Føler medisiner er juks og feigt

[AnonymBruker]

Har ikke rørt en eneste medisin før jeg ble 28. Hr Asperger og adhd. Fikk medisin for konsentrasjonen, håper også sentralstimulerende skal hjelpe meg i det sosiale. Sier du at jeg ikke har jobbet med meg selv i disse 28 år? Hvorfor er det galt når den du er fører til et liv du ikke vil ha? 
 

Jeg vil ikke være den jeg er. Har aldri likt den. Når stedet du er fra er et sted du ikke vil være fra? Beklager, men skal være ærlig. Er fra ei lita bygd som ikke er på kartet. Jeg synes det er kjedelig å være fra et sted der aldri noe skjer. Alt er så trygt og på mange måter gammeldags. Man får liksom ikke trent seg på å takle det pulserende. Det skjer ting i verden, men på berget sitter de og ser elendighet på TV i sin trygge sofa.

Eller når folk rundt synes det er på tide med en kjæreste, men prøver å spleise deg med en som du ikke vil ha. Selv skal de selvfølgelig ha de mennene som har bra sosiale nettverk, men så skal de spleise vekk de dem ikke vil ha. 
 

Og når du synes liksom alt er kjedelig. 

Anonymkode: 6af33...143

[AnonymBruker]

11 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes du legger opp til en veldig statisk forståelse av hva en person eller en personlighet er. Vi påvirkes jo alle av en haug med ting i løpet av døgnet. Vi påvirkes blant annet av hvordan vi selv tenker om oss selv, hvordan andre mennesker er i mot oss, hva vi spiser, inne- og uteklimaet der vi oppholder oss, hva vi fanger opp av innhold fra mediene, hva slags musikk vi hører på osv. osv. Hjernefunksjonen påvirkes av alle disse faktorene, og resultatet blir hva vi gjør og hvordan vi har det. 

Hvorvidt medikamenter bidrar konstruktivt i et menneskes liv eller ikke, synes jeg må avgjøres ut i fra hvilken effekt den enkelte personen har - og ikke ved en slags ideologisk basert oppfatning av medikamenter. 

Medisinbruk er ikke å være seg selv fordi hjernen sin selvstyring av inntrykk og opplevelser er det eneste som påvirker oss og hjernefunksjonen i alle situasjonen du beskriver her, mens medisiner påvirker oss på en måte som er utenfor hjernen sin selvstyring. 

Anonymkode: 957e2...a77

[Eva Sofie]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke deg selv selv når du bruker Brintellix. Medisinen gjør at man takler problemer mye bedre enn hva man egentlig hadde gjort. Klart man blir mer funksjonell, føler seg bedre, har det bedre og gjør det bedre når man går på det. At man fungerer best mulig er jo vel og bra, men det går jo på bekostning å kunne si til seg selv uten å lyve at man er helt seg selv. 

Anonymkode: 957e2...a77

OK, så da mener du at jeg burde la være å ta f.eks. epilepsimedisinene mine også? De endrer meg endel som person, det merker jeg, men jeg skal heller la være å ta medisiner og foretrekke å ramle om i kramper til stadighet til spott og spe for alle rundt meg og med ujevne mellomrom bli hentet med ambulanse når anfallene er store nok? Bare fordi jeg ikke er meg selv når jeg bruker medisiner...

Selvsagt er det beste å klare seg uten, men i blant må man innse at situasjonen er slik at det ikke er mulig. Jeg har ikke behov for å si til meg selv at jeg klarer meg uten medisiner når jeg får en så forbedret livskvalitet med medisiner. Hvorfor i alle dager skal det være et så stort nederlag å gå på medisiner egentlig? Jeg forstår at du opplever at man ikke er seg selv og at det er "jukseri frem til målet", men jeg føler det ligger noe mer til grunn som du ikke sier her.

[Lurven]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Medisinbruk er ikke å være seg selv fordi hjernen sin selvstyring av inntrykk og opplevelser er det eneste som påvirker oss og hjernefunksjonen i alle situasjonen du beskriver her, mens medisiner påvirker oss på en måte som er utenfor hjernen sin selvstyring. 

Anonymkode: 957e2...a77

Tenker meg meg at du ønsker å leve i en ideell verden. Der det er fred, alle er venner og man ikke trenger medisiner. For da er alle den de gir seg ut for å være. Men nå er ikke denne verden et ideelt sted. Kanskje jeg skal si heldigvis.

[laban]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er slik hjernen din er når den får styre seg selv upåvirket av medisiner og sånn du er når du er deg selv. 

Såvidt jeg vet, finnes det medisiner mot f.eks. sterke smerter, epilepsi o.l, som absolutt påvirker hjernen. Men jeg tror de som trenger slike medisiner, mener at det er lettere for dem "å være seg selv" når hjernen får denne påvirkningen, enn når de må klare seg uten.

Et annet eksempel er de som har ADHD og som har funnet den riktige medisinen og den riktige dosen - mange av dem forteller at både de og omgivelsene får en helt ny tilværelse (ja, jeg vet at det finnes mislykkede tilfeller også). Så jeg synes framstillingen din blir unyansert. 

  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Eva Sofie skrev:

OK, så da mener du at jeg burde la være å ta f.eks. epilepsimedisinene mine også? De endrer meg endel som person, det merker jeg, men jeg skal heller la være å ta medisiner og foretrekke å ramle om i kramper til stadighet til spott og spe for alle rundt meg og med ujevne mellomrom bli hentet med ambulanse når anfallene er store nok? Bare fordi jeg ikke er meg selv når jeg bruker medisiner...

Selvsagt er det beste å klare seg uten, men i blant må man innse at situasjonen er slik at det ikke er mulig. Jeg har ikke behov for å si til meg selv at jeg klarer meg uten medisiner når jeg får en så forbedret livskvalitet med medisiner. Hvorfor i alle dager skal det være et så stort nederlag å gå på medisiner egentlig? Jeg forstår at du opplever at man ikke er seg selv og at det er "jukseri frem til målet", men jeg føler det ligger noe mer til grunn som du ikke sier her.

Man er ikke seg selv når man går på epilepsi medisiner, men man er ikke seg selv når man har epileptiske anfall heller så det får gå til nød som det er. 

Anonymkode: 957e2...a77

[AnonymBruker]

3 minutter siden, laban skrev:

Såvidt jeg vet, finnes det medisiner mot f.eks. sterke smerter, epilepsi o.l, som absolutt påvirker hjernen. Men jeg tror de som trenger slike medisiner, mener at det er lettere for dem "å være seg selv" når hjernen får denne påvirkningen, enn når de må klare seg uten.

Et annet eksempel er de som har ADHD og som har funnet den riktige medisinen og den riktige dosen - mange av dem forteller at både de og omgivelsene får en helt ny tilværelse (ja, jeg vet at det finnes mislykkede tilfeller også). Så jeg synes framstillingen din blir unyansert. 

  

Altså ADHD medisinering er jo et perfekt eksempel når det kommer til hvem man egentlig er og det å være medisinert til en annen person. Når man går fra å være ufokusert, urolig og rastløs til å være fokusert, rolig og avslappet så er jo det et rent karakterdrap. Man er helt klart ikke samme person.

Anonymkode: 957e2...a77

[AnonymBruker]

At folk gidder å svare trollene til L. Ron Hubbard. 

Anonymkode: 2c55d...947

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså ADHD medisinering er jo et perfekt eksempel når det kommer til hvem man egentlig er og det å være medisinert til en annen person. Når man går fra å være ufokusert, urolig og rastløs til å være fokusert, rolig og avslappet så er jo det et rent karakterdrap. Man er helt klart ikke samme person.

Anonymkode: 957e2...a77

Men hvorfor vil du at adhd folk skal være ukonsentrert? Og en plage for andre pga uroligheter kanskje? Hvirfor er det så viktig å være seg selv når det ikke er godt for noen?

Anonymkode: 6af33...143

[laban]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man går fra å være ufokusert, urolig og rastløs til å være fokusert, rolig og avslappet så er jo det et rent karakterdrap.

Og jeg synes altså dette blir litt unyansert. Som jeg skrev ovenfor: Det finnes feilbruk av slike medisiner, både når det gjelder hvem som får den og hva / hvor mye de får. Men det finnes også eksempler der alle, den medisinerte inkludert, forteller en annen historie. Jeg vet ikke om det bør kalles karakterdrap å bli reddet fra et liv som styrer rett mot misbruk og kriminalitet, til noe mer normalt, når man selv ser sammenhengen og samtykker til den. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, laban skrev:

Og jeg synes altså dette blir litt unyansert. Som jeg skrev ovenfor: Det finnes feilbruk av slike medisiner, både når det gjelder hvem som får den og hva / hvor mye de får. Men det finnes også eksempler der alle, den medisinerte inkludert, forteller en annen historie. Jeg vet ikke om det bør kalles karakterdrap å bli reddet fra et liv som styrer rett mot misbruk og kriminalitet, til noe mer normalt, når man selv ser sammenhengen og samtykker til den. 

Synsingen din blir unyansert, men det går fint. Det er uansett karakterdrap å medisinere seg vekk som ved bruk av ADHD medisiner. 

Anonymkode: 957e2...a77

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor vil du at adhd folk skal være ukonsentrert? Og en plage for andre pga uroligheter kanskje? Hvirfor er det så viktig å være seg selv når det ikke er godt for noen?

Anonymkode: 6af33...143

Det har jeg ikke sagt. 

Anonymkode: 957e2...a77

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At folk gidder å svare trollene til L. Ron Hubbard. 

Anonymkode: 2c55d...947

Hvorfor tror dere konspirasjonsteoretikere at scientologer troller det forumet her?

Anonymkode: 957e2...a77

[AnonymBruker]

Jeg er ikke mostadnder av medisin og forstår at noen ganger bør man bruke det. Min personlige opplevelse er at medisinen hadde en absolutt negativ effekt på vesentlige sider av min personlighet. Det forundrer meg når mennesker som selv ikke har opplevd negativ effekt av medisin skal forklare og argumentere for hvor positivt det er med medisiner. Men jeg ser også at når konsekvensene ved å ikke bruke medisiner blir større så må kan veie det ene opp mot det andre. Min erfaring var at legen og psykiateren var lite interessert i å prøve flere alternativer for å finne en kombinasjon eller dosering som gav minst mulig bivirkninger. Det ble liksom for tidkrevende og ikke prioriteret. Dessuten var behandleren lite lydhør for hva jeg opplevde som negativt ved medisinene. Det burde absolutt bli tatt mer på alvor. Man har ulike personligheter og for meg var det vanskelig å plutselig bli likegyldig, ufølsom, usosial , uintressert i å lese eller høre musikk. Glemsom. Hadde ingen drømmer eller fantasi. Økte slik i vekt at jeg ble passiv. Kunne ikke gråte, hadde ingen ambisjoner eller fremtidsutsikter, ingen seksuelle følelser osv. Behandler bare økte dosen. Man var liksom bare deprimert på en annen måte. Uten den voldsomme smerten og tankekjøret. For meg var årene med medisin som et mørkt hull og jeg ble aldri den samme igjen etter avsluttet behandling. Finner ikke tilbake til den jeg var. Har blitt en sorgprosess å tape seg selv på en måte men gradvis venner jeg meg til det. 

Anonymkode: 0c68c...3b8

[Eva Sofie]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke mostadnder av medisin og forstår at noen ganger bør man bruke det. Min personlige opplevelse er at medisinen hadde en absolutt negativ effekt på vesentlige sider av min personlighet. Det forundrer meg når mennesker som selv ikke har opplevd negativ effekt av medisin skal forklare og argumentere for hvor positivt det er med medisiner. Men jeg ser også at når konsekvensene ved å ikke bruke medisiner blir større så må kan veie det ene opp mot det andre. Min erfaring var at legen og psykiateren var lite interessert i å prøve flere alternativer for å finne en kombinasjon eller dosering som gav minst mulig bivirkninger. Det ble liksom for tidkrevende og ikke prioriteret. Dessuten var behandleren lite lydhør for hva jeg opplevde som negativt ved medisinene. Det burde absolutt bli tatt mer på alvor. Man har ulike personligheter og for meg var det vanskelig å plutselig bli likegyldig, ufølsom, usosial , uintressert i å lese eller høre musikk. Glemsom. Hadde ingen drømmer eller fantasi. Økte slik i vekt at jeg ble passiv. Kunne ikke gråte, hadde ingen ambisjoner eller fremtidsutsikter, ingen seksuelle følelser osv. Behandler bare økte dosen. Man var liksom bare deprimert på en annen måte. Uten den voldsomme smerten og tankekjøret. For meg var årene med medisin som et mørkt hull og jeg ble aldri den samme igjen etter avsluttet behandling. Finner ikke tilbake til den jeg var. Har blitt en sorgprosess å tape seg selv på en måte men gradvis venner jeg meg til det. 

Anonymkode: 0c68c...3b8

Jeg har selv erfart negative erfaringer med medisiner. Jeg har blitt en zombie av både Seroquel og Haldol og en del beroligende jeg ble puttet i på samme tid. Jeg ble uengasjert og uinteressert i omverdenen. Jeg har opplevd urinretensjon slik at jeg den dag i dag går med permanent urinkateter som følge av en medisin jeg gikk på for 12 år siden. Likevel forsvarer jeg bruk av medisiner, men man bør tilstrebe å finne den kombinasjon av medisiner som gir færrest bivirkning kombinert med best effekt og livskvalitet for pasienten.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har selv erfart negative erfaringer med medisiner. Jeg har blitt en zombie av både Seroquel og Haldol og en del beroligende jeg ble puttet i på samme tid. Jeg ble uengasjert og uinteressert i omverdenen. Jeg har opplevd urinretensjon slik at jeg den dag i dag går med permanent urinkateter som følge av en medisin jeg gikk på for 12 år siden. Likevel forsvarer jeg bruk av medisiner, men man bør tilstrebe å finne den kombinasjon av medisiner som gir færrest bivirkning kombinert med best effekt og livskvalitet for pasienten.

Det er ikke hvordan man føler seg som er poenget, det er at man føler seg annerledes enn man ellers hadde gjort som gjør at man er en annen enn seg selv på medisiner. Det er kanskje lettere å tenke at man er enn annen enn seg selv hvis medisinen gjør at man føler seg anderledes på en ubehagelig måte enn en behagelig en, men når det kommer til å være seg selv er ingen av delene det. 

Klart noen medisiner kan få pasienten til å føle seg perfekt, prestere bra og være funksjonelt best mulig, men hadde det ikke bedre å gå i terapi for å klare seg best mulig umedisinert? Så klart har man ikke som mål i livet å klare seg uten medisiner så er det jo bare å bruke dem uten skam. 

Anonymkode: 957e2...a77

[Eva Sofie]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klart noen medisiner kan få pasienten til å føle seg perfekt, prestere bra og være funksjonelt best mulig, men hadde det ikke bedre å gå i terapi for å klare seg best mulig umedisinert? Så klart har man ikke som mål i livet å klare seg uten medisiner så er det jo bare å bruke dem uten skam. 

Anonymkode: 957e2...a77

Jeg tror nok at vi bare må bli enige om at vi er uenige i denne saken. Jeg har allerede forklart at uten antidepressiv medisin hadde ikke jeg fungert så bra i terapi fordi jeg da med jevne mellomrom hadde opplevd å bli innlagt over flere måneder pga. depresjon. Jeg skammer meg like lite over å ta antidepressiv medisin som jeg gjør over å f.eks. ta antiepileptisk eller antispasmilytikum for urinblæren. Alt sammen er en del av kroppen og er fysiologisk slik jeg ser det. Jeg foreslår at du jobber med denne skamfølelsen over å ta medisiner i terapi.

[stjernestøv]