Kupton - å møte pasienter på fritiden.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis ei skrulle du har behandlet plutselig løp mot deg på kjøpesenteret og kastet seg om halsen på deg og ropte åååå så koselig å se deg igjen!!! Hva hadde du gjort da ? 

Anonymkode: 46392...e3d

Eller sånne som meg. Jeg vet ikke hva det er med meg men jeg blir sint når jeg treffer personer jeg har møtt i behandlingsappratet. Jeg går rett på "hvis-blikk-kunne-drepe". Det hadde vært logisk om det bare gjaldt personer jeg mislikte, men jeg reagerer sånn mot personer jeg har møtt i behandlingsappratet som jeg har likt godt også. 

Anonymkode: c76a7...45e

[AnonymBruker]

Jeg jobber selv i helsebransjen og her er regelen at det skal være pasienten som styrer dette. Treffer jeg en pasient offentlig og h*n tar kontakt eller hilser imøtekommende, så er det selvfølgelig greit å hilse tilbake. Er jeg med noen og de spør hvem dette er, svarer jeg vagt eller at dette er noe jeg ikke vil svare på. Da skjønner de det ofte, men dette er likevel den eneste måten å svare på. Pasienten har jo da allerede åpnet for taushetsplikten og lagt opp til at denne nå kan bli brutt. Samme om pasienten har sagt det er greit på forhånd. 

Anonymkode: fe7f3...a39

[kupton]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis ei skrulle du har behandlet plutselig løp mot deg på kjøpesenteret og kastet seg om halsen på deg og ropte åååå så koselig å se deg igjen!!! Hva hadde du gjort da ? 

Anonymkode: 46392...e3d

Jeg hadde vel tatt det helt med ro og sagt "Takk det samme", eller noe slikt. Jeg er da ikke "frøyn".

[Gondor]

Psykiateren min og jeg bor i samme del av byen og vi har møtt hverandre ved et par anledninger. Sist gang var på T-banestasjonen i vinter. Det var han som sa god morgen først og jeg ble bare glad over å se ham. Vi snakket om reiser, familien, skole, arbeid, været. Ikke om noe psykiatrigreier selvfølgelig. Det ville vært helt unaturlig. 

Jeg har gått til ham i 15 år og vi begynner å kjenne hverandre godt. Han liker å ha meg som siste pasient på arbeidsdagen for da kan han gjespe og spise en banan uten at jeg tar meg nær av det. Men han tar arbeidet sitt seriøst og blir dødsalvorlig hvis jeg skulle ha problemer. Han ser tvers gjennom meg så det er ikke noe vits i å prøve seg på en løgn.

For noen uker siden sendte jeg ham en hyggelig morgen hilsen og han svarte med noen hyggelige ord tilbake. 

Men det har ikke bestandig vært sånn. I begynnelsen var jeg livredd for ham og klarte knapt si et ord. Jeg har sluttet hos ham, begynt igjen og sluttet nok en gang. Jeg har skjelt ham ut, holdt forestillinger når jeg har vært hypoman  og sittet som en dårlig sammensatt gipsfigur i stolen når jeg har vært deprimert. Jeg går hos ham fire ganger i året og det er akkurat passe. 

Men jeg kaller ham ikke ved fornavn. Et sted får grensen gå. 

[AnonymBruker]

På Sunday, May 10, 2020 den 8.59, kupton skrev:

Jeg hadde vel tatt det helt med ro og sagt "Takk det samme", eller noe slikt. Jeg er da ikke "frøyn".

Ordet frøyn har jeg aldri hørt før 

Anonymkode: 04ebf...173

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ordet frøyn har jeg aldri hørt før 

Anonymkode: 04ebf...173

Betyr skjør, nærtagende tror jeg 

Anonymkode: 46392...e3d