Unnvikende pf og bipolar

[AnonymBruker]

Er det forståelig at en slik kombo er skikkelig vanskelig å ha? 

Anonymkode: d08f0...b77

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det forståelig at en slik kombo er skikkelig vanskelig å ha? 

Anonymkode: d08f0...b77

Du vil vel variere voldsomt i din sosiale opptreden vil jeg tro. Det vil bli mer synlig når du er oppstemt. Skjønner at det kan oppleves utfordrende for deg. 

Anonymkode: 2245e...981

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil vel variere voldsomt i din sosiale opptreden vil jeg tro. Det vil bli mer synlig når du er oppstemt. Skjønner at det kan oppleves utfordrende for deg. 

Anonymkode: 2245e...981

Ja, det er utfordrende. Er det tegn på depresjon at jeg har tanker om at jeg ikke orker å ha det sånn lenger? At det er best å ikke eksistere?

Anonymkode: d08f0...b77

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er utfordrende. Er det tegn på depresjon at jeg har tanker om at jeg ikke orker å ha det sånn lenger? At det er best å ikke eksistere?

Anonymkode: d08f0...b77

Var egentlig ikke meninga å stille kun deg disse spørsmålene, b77. De var ment til "alle". 

Men jeg tror ikke at jeg har depresjon. Det er bare det at jeg kan få anfall hvor følelsen av depresjon er tilstede. Jeg kan føle meg dypt deprimert uten å ha depresjon, hvis noen skjønner. Det har garantert med stemningslidelsen min å gjøre. Uansett, så er jeg kvitt det nå. 

I slike stunder kan jeg få selvmordslyster, men jeg klarer å ikke agere på det. Frykten er at jeg skal gjøre det hvis jeg samtidig er impulsiv. Men da har jeg satt til mannen min at om jeg skulle gjøre det, så er jeg i så fall "sinnsykt i gjerningsøyeblikket". Og det vil jo være sant, for jeg går ikke med selvmordstanler eller lyster til vanlig. 

(Og til dere som måtte lure: Nei, jeg har ikke Borderline/EUPF). 

Anonymkode: d08f0...b77

[Glitter]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var egentlig ikke meninga å stille kun deg disse spørsmålene, b77. De var ment til "alle". 

Men jeg tror ikke at jeg har depresjon. Det er bare det at jeg kan få anfall hvor følelsen av depresjon er tilstede. Jeg kan føle meg dypt deprimert uten å ha depresjon, hvis noen skjønner. Det har garantert med stemningslidelsen min å gjøre. Uansett, så er jeg kvitt det nå. 

I slike stunder kan jeg få selvmordslyster, men jeg klarer å ikke agere på det. Frykten er at jeg skal gjøre det hvis jeg samtidig er impulsiv. Men da har jeg satt til mannen min at om jeg skulle gjøre det, så er jeg i så fall "sinnsykt i gjerningsøyeblikket". Og det vil jo være sant, for jeg går ikke med selvmordstanler eller lyster til vanlig. 

(Og til dere som måtte lure: Nei, jeg har ikke Borderline/EUPF). 

Anonymkode: d08f0...b77

På en måte kan man normalisere det å ha forbigående tanker om at det hadde vært best å ikke eksistere. Det er vanligere enn man skulle tro, og definitivt ikke noe som er forbeholdt de med borderline. Det er uttrykk for fortvilelse og frustrasjon. Noen får disse tankene lettere enn andre, og disse følelsene av depresjon som kommer og går er nok det som gjør at du får disse tankene. Det viktige her er jo at du ikke agerer på de og at hvis du kjenner at du er på vei til å bli impulsiv, klarer å be om hjelp. Ha en klar plan (kriseplan) i hodet ditt om hva du skal gjøre når du kjenner at kontrollen forsvinner. Jeg som jo da har borderline, har blitt ganske dreven på å oppsøke hjelp når jeg merker at kontrollen forsvinner. Før klarte jeg ikke det, men det klarer jeg stort sett nå. Det gjelder å lære seg å identifisere egne faresignal og deretter følge de tiltak en har satt for å unngå at det utvikler seg til handling. 

Så til det opprinnelige spørsmålet ditt: Ja, jeg skjønner veldig godt at det er en vanskelig kombinasjon å ha. Det er jo gjerne sånn at med flere diagnoser jo mer lidelse blir det. Den ene forverrer den andre osv. Det blir også mer komplisert å løse opp i framfor hvis man kun har den ene eller den andre diagnosen. 

Endret 3. mai 2020 av Glitter