Å få hjelp av spesialisthelsetjenesten

[AnonymBruker]

Mennesker som oppsøker helsevesenet blir vurdert etter lover og kriterier.  Det tas hensyn til om pasienten kan ha nytte av helsehjelpen og om ressursbruken står i rimelig forhold til nytten av helsehjelpen .

Er litt lei av å lese både her og på andre nettforum at uføre hverken får eller at de ikke burde få ,hjelp av DPS. Å være i jobb har aldri vært et kriterium for helsehjelp. Det skulle tatt seg ut, da mange som er syke ,nettopp er for syke til å jobbe. 

En annen ting jeg stadig leser er at ingen får hjelp over lengre tid på DPS,  det er også feil, så lenge nytten er større enn ressursbruken så får en hjelp. Andre ting spiller også inn som feks .at en pasient har barn, da kan bruk av ressurser rettferdiggjøres med at det er viktig for familie at pasienten får oppfølging. 

Ser aldri at noen er kritisk til at fysisk syke får hjelp, eller stiller spørsmål om de får for mye hjelp. Feks ingen som klager på dialyse pasienter, som ofte må på sykehuset 3 ganger i uka og de må være der i ca 4 timer,ofte livet ut.

Desverre lukter det av og til av misunnelse i innlegg om psykiatri. Det virker som om noen  mennesker  mener de er sykere enn de i virkeligheten er ,og som de er vurdert til å være av helsetjenesten, og dermed lar sin skuffelse gå ut over de som faktisk er så syke at de får hjelp. 

 

 

Anonymkode: 50d20...038

[AnonymBruker]

Ok..

Anonymkode: 82590...6dc

[AnonymBruker]

Verdt å merke seg at det går ann å være FOR syk til å gå til behandling også. Det kreves tross alt at man møter opp til rett tid og rett sted, at man er tilstedeværende i samtalen og klarer å nyttiggjøre seg og forstå det som blir sagt. Man må klare å samarbeide, kunne ressonere og uttrykke seg. F.eks psykisk utviklingshemmede, psykotiske eller andre med svært nedsatt kognitiv fungering vil kunne ha vansker med å gå i behandling. Da passer det bedre med lavterskeltilbud, slik som psykisk helse.

Anonymkode: 51de5...f83

[Glitter]

Det er så synd at psykiatrien er så presset at det tar lang tid å få hjelp for mange med mindre man er så dårlig at man blir høyt prioritert, eller at man ikke en gang får hjelp. Det fører jo fort til at de som kunne blitt mye bedre eller til og med komme seg ut i jobb igjen ikke klarer det for de må bli skamdårlig før hjelpen blir tilgjengelig. 

Jeg har fått raskt hjelp, men kan sette meg inn i hvor fortvilende det er å ikke få raskt nok hjelp eller hjelp i det hele tatt. Har jo opplevd å få noen avslag jeg også pga jeg har vært for syk og det har vært veldig opprørende. 

Å være ufør er definitivt ikke grunn til å ikke få hjelp. Det handler jo om å hjelpe folk til å ha best mulig livskvalitet. Og dessuten, skal man snakke om ressursbruk så er det vel billigere å gi poliklinisk behandling enn at folk skal bli så dårlig at de må ha innleggelser. 

Det å sammenligne hjelp til fysisk sykdom og hjelp til psykisk sykdom er en god og tankevekkende sammenligning synes jeg. Skulle man liksom ikke gi livsforlengende behandling til kreftsyke fordi de kommer til å dø av det til slutt uansett? Nei, sånn er det ikke. På samme måte som at man ikke kan la være å behandle uføre fordi de er jo varig syk og kan ikke jobbe uansett. Det handler om livskvalitet og helsevesenets plikt til å redde liv. 

Endret 8. mai 2020 av Glitter

[Eva Sofie]

Det er også heldigvis likegyldig hvilken fysisk funksjonsevne man har i Norge for om man får hjelp eller ikke - det er hvilken øvrig livskvalitet som teller. Om man har nedsatt hørsel, er rullestolbruker eller ser dårlig tas ikke med i vurderingen for om vedkommende er "verdig" hjelpen.

Det er for øvrig først her på DOL at det for meg har blitt et tema om uføretrygdede burde få psykisk helsehjelp eller ikke. Jeg har ikke sett det bli løftet frem i så stor grad andre steder, men mulig jeg som ikke er på de riktige fora. Da jeg gikk på DPS, ble jeg lovet hjelp i lengre tid (dette var før pakkeforløp ble et tema), men jeg sluttet frivillig da jeg fant tilbud annet sted.

Man har jo en viss prioritering i det somatiske helsevesenet. F.eks. er det noe utstyr som jeg gjerne skulle ha brukt til mitt kateter, men dette er ikke mulig å søke om å få på blå resept enda alle i helsetjenesten er enige om at det er dette som fungerer helt klart best. Her er det Helfo som setter føringer og foten ned av økonomiske grunner da behandlingen vil koste 25.200 kr. i året eller 2.100 kr. i måneden. Kanskje ikke så mye, men tilstrekkelig nok til at Helfo sier nei.

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

 

Det er for øvrig først her på DOL at det for meg har blitt et tema om uføretrygdede burde få psykisk helsehjelp eller ikke. Jeg har ikke sett det bli løftet frem i så stor grad andre steder, men mulig jeg som ikke er på de riktige fora. Da jeg gikk på DPS, ble jeg lovet hjelp i lengre tid (dette var før pakkeforløp ble et tema), men jeg sluttet frivillig da jeg fant tilbud annet sted.

Dette diskuteres jevnlig på kvinneguiden og der er det urovekkende mange som mener at ressurser i psykiatrien ikke bør kastes bort på de som allerede er uføre. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Dette diskuteres jevnlig på kvinneguiden og der er det urovekkende mange som mener at ressurser i psykiatrien ikke bør kastes bort på de som allerede er uføre. 

Skal man være ærlig så er det jo selvsagt mer økonomisk for samfunnet å hjelpe jobbende, studerende, dagpenger og aap-mottakere enn noen som allerede er ufør. Det er også en del av prioriteringsveilederen at det skal være kostnadseffektivt, så om de ser et håp i deg så får du nok hjelp 😃

Anonymkode: 3dca2...51c

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal man være ærlig så er det jo selvsagt mer økonomisk for samfunnet å hjelpe jobbende, studerende, dagpenger og aap-mottakere enn noen som allerede er ufør. Det er også en del av prioriteringsveilederen at det skal være kostnadseffektivt, så om de ser et håp i deg så får du nok hjelp 😃

Anonymkode: 3dca2...51c

Ja samfunnsøkonomisk er det slik, men det er jo ikke et slikt menneskesyn vi skal ha, eller har i Norge. Disse trådene på KG så er det mange som mener de uføre ikke fortjener hjelp på lik linje med andre. Å få hjelp til å ha best mulig livskvalitet er noe alle bør få. 

[AnonymBruker]

Dette er litt naivt, der det virker som du tror at økonomi er mye mindre førende for helsehjelp enn det som er realiteten. Det skal en god del til for at en institusjon eller lege kommer i konflikt med lover og kriterier. Hvis du ser på saker fylkesleger vurderer som "pasienten fikk nødvendig helsehjelp" skjønner du av alvorligheten på det Fylkesleger lar passere at listen der i utgangspunktet er ren galskap og at det betyr at enkeltpersoner som en fastlege eller en psykiater har en enorm makt som kan forvaltes godt eller dårlig. Mye handler også om tilskudd. Jo flere som "ferdigbehandles": jo mer tilskudd får f.eks en DPS. Disse tingene fører til at psykiatrien tydelig prioriterer 2 grupper for hjelp: de som er relativt friske, som de har god sjans til "å bli kvitt"/friskmelde raskt så de får gode tall i forhold til sin effektivitet, og de som er så alvorlig syk at de vil kunne få problemer av om de ikke hjelper dem. Hele gruppen mellom der er i stor grad overlatt til tilfeldigheter, der det er litt hips om hap om man blir en av dem som får hjelp, eller ikke får noen hjelp, der mye avhenger at hvilke personer man møter i hjelpeapparatet og om de har noen interesse for å prøve å hjelpe akkurat deg.

Anonymkode: 6907d...284

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er litt naivt, der det virker som du tror at økonomi er mye mindre førende for helsehjelp enn det som er realiteten. Det skal en god del til for at en institusjon eller lege kommer i konflikt med lover og kriterier. Hvis du ser på saker fylkesleger vurderer som "pasienten fikk nødvendig helsehjelp" skjønner du av alvorligheten på det Fylkesleger lar passere at listen der i utgangspunktet er ren galskap og at det betyr at enkeltpersoner som en fastlege eller en psykiater har en enorm makt som kan forvaltes godt eller dårlig. Mye handler også om tilskudd. Jo flere som "ferdigbehandles": jo mer tilskudd får f.eks en DPS. Disse tingene fører til at psykiatrien tydelig prioriterer 2 grupper for hjelp: de som er relativt friske, som de har god sjans til "å bli kvitt"/friskmelde raskt så de får gode tall i forhold til sin effektivitet, og de som er så alvorlig syk at de vil kunne få problemer av om de ikke hjelper dem. Hele gruppen mellom der er i stor grad overlatt til tilfeldigheter, der det er litt hips om hap om man blir en av dem som får hjelp, eller ikke får noen hjelp, der mye avhenger at hvilke personer man møter i hjelpeapparatet og om de har noen interesse for å prøve å hjelpe akkurat deg.

Anonymkode: 6907d...284

Konspirasjonsteori 

Anonymkode: d5b6a...333

[frosken]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker som oppsøker helsevesenet blir vurdert etter lover og kriterier.  Det tas hensyn til om pasienten kan ha nytte av helsehjelpen og om ressursbruken står i rimelig forhold til nytten av helsehjelpen .

Er litt lei av å lese både her og på andre nettforum at uføre hverken får eller at de ikke burde få ,hjelp av DPS. Å være i jobb har aldri vært et kriterium for helsehjelp. Det skulle tatt seg ut, da mange som er syke ,nettopp er for syke til å jobbe. 

En annen ting jeg stadig leser er at ingen får hjelp over lengre tid på DPS,  det er også feil, så lenge nytten er større enn ressursbruken så får en hjelp. Andre ting spiller også inn som feks .at en pasient har barn, da kan bruk av ressurser rettferdiggjøres med at det er viktig for familie at pasienten får oppfølging. 

Ser aldri at noen er kritisk til at fysisk syke får hjelp, eller stiller spørsmål om de får for mye hjelp. Feks ingen som klager på dialyse pasienter, som ofte må på sykehuset 3 ganger i uka og de må være der i ca 4 timer,ofte livet ut.

Desverre lukter det av og til av misunnelse i innlegg om psykiatri. Det virker som om noen  mennesker  mener de er sykere enn de i virkeligheten er ,og som de er vurdert til å være av helsetjenesten, og dermed lar sin skuffelse gå ut over de som faktisk er så syke at de får hjelp. 

 

Anonymkode: 50d20...038

Når det gjelder dette med hvem som får langvarig hjelp på DPS og hvem som henvises til å kontakte avtalespesialister, så virker det som om dette varierer sterkt. I Oslo har det i mange år vært vanlig at en stor andel av de pasientene som trenger langvarig psykoterapi, får beskjed om at dette ikke gis av DPS, men at man må søke avtalespesialist. Selv ikke i Oslo er det en enhetlig praksis på dette området, noen DPS'er tilbyr mer psykoterapi enn andre som primært fokuserer på utredning og kortvarig behandling dersom det ikke er snakk om psykoselidelser. 

Den utstrakte bruken av avtalespesialister medfører også at det ikke finnes noe enhetlig system med tanke på hvordan ressursene fordeles. Avtalespesialistene tilbyr ofte svært langvarige behandlingsløp til pasienter med lidelser av lettere eller moderat alvorlighetsgrad. De må ikke i samme grad som DPS forholde seg til det enorme trykket "utenifra" av nye henvisninger, men gis i praksis stor frihet til å bruke litt hjemmesnekrede retningslinjer for prioritering. 

Den manglende styringen av ressursbruken, gjør at det ikke er alvorlighetsgraden eller nødvendighet, hensiktsmessighet osv. som avgjør hvem som gis tilgang til gratis behandling de potensielt kunne hatt stor nytte av. De senere årene har også flere og flere helprivate tilbud blitt fremtredende - hvor de med forsikringsordninger gis inntil 10 gratis behandlingstimer årlig - mens andre betaler mellom ett og to tusen kroner pr time. Det helprivate tilbudet gjør kanskje at det ikke blir tilstrekkelig press på en ryddigere praksis mht ressursbruk i den offentlige spesialisthelsetjenesten.