Gå til innhold

DID - Spiller noen skuespill? Artikkel på Sykepleien.no


Eva Sofie

Anbefalte innlegg

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at med god vilje så har alle en sammensatt personlighet. Flyktige stemninger og humør. Men forskjellige identiteter som er selvstendige individer og avskilt (mister hukommelse og bevissthet til hovedpersonligheten mens man dissosierer) inne i en og samme kropp? Det er ikke noe de fleste psykiatere og psykologer tror på. Dessuten er det ikke en diagnose som er jevnt spredt ut i befolkningen, du vil ha klynger rundt terapi-miljøer som aksepterer og tror på denne diagnosen. Hvite kvinner som går til terapeut som anerkjenner lidelsen er stort sett de som får diagnosen.

Jeg har også en god og en ond personlighetsside. Det har de fleste. Men ikke flere identiteter. Det er rart man kan gå ute blant folk da om man har flere personligheter som man ikke kan ta ansvar for handlingene til. Som i tråden om mordbrann, så var det en som hadde tent på en brann i "dissosiasjon". Etter som DID er stort sett kronisk, så burde det da teoretisk fylt opp mange sikkerhetsavdelinger. Men der sitter stort sett de samme gamle kronikerne med psykoselidelser.....

Jeg har googlet friskt på dette emnet og det er mange historier om hvorfor DID ikke finnes. Og att om det gjør så måtte det teknisk sett være en nevrologisk og ikke en psykiatrisk diagnose. Svært sjeldent ville den også være. Ikke sånn som det er i pasientlistene til psykologene som spesialiserer seg i dette.

Anonymkode: d7e40...c15

Etter det jeg har erfart, ønsker ikke personer med DID mye oppmerksomhet rundt seg selv og sin diagnose. Heller tvert imot. Min erfaring tilsier at vedkommende nesten unngår samtaleemner om seg og sitt i RL. Det er først når man lever tett innpå noen at man ser konsekvensene. Da tenker jeg på plutselige endringer i humør, plutselig endring av ønsker om mat, vanskeligheter for å ta basale avgjørelser osv.

 

Når det gjelder påstanden om skuespill, lurer jeg på hvorfor en person med DID spiller skuespill for seg selv, jf. dette som står under overskriften «Hvordan kan vi avsløre simulering av DID?» i artikkelen Eva Sofie lenket til i første innlegg: «Erfaringsmessig kan disse symptomene være av dissosiativ karakter, eller pasienten oppgir plutselig å høre stemmer. Symptomene er gjerne påfallende og mer til stede når pasienten vet at personalet observerer dem. Dette mønsteret kan tyde på simulering (3).»

 

Det har ved flere tilfeller hendt at jeg har uforvarende kommet over samboer mens hun har dissosiert (vært en annen). Det er vel ikke vanlig å spille skuespill for seg selv når man ikke observeres ifølge denne artikkelen? Jeg har også opplevd at hun har forandret personlighet fra en voksen person til et lite og skremt barn på rundt 4-5 år under et besøk hos lege da hun fikk et triggende og skremmende spørsmål om å bli undersøkt. Noe jeg rett og slett synes var vondt å oppleve når jeg vet litt om hvorfor. Når den skremmende situasjonen var trukket tilbake og hun følte seg trygg igjen, ble hun den samboeren jeg kjenner til vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
9 timer siden, Glitter skrev:

Ja du vet sikkert bedre enn @Eva Sofie sin psykiater som har jobbet sammen med henne i flere år. 

De aller fleste som feildiagnostiserer DID er psykiatere og psykologer. 

Anonymkode: 0154c...0eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det må være utfordrende, vanskelig og skremmende og leve med noen som har denne diagnosen. Man kan vel aldri vite hvem personlighet man må forholde seg til. Det kan vel også oppstå personligheter som er direkte farlige. De som skader seg selv ved dissosiering og ikke husker at de har gjort det, kan vel også skade andre 

Anonymkode: da73e...dae

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må være utfordrende, vanskelig og skremmende og leve med noen som har denne diagnosen. Man kan vel aldri vite hvem personlighet man må forholde seg til. Det kan vel også oppstå personligheter som er direkte farlige. De som skader seg selv ved dissosiering og ikke husker at de har gjort det, kan vel også skade andre 

Anonymkode: da73e...dae

Min personlige tro, basert på ting jeg har lest, er at vi alle har forskjellige sider ved personligheten vår. Vi er ikke flere personer/personligheter, men har flere sider ved den ene personligheten vi har. Det er feks ikke unormalt å like forskjellige matvarer i ulike perioder av livet. Heller er det ikke unormalt å variere i humør gjennom en dag. Om en står opp happy og lettsinnet er det ikke sikkert at det vedvarer utover dagen. Man kan bli sliten, sur og gretten i fortsettelsen av dagen. Det er ikke èn person ved navn Grete som er den lettsindige og Knut som er den sure og gretne. Alt foregår i den ene personligheten vi har ervervet gjennom arv og miljø. Og blir du kåt på samboeren din på kvelden, så er det ikke den gamle grisen Oddvar som kommer til syne, det er DEG. Alt er deg og kun deg. 

Anonymkode: a391a...80c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjent en dame i 30 år som har DID og flere personligheter/deler

 men har aldri sett andre enn henne ene personlighet 

så DID kan være fort gjemt

Anonymkode: 52f2f...5b1

Ja, og det er svært mange som ikke vet at jeg har DID som aldri ville mistenke den, men er man klar over den, kjenner godt til meg og min mitt, vil man kanskje kunne merke at en veksling forekommer. Andre ser bare Eva Sofie, en glad og sosial, sprudlende og på enkelte områder kunnskapsrik kvinne, som engasjerer seg i temaer og andre mennesker. Mange med DID skjuler sin egen diagnose i hverdagen fordi man ikke ønsker oppmerksomhet rundt seg selv mer enn strengt tatt nødvendig. Et visst hjelpebehov fra hjelpeapparatet er der jo, men DID trenger jo ikke dermed stå skrevet i pannen på en, like lite som ved andre psykiske diagnoser.

Da jeg ble tvangsinnlagt første gang som 19-åring i 2002, kom det som et sjokk på alle - familie, venner, styrekollegaer, lærere og alle jeg hadde noe med å gjøre, utenom psykologen min. Utad var jeg en lykkelig ungdom, men inni meg var jeg styrt av indre regler, forbudte ord, hørte befalende stemmer, selvmordstanker, påfallende variasjon i oppførsel og humør som ikke stemte med resten av omgivelsene dersom man studerte det samt noen fysiske trekk som lite kontakt med kroppen og endel mer. Jeg har nevnt andre steder her på DOL at man bemerket som spesielt i journalen at jeg dagen etter et svært alvorlig selvmordsforsøk grunnet at jeg hadde fortalt om en overgrepshendelse for første gang i mitt liv, gjennomførte utgangseksamen i norsk sidemål som om ingenting hadde skjedd og med beste karakter som resultat.

I 2002 var dette en enda mer omstridt diagnose etter nylige 90-tallets herjinger, og diagnosen var også omstridt blant personalet ved avdelingen jeg var innlagt ved, men likevel fant man ingen andre passende diagnoser etter innleggelse i 5 måneder og samtaler i 5 dager i uken med psykologer og flere leger samt fastvakt i 4 av månedene. Jeg var blitt grundig observert, antipsykotiske medisiner var forsøkt og PTSD og DID ble konkludert.

Det er trist å ha en så omstridt diagnose som dissosiativ lidelse faktisk er. Det er trist å se at det er to polariseringer innenfor fagmiljøene. Det er kjedelig å bli mistenkeliggjort og mistrodd "bare" fordi jeg har fått en diagnose, og det er ikke bare én psykolog som har satt DID-diagnosen på meg opp igjennom tidene, men tre ulike som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er når jeg har fått behandling under DID-retningslinjene at man har sett terapeutisk bedring og fremgang hos meg - av tre terapeuter. Det er også trist å se at også pasienter selv mener å vite bedre enn ICD-diagnosemanualen og f.eks. mange av fagfolkene ved Modum Bad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det må være utfordrende, vanskelig og skremmende og leve med noen som har denne diagnosen. Man kan vel aldri vite hvem personlighet man må forholde seg til. Det kan vel også oppstå personligheter som er direkte farlige. De som skader seg selv ved dissosiering og ikke husker at de har gjort det, kan vel også skade andre 

Anonymkode: da73e...dae

Jeg tror det er mer reell fare for at man gjør noe mot seg selv i en dissosiativ tilstand enn å gå løs på omgivelsene sammenholdt med hvordan selvbildet blir etter en traumatisert oppvekst. Ikke det at man skal sette diagnoser opp mot hverandre, men om jeg først ville være bekymret for meg selv og mitt eget liv, gjelder det vel mest psykotiske i den akutte sykdomsfasen, men også her er det vel mer fare for pasientens eget liv og sikkerhet enn andre bortsett fra de som ansees som strafferetslig utilregnlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må være utfordrende, vanskelig og skremmende og leve med noen som har denne diagnosen. Man kan vel aldri vite hvem personlighet man må forholde seg til. Det kan vel også oppstå personligheter som er direkte farlige. De som skader seg selv ved dissosiering og ikke husker at de har gjort det, kan vel også skade andre 

Anonymkode: da73e...dae

Som i de aller fleste andre forhold, dukker det opp noen utfordringer hos oss også. Men her, som i andre forhold, er kommunikasjon et nøkkelord. Vi trives godt sammen. 
Å leve sammen med en person med DID, kan ikke sammenlignes med hvordan DID omtales i filmer og skjønliteratur.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Arne Blindheim har kommet med et veldig grundig og vitenskapelig forankret motsvar til denne artikkelen. Anbefaler å lese hele!
 

Vi må bli ferdig med gamle myter om dissosiative lidelser
 

Noen utdrag:

 

»Omfanget av dissosiative lidelser er grundig dokumentert i en rekke ulike land (3). En rekke myter om dissosiative lidelser er tilbakevist (3, 22). 

Mytene har blant annet vært at dissosiative lidelser er sjeldne, at de finnes kun i USA, at de er skapt av terapeuter som suggererer sine pasienter til å tro at de har vært seksuelt misbrukt og at de har en dissosiativ lidelse, samt at dissosiative lidelser er det samme som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Heldigvis har vi nå forskning som tilbakeviser alt dette (3).»

[...]

»Den sosiokognitive modellen har blant annet vært testet ut ved hjelp av MRI-studier, der man har undersøkt om det er mulig å simulere DID. 

Skuespillere med en høy grad av evne til suggesjon og til å leve seg inn i roller ble brukt til å spille DID for å se om det er mulig å få de samme nevrofysiologiske endringene og endringer i blodtilstrømningen til ulike deler av hjernen som man kan se at DID-pasienter får når de skifter til ulike deler av sin personlighet (4, 5, 7, 23). 

Selv om disse skuespillerne fikk grundig opplæring i å spille DID, fant man ingen slike utslag (6, 23). 

Vi vet at hjernen vår endres av erfaringer (2), og i motsetning til hva Larsen hevder, kan man finne klare markører for dissosiative lidelser i hjernen (8, 9). Det vil si at det ekstreme stresset som alvorlige, omfattende og tidlige traumatiserende hendelser fører til i ens nervesystem, og som er forbundet med DID, gjenspeiles i spesifikke endringer i ens nervesystem.»

[...]

»Min erfaring gjennom alle de årene jeg har arbeidet med traumatiserte mennesker med dissosiative lidelser, er at det mest karakteristiske kjennetegnet de alle har, er den enorme smerten de bærer på – den enorme smerten som er uutholdelig, og som de derfor ikke klarer verken å kjenne på selv eller vise til andre, fordi den er så sterk, og fordi den er så fylt av skam. 

Det andre ser, er derfor ofte en overflate, og symptomer som i stor grad er uttrykk for ulike måter å unngå å kjenne på denne smerten på. 

Når profesjonelle ikke ser eller forstår, men mistolker i negativ retning, avviser og mistenkeliggjør, vil dette ofte være retraumatiserende for personen. Det blir en reprise fra egen oppvekst.»

[...]

»Larsen har rett på ett punkt, og det er at det finnes personer som tror de har DID, men som ikke har det (11). Dette er personer som ofte har vokst opp med mye neglisjering og omsorgssvikt, og de griper DID-diagnosen som noe å holde fast i. 

Men dette er etter min erfaring ikke vanlig. Det er ikke slik at de fleste DID-pasienter kommer og presenterer diagnosen selv. Oftest vil mennesker med dissosiative lidelser være svært skamfulle over sine symptomer og sin historie. De fleste er svært fortvilet, forvirret og redd for å fortelle om sine symptomer på amnesi og «rare» og uforståelige symptomer som stemmer, ulike viljer og handlinger de ikke forstår. 

Jeg har som nevnt arbeidet med alvorlig traumatiserte mennesker i over tjue år, og jeg har ennå ikke sett noen der jeg har hatt mistanke om at deres symptomer ikke er reelle. Skal man derfor legge frem en slik påstand om en pasient, bør man være svært sikker i sin sak og bygge på høy grad av kompetanse på dissosiasjon. I et omfattende diagnostisk intervju for dissosiative lidelser som er utviklet, TADS-1 (12), er dette en av de differensialdiagnostiske vurderingene. 

Det finnes også «falske» graviditeter. Det betyr ikke at vi mistenker enhver gravid kvinne for egentlig ikke være gravid, eller at vi påstår at alle graviditeter er falske.»

[...]


»Når Larsen skriver at en god behandlingsstrategi er aldri aktivt å forholde seg til pasientens personlighetsdeler, men å betrakte vedkommende som en hel og ansvarlig person, så er dette en merkelig selvmotsigelse. Hvem er da vedkommende? Er ikke deler av ens personlighet en del av personen? 

Hvis tanken er å overse ulike deler av personligheten, er dette det samme som å skyve vekk eller overse ulike sider, tanker, følelser og behov i oss selv som vi ikke liker eller klarer å forholde oss til. Er dette god psykisk helse? 

Ifølge Daniel Siegel (14) og mange andre er god helse å kunne være integrert og være i harmoni. Det vil si å kunne akseptere og forholde oss til alle sider i oss selv, og at alt inni oss er i harmoni med våre omgivelser. 

Begrepet helse betyr opprinnelig ‘helhet’. Vi bør forstå dissosiasjon som mangel på helhet og harmoni, og derfor bør vi som behandlere oppmuntre til helhet og ikke kronifisere en dissosiativ lidelse, som vi gjør når vi overser, ugyldiggjør, ikke tror på eller ikke vil forholde oss til hele personen og den smerten personen bærer på. 

Jeg tviler også på at en slik behandlingsstrategi har noe som helst vitenskapelig støtte, verken når det gjelder forståelse eller behandlingsresultater. Faseorientert traumebehandling har derimot vitenskapelig støtte (15, 16, 17, 18, 24) og støtte gjennom en enorm mengde klinisk erfaring.»

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tja. Alltid kommer den an på hvem man spør. Alle kan be noen om å "forske" på temaet og få det svaret en vil. Det gjelder alt som ikke er vitenskapelig bevist. 

Anonymkode: a391a...80c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Alltid kommer den an på hvem man spør. Alle kan be noen om å "forske" på temaet og få det svaret en vil. Det gjelder alt som ikke er vitenskapelig bevist. 

Anonymkode: a391a...80c

Dette er jo vitenskaplig blitt testet ifølge artikkelforfatteren - og dette har jeg lest om før i andre bøker, så for meg var ikke dette nytt:
"Den sosiokognitive modellen har blant annet vært testet ut ved hjelp av MRI-studier, der man har undersøkt om det er mulig å simulere DID.

Skuespillere med en høy grad av evne til suggesjon og til å leve seg inn i roller ble brukt til å spille DID for å se om det er mulig å få de samme nevrofysiologiske endringene og endringer i blodtilstrømningen til ulike deler av hjernen som man kan se at DID-pasienter får når de skifter til ulike deler av sin personlighet (4, 5, 7, 23).

Selv om disse skuespillerne fikk grundig opplæring i å spille DID, fant man ingen slike utslag (6, 23).

Kritikere er kritikere av DID-diagnosen, slik du er en av, og jeg videreformidler hans oppfordring: "Jeg vil oppfordre dem som leser artikkelen til Larsen, til å spørre en kritiker av eksistensen av DID om hvilket vitenskapelig grunnlag han eller hun bygger denne skepsisen på. Hvis det kommer et annet svar enn «Jeg tror ikke på det», og som er vitenskapelig fundert, vil jeg gjerne høre om det." Har du et vitenskaplig belegg for å si at DID ikke eksisterer som lidelse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...