fast i ett ubrytelig negativt mønster.

I forhold til evt  behandling vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, og om det er realistisk å få en forandring etter så mange år 

Corona-situasjon med hjemmekontor har gitt ett kjærkomment pusterom, hjemme med kone og katt i en trygg sone, måtte det vare lenge😊👌

Anonymkode: 524db...b27

[frosken]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen behandlingstilbud det siste året. Jeg har fått tilbud flere ganger før via fastlegen. Der havner jeg som oftest i gruppeterapi for sosialangst hvor målet er å eksponere seg for sosiale situasjoner på jobb og privat. Jeg har egentlig ikke hatt noen nytte av dette. Denne intense følelse av å være mislikt og ikke akseptert dominerer alle sosiale settinger uten av jeg har noe kontroll på det... Tvangstanker på autopilot... 

Skulle gjerne ha behandling med fokus på hvordan jeg opplever sosiale situasjoner. Desverre er det over ett års venteliste, og privat psykologi er for dyrt🤔

Anonymkode: 524db...b27

Hva tenker du er årsaken til at du ikke hadde noe nytte av gruppeterapien?

[Janvl]

Jeg er ikke helt sikker. I gruppeterapi satt jeg sammen med andre som hadde ulike sosiale utfordringer, vi delte tanker og erfaringer. Vi ble også gitt oppgaver hvor vi skulle eksponere oss og trene på vanskelige situasjoner. Jeg hadde ikke så stor nytte av å dele mine utfordringer på jobben, min opplevelse å være mislikt var like sterk etter endt gruppeterapi. Jeg følte også at eksponering virket mot sin hensikt. Hvis jeg går bort i kaffekroken på jobben med en sterk følelse av å være mislikt og med dårlig sosial fungering vil dette gå dårlig og bare være en erfaring som bekrefter mine negative tanker. Jeg tenker kanskje at det må jobbes på en annen måte med pf, her er det de grunnleggende tanker du har om deg selv som er feil og styrer deg i en negativ retning. Men jeg vet ikke konkret hvilken type behandling som kan bedre situasjonen. Pr idag får jeg bare medisiner for å dempe depresjon. 

Men dette er bare min erfaring , jeg hører om mange andre som har hatt bra utbytte av gruppeterapi og som anbefaler dette. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Janvl skrev:

Jeg er ikke helt sikker. I gruppeterapi satt jeg sammen med andre som hadde ulike sosiale utfordringer, vi delte tanker og erfaringer. Vi ble også gitt oppgaver hvor vi skulle eksponere oss og trene på vanskelige situasjoner. Jeg hadde ikke så stor nytte av å dele mine utfordringer på jobben, min opplevelse å være mislikt var like sterk etter endt gruppeterapi. Jeg følte også at eksponering virket mot sin hensikt. Hvis jeg går bort i kaffekroken på jobben med en sterk følelse av å være mislikt og med dårlig sosial fungering vil dette gå dårlig og bare være en erfaring som bekrefter mine negative tanker. Jeg tenker kanskje at det må jobbes på en annen måte med pf, her er det de grunnleggende tanker du har om deg selv som er feil og styrer deg i en negativ retning. Men jeg vet ikke konkret hvilken type behandling som kan bedre situasjonen. Pr idag får jeg bare medisiner for å dempe depresjon. 

Men dette er bare min erfaring , jeg hører om mange andre som har hatt bra utbytte av gruppeterapi og som anbefaler dette. 

Ja, det er de grunnleggende tanker du har om deg selv osv som må endres i kombinasjon med trening i RL. Det er Iallefall det som har hjulpet meg. 
Har du forsøkt individuell terapi?

Anonymkode: e4c55...220

[Janvl]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er de grunnleggende tanker du har om deg selv osv som må endres i kombinasjon med trening i RL. Det er Iallefall det som har hjulpet meg. 
Har du forsøkt individuell terapi?

Anonymkode: e4c55...220

Ja, jeg har også forsøkt individualterapi. Men da har det på en måte ikke vært målrettet behandling av pf. Tror kanskje jeg skal prøve igjen, gjerne da hos en behandler som har erfaring med pf. Ellers blir det veldig lett slik at jeg bare sitter og snakker om hvor deprimert jeg er og hvor vanskelig jeg har det på jobben. Og løser nok ingenting. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette kjenner jeg veldig godt. Andre vil kanskje beskrive meg som mild, snill, hjelpsom, men introvert. Jeg har imidlertid en sterk grunnleggende tro på at andre misliker meg og innretter meg deretter. Derfor unngår jeg sosiale situasjoner og er taus og innesluttet. På jobben unngår jeg lunsjpause, julebord og alt sosialt. Selv om jeg har jobbet der i 15 år er det ingen vet hvem jeg egentlig er. Det gjør også at folk holder avstand fra meg,  dette gjør utrolig vondt, derav depresjon. 

Merker jo at jeg som andre har ett stort behov for å bli sett og være en del av fellesskapet. I løpet av årene har jeg ubevisst utviklet unngåelsesstrategier for å slippe unna vanskelige sosiale situasjoner. Dette har gjort stor skade. På jobben ser jeg at mine kolleger trives i hverandres selskap, snakker og ler. Jeg merker at dette trigger stor smerte hos meg. Det gjør vondt å se andre kose seg sammen i fellesskap, og føle på at jeg er utenfor og alene i min verden hvor alle mislike meg. Dette har blitt en ond sirkel, ettersom årene går forsvinner sosial intelegens og evnen til å knytte menneskelig kontakt med andre. 

Jeg tenker at unngåelse av sosial kontakt, som man trenger som menneske, uunngåelig vil gjøre deg deprimert og gi deg dårlig livskvalitet. I hver fall føler jeg det sånn. Kunne jeg leve de siste 20 årene igjen, skulle jeg kjempet mer for å være med i felleskapet på jobb og opprettholde kontakt ned venner. Langvarig unngåelse og depresjon gjør at situasjonen låser seg fast i ett ubrytelig negativt mønster.

I forhold til evt  behandling vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, og om det er realistisk å få en forandring etter så mange år 

Corona-situasjon med hjemmekontor har gitt ett kjærkomment pusterom, hjemme med kone og katt i en trygg sone, måtte det vare lenge😊👌

Anonymkode: 524db...b27

Du og du så like vi er! Er det ikke rart at en pf skal ødelegge livet vårt på den måten og gi oss depresjon i tillegg? Er så enig med deg i at øvelse i sosiale settinger burde vært førsteprioritet for å komme oss ovenpå og slippe å få enda dårligere selvtillit. Vi kunne ha følt oss som noe annet enn bare noen antisosiale vesener som unngår det andre synes er moro. Har du hatt en grei oppvekst?

Anonymkode: 4dec9...ebc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du og du så like vi er! Er det ikke rart at en pf skal ødelegge livet vårt på den måten og gi oss depresjon i tillegg? Er så enig med deg i at øvelse i sosiale settinger burde vært førsteprioritet for å komme oss ovenpå og slippe å få enda dårligere selvtillit. Vi kunne ha følt oss som noe annet enn bare noen antisosiale vesener som unngår det andre synes er moro. Har du hatt en grei oppvekst?

Anonymkode: 4dec9...ebc

Vi er flere som kjenner oss igjen  jeg har vært der dere er, men kommet videre med terapi.

Anonymkode: e4c55...220