Jump to content
Eva Sofie

DID - Spiller noen skuespill? Artikkel på Sykepleien.no

Recommended Posts

Eva Sofie
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått inntrykk fra det du beskriver at du har flere personligheter, men at du dissosierer ved å på en måte forsvinne inn i deg selv? For meg som ikke vet noe om noen av delene virker det å være en enorm forskjell fra det som artikkelforfatteren skriver og sånn det er for deg? 

Anonymkode: 8ab6f...0ff

En ting er å se Eva Sofie skrive her på forumet. Her skriver den samme personen :) Hadde du sett meg i virkeligheten hadde du nok sagt noe annet. Samboeren min opplever til stadighet forvirringer rundt mat, ulike viljer, hva jeg liker av godteri, hva jeg sier en dag, hva jeg husker en dag og har glemt en annen dag osv. Det er så mye som ikke vises i tekst med dissosiativ lidelse, men som må oppleves i praksis, og som ikke merkes på en time eller fem, men som merkes når man lever med en person 24 timer i døgnet. Min forrige samboer ga opp å kjøpe smågodt til meg, for det jeg likte en lørdag, likte jeg ikke neste lørdag og det jeg elsket forrige lørdag kunne jeg absolutt ikke utstå neste lørdag osv. - "det er jo helt umulig - du endrer jo smak hele tiden" sa han oppgitt og jeg visste det sjelden på forhånd.

Jeg kan ta ett eksempel fra en time på kontoret:

"På psykologens kontor låses en dør langt borte. Jeg har fått forklart at jeg stivner helt til. Blir stiv i blikket. Kryper sammen av redsel. Psykologen spør hvor jeg er nå? Jeg svarer med liten stemme at det var ingen der. Psykologen spurte videre hvor hun var? I et låst rom sa hun. Ristet langsomt på hodet. Psykologen minnet henne på at hun var på psykologens kontor i denne byen og året var 2020. Kunne hun kjenne igjen stemmen hans? Hun ristet på hodet. Lignet den på stemmen til foreldrene hennes? Nei. Psykologen spurte hvordan det var i rommet? Kaldt, mørkt og ensomt. Hun krøp mer sammen. Hun sa at hun lå ofte på det kalde murgulvet. Psykologen ba henne observere rommet rundt seg. Legge merke til forskjeller før og nå. Si de høyt. Stolen var annerledes. Turte hun ta på stolen? Hun var redd for at den var lik. Psykologen lovet at den ikke var den samme ut ifra hvordan hun hadde beskrevet den. Hun begynte å gråte. Hvorfor gråt hun? Hun var redd for at psykologen lurte henne og at dette var den samme stolen. Han lovet henne at han snakket sant. Stolen var ulik. Hun strøk raskt på den. Begynte å le en befriende latter. en boblende glede. Det var ikke den samme stolen. Han hadde ikke løyet!"

Dette får jeg til å skrive slik takket være indre kommunikasjon med delene mine i etterkant. Jeg har kommet et godt stykke i terapi. I fase 2 og skal snart begynne på fase 3 av traumebehandlingen.

Dette er bare noen få eksempler...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

stjernestøv
18 minutter siden, Eva Sofie skrev:

En ting er å se Eva Sofie skrive her på forumet. Her skriver den samme personen :) Hadde du sett meg i virkeligheten hadde du nok sagt noe annet. Samboeren min opplever til stadighet forvirringer rundt mat, ulike viljer, hva jeg liker av godteri, hva jeg sier en dag, hva jeg husker en dag og har glemt en annen dag osv. Det er så mye som ikke vises i tekst med dissosiativ lidelse, men som må oppleves i praksis, og som ikke merkes på en time eller fem, men som merkes når man lever med en person 24 timer i døgnet. Min forrige samboer ga opp å kjøpe smågodt til meg, for det jeg likte en lørdag, likte jeg ikke neste lørdag og det jeg elsket forrige lørdag kunne jeg absolutt ikke utstå neste lørdag osv. - "det er jo helt umulig - du endrer jo smak hele tiden" sa han oppgitt og jeg visste det sjelden på forhånd.

Jeg kan ta ett eksempel fra en time på kontoret:

"På psykologens kontor låses en dør langt borte. Jeg har fått forklart at jeg stivner helt til. Blir stiv i blikket. Kryper sammen av redsel. Psykologen spør hvor jeg er nå? Jeg svarer med liten stemme at det var ingen der. Psykologen spurte videre hvor hun var? I et låst rom sa hun. Ristet langsomt på hodet. Psykologen minnet henne på at hun var på psykologens kontor i denne byen og året var 2020. Kunne hun kjenne igjen stemmen hans? Hun ristet på hodet. Lignet den på stemmen til foreldrene hennes? Nei. Psykologen spurte hvordan det var i rommet? Kaldt, mørkt og ensomt. Hun krøp mer sammen. Hun sa at hun lå ofte på det kalde murgulvet. Psykologen ba henne observere rommet rundt seg. Legge merke til forskjeller før og nå. Si de høyt. Stolen var annerledes. Turte hun ta på stolen? Hun var redd for at den var lik. Psykologen lovet at den ikke var den samme ut ifra hvordan hun hadde beskrevet den. Hun begynte å gråte. Hvorfor gråt hun? Hun var redd for at psykologen lurte henne og at dette var den samme stolen. Han lovet henne at han snakket sant. Stolen var ulik. Hun strøk raskt på den. Begynte å le en befriende latter. en boblende glede. Det var ikke den samme stolen. Han hadde ikke løyet!"

Dette får jeg til å skrive slik takket være indre kommunikasjon med delene mine i etterkant. Jeg har kommet et godt stykke i terapi. I fase 2 og skal snart begynne på fase 3 av traumebehandlingen.

Dette er bare noen få eksempler...

Så du har altså flere personligheter? 

Jeg har også hatt identitetsusikker og dissosiasjon, men når de spurte "Hvor er du nå"? Da kunne jeg ikke svare på det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor presset du sånn på for å få DID-diagnosen? Det skal litt av en guts og stor selvtillit til for å gå imot eksperter på DPS på to ulike steder. Eksperter i psykiatri, merk deg den. Hvorfor slo du deg ikke til ro med det de sa at du feilte? I stedet gikk du fra dem i det som kan se ut som rein trass, sinne og skuffelse for å finne en avtalespesialist som anerkjente DID som diagnose før du ble bedre. For meg virker det da som at du satte diagnosen på deg selv og ikke ga deg før du fant noen som var enig med deg. Du nevnte det en annen bruker sa om at noen slukte gafler i såkalt dissosiasjon. Du har jo også gjort mye vanvittig farlig i såkalt dissosiasjon og skadet deg svært alvorlig. Hvorfor mener du at det skyldes DID og ikke EUPF med stort oppmerksomhetsbehov og stort behov for å bli sett, hørt og ivaretatt? Når DID knapt nok eksisterer mener jeg? Det er ingen skam å innrømme EUPF. Uansett årsak til lidelsene dine så er det ihvertfall bra at du er friskere nå. Men det at du er friskere nå kan like gjerne skyldes at du vokste av deg EUPF, eller at symptomene avtok, som at du kom til en som trodde på DID. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Fornuftig og berettiget spørsmål, men det eneste kriteriet jeg oppfylte for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse var selvskadende adferd - og det er etter min mening ikke kriterium nok for å skulle få en slik diagnose. Det var behandler på DPS også ærlig med meg på - likevel holdt de fast på diagnosen. Jeg er og var ikke stabilt ustabil. Jeg hadde perioder hvor jeg var stabil også på opptil to år av gangen og hvordan henger det sammen med en personlighetsforstyrrelse? Jeg er svært og er sjelden ustabil i dag. Nå har jeg hatt ett tilfelle av selvskading på tre år. Mulig jeg vokste av meg emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg sliter jo åpenbart fremdeles med et eller annet og er i behov av langvarig traumebehandling den dag i dag som skyldes traumer. Jeg har en traumelidelse og tillegsdiagnose var PTSD. Jeg ble utredet på nytt fordi jeg som sagt ikke kjente meg igjen i diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og DPS var ikke interessert i å foreta en ny utredning selv på direkte forespørsel fra meg med god begrunnelse som jeg ikke ønsker å utdype her. Dessuten, om du har svært mange symptomer på dissosiasjon, ville du ikke ha ønsket i det minste å fått det utredet for å få det avkreftet eller bekreftet for å få riktig behandling om du fikk mulighet etter å ha fått meningsløs terapi som ikke førte frem i 13 år?

Jeg var åpen for min psykolog om at det kunne være hva som helst, og jeg ville blitt glad om det ikke var en dissosiativ lidelse, for det er ikke en diagnose man ønsker seg, for å si det slik. Den skaper en hel del problemer i hverdagen, i relasjoner med andre og på det personlige plan.

Share this post


Link to post
Share on other sites
XbellaX
1 time siden, stjernestøv skrev:

Syns det høres rart ut at folk simulerer symptomer bare for å få oppmerksomhet, kan ikke forstå at noen orker det. Det må jo være slitsomt for både den syke og behandleren, men det å simulere er kanskje en sykdom i seg selv?

Om vi snakker helt generelt  synes jeg ikke det er så rart at enkelte eksempelvis med eupf på godt norsk "later som". I tilfeller med et skyhøyt  lidelsestrykk i kombinasjon med å ha vanskeligheter med mentalisering, regulere egne følelser og kommunisere ønsker/behov, samtidig som man møter et hjelpeapparat som i blant kun ser symptomer og beskriver deg deretter. Det er ganske vanskelig å sitte med en opplevelse av at du ikke klarer å nå frem, samtidig som om det for noen kan oppleves som å ha begge hendene på glødende kokeplater. I stedet for å fordømme og kalle det løgn bør helsepersonell i større grad forsøke å finne ut hva som ligger bak.

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
3 minutter siden, XbellaX skrev:

Om vi snakker helt generelt  synes jeg ikke det er så rart at enkelte eksempelvis med eupf på godt norsk "later som". I tilfeller med et skyhøyt  lidelsestrykk i kombinasjon med å ha vanskeligheter med mentalisering, regulere egne følelser og kommunisere ønsker/behov, samtidig som man møter et hjelpeapparat som i blant kun ser symptomer og beskriver deg deretter. Det er ganske vanskelig å sitte med en opplevelse av at du ikke klarer å nå frem, samtidig som om det for noen kan oppleves som å ha begge hendene på glødende kokeplater. I stedet for å fordømme og kalle det løgn bør helsepersonell i større grad forsøke å finne ut hva som ligger bak.

Ja det må jo være noe som ligger bak, det må jo være en sykdom i seg selv. Det må jo kunne gå an å få hjelp for det og, kjenner til folk som lyger og da er det ofte for oppmerksomhet. Det er vel noe som heter lystløgner, vet ikke hvordan man behandler det for det virker som de trives med det. Men da lyger de til helt vanlige folk og ikke hjelpeapparatet, og da snakker man å lyge om små ting og store ting. Tror de fortsetter med det resten av livet, og hvis man sier "Nå lyger du" så nekter de plent på det. Må være slitsomt å leve livet sitt med løgn tenker jeg, som om de ikke er god nok uten løgn. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Den artikkelen i sykepleieren viser noen interessante ting som er verdt å ta med  i betraktningen. Nesten ingen afroamrekikanske kvinner har lidelsen, selv om de er dobbelt så overgrepsutsatt. Symptomene ble alltid verre når de ble observert. Simuleringslidelse /munchausen ble meldt som alternativ. Om DID finnes, det vet man ikke, men man vet det er mange som simulerer lidelsen da den øker ved mediaoppmerksomhet omkring lidelsen. Feks eksploderte den da Sybil stod frem og ble den mest berømte psykiatriske pasient i USA. Hun ble senere avskrevet som simulant.

 

Altså, lidelsen øker i befolkningen ved oppmerksomhet rundt den lidelsen. Det er mange simulanter. Men det finnes også rolige sindige personer med lidelsen som ikke søker oppmerksomhet rundt lidelsen sin. Altså konklusjon:

 

Mange simulanter, muligens noen få som har den på riktig. 

Diagnosen var tidligere en undergruppe av hysteri, som var få i antall. Sykdommen ble mer utbredt etter mediaoppmerksomhet. Den finnes bare der terapeutene tror på den.

 

Tidligere har jeg lest att DID pasienter blir ikke bedre ved psykoterapi hos terapeuter som tror lidelsen eksisterer. Det blir ofte ett psykodrama av den. Om dette er pga bekreftelsen en hysteriker trenger, eller om det er noe annet det vet ikke jeg.

 

 

Anonymkode: d7e40...c15

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
7 timer siden, Eva Sofie skrev:

En ting er å se Eva Sofie skrive her på forumet. Her skriver den samme personen :) Hadde du sett meg i virkeligheten hadde du nok sagt noe annet. Samboeren min opplever til stadighet forvirringer rundt mat, ulike viljer, hva jeg liker av godteri, hva jeg sier en dag, hva jeg husker en dag og har glemt en annen dag osv. Det er så mye som ikke vises i tekst med dissosiativ lidelse, men som må oppleves i praksis, og som ikke merkes på en time eller fem, men som merkes når man lever med en person 24 timer i døgnet. Min forrige samboer ga opp å kjøpe smågodt til meg, for det jeg likte en lørdag, likte jeg ikke neste lørdag og det jeg elsket forrige lørdag kunne jeg absolutt ikke utstå neste lørdag osv. - "det er jo helt umulig - du endrer jo smak hele tiden" sa han oppgitt og jeg visste det sjelden på forhånd.

Jeg kan ta ett eksempel fra en time på kontoret:

"På psykologens kontor låses en dør langt borte. Jeg har fått forklart at jeg stivner helt til. Blir stiv i blikket. Kryper sammen av redsel. Psykologen spør hvor jeg er nå? Jeg svarer med liten stemme at det var ingen der. Psykologen spurte videre hvor hun var? I et låst rom sa hun. Ristet langsomt på hodet. Psykologen minnet henne på at hun var på psykologens kontor i denne byen og året var 2020. Kunne hun kjenne igjen stemmen hans? Hun ristet på hodet. Lignet den på stemmen til foreldrene hennes? Nei. Psykologen spurte hvordan det var i rommet? Kaldt, mørkt og ensomt. Hun krøp mer sammen. Hun sa at hun lå ofte på det kalde murgulvet. Psykologen ba henne observere rommet rundt seg. Legge merke til forskjeller før og nå. Si de høyt. Stolen var annerledes. Turte hun ta på stolen? Hun var redd for at den var lik. Psykologen lovet at den ikke var den samme ut ifra hvordan hun hadde beskrevet den. Hun begynte å gråte. Hvorfor gråt hun? Hun var redd for at psykologen lurte henne og at dette var den samme stolen. Han lovet henne at han snakket sant. Stolen var ulik. Hun strøk raskt på den. Begynte å le en befriende latter. en boblende glede. Det var ikke den samme stolen. Han hadde ikke løyet!"

Dette får jeg til å skrive slik takket være indre kommunikasjon med delene mine i etterkant. Jeg har kommet et godt stykke i terapi. I fase 2 og skal snart begynne på fase 3 av traumebehandlingen.

Dette er bare noen få eksempler...

Så du har hatt en svært traumatisk oppvekst med grov vold og massive overgrep? Forstår godt da at du fikk diagnosen PTSD. Hva med k-ptsd? 

Ble det oppdaget av barnehagen og skolen at du hadde det så grusomt hjemme? Ble noe gjort fra barnevernets side? Hvordan ble du reddet ut av dette helvetet? Når begynte du i terapi? Har du noe kontakt med familien din i dag?

Du trenger ikke å svare noe på spørsmålene så klart, jeg spør bare fordi jeg er blitt nysgjerrig på deg og historien din. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marye

Dissosiativ lidelse må da være svært utbredt. Jeg kjenner MANGE med diagnosen. Og de har den alle på helt forskjellige måter

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du har hatt en svært traumatisk oppvekst med grov vold og massive overgrep? Forstår godt da at du fikk diagnosen PTSD. Hva med k-ptsd? 

Ble det oppdaget av barnehagen og skolen at du hadde det så grusomt hjemme? Ble noe gjort fra barnevernets side? Hvordan ble du reddet ut av dette helvetet? Når begynte du i terapi? Har du noe kontakt med familien din i dag?

Du trenger ikke å svare noe på spørsmålene så klart, jeg spør bare fordi jeg er blitt nysgjerrig på deg og historien din. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Psykologen min er ikke så opptatt av diagnoser sier han overfor oss pasienter, så om jeg har PTSD eller CPTSD vet jeg ikke, men har relasjonsskader fra tidlig alder. Jeg vet at han gjerne kaller det å være utsatt for gjentatte traumer i barndommen for å være utsatt for kronisk traumatiserende hendelser. Jeg begynte for øvrig i terapi i 2002, med 13 år med behandling hvor jeg ble neddopet på antipsykotiske medisiner. Bortkastede år slik jeg ser det, men jeg ble kanskje stabil nok til å ta fatt på traumeterapi, så noe godt kom det jo ut av det. Nå har jeg ikke tatt en antipsykotisk tablett i den hensikt på 5 år og tviler på at jeg kommer til å gjøre det igjen så sant ikke noe drastisk psykisk sykdom skjer i livet mitt.

Jeg har svært liten kontakt med familien min i dag og i mange tilfeller blir den ødeleggende og nedbrytende de gangene jeg har kontakt med de. Jeg ser de kanskje én gang annenhvert år og snakker med de av plikt annenhver uke på telefon om ikke sjeldnere. Det er som regel jeg som ringer de. Men, det er utrolig hvor stor lojalitet vi barn har til våre foreldre, men psykologen min har gjentatte ganger sagt: "Let it be, Eva Sofie, let it be." Noen mennesker kan vi ikke forandre selv om vi gjerne vil. Flere enn en gang har jeg endt opp i tårer etter å ha snakket med de i telefonen. I telefonen møter de den sterke Eva Sofie, men i det jeg legger på, knekker jeg sammen i tårer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
På 4.7.2020 den 23.51, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med artikkelforfatteren. Jeg har selv stusset veldig når jeg har lest på forumet hvor noen har bedrevet helt vanvittig utagering og selvskadet kraftig i såkalt dissosiativ tilstand. Hvis det er slik at DID knapt nok eksisterer og helst ikke burde diagnostiseres, så la oss kalle en spade for en spade. Pasienten må kutte ut simuleringen, behandlere må slutte å tro på at slik adferd skyldes DID, og så får man heller henge det på den knaggen det hører hjemme, nemlig EUPF. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Jeg har riktig knagg jeg, EUPF, men i veldig pressede og dårlige faser kan jeg få både psykotiske og dissosiative synptomer. Det er ikke mine ord, men min behandler sine. Jeg hadde en diasosiativ selvskadingsepisode for noen dager siden og det skiller seg helt klart ut fra hvordan jeg er og opplever situasjonen når jeg ikke er i en slik tilstand. Det har bare skjedd noen få ganger, og jeg synes det er veldig skummelt jeg. 

Men ja. Hos meg skyldes det EUPF, det var likevel dissosiativ selvskading som skjedde på fredag og som endte opp med tre timers lang operasjon. 

På samme måte som at jeg hørte stemmer og ropte til de på torsdag. Jeg har ingen psykoselidelse, men har hatt noen kortvarige episoder her og der med psykotiske symptomer. 

På grunn av min emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelse. 

Har ikke lest resten av tråden enda. Ligger her med øyne som detter igjen av sterke smertestillende. 😴

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 4.7.2020 den 21.46, frosken skrev:

Jeg synes temaet er relevant og viktig, men forfatteren benytter også anledningen til å fremme svært stigmatiserende påstander om EUPF som er helt unødvendig for å få frem poengene. Blant annet påstår hun at det er sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse, noe jeg ikke er sikker på at hun har belegg for. En ting er å si at en del av de med simuleringslidelse også har eupf, en helt annen ting er å påstå at mange med eupf simulerer. Hun sier også:

" Det er en sterk sammenheng mellom pasienter med EUPF og pasienter med simuleringslidelse. Begge diagnosene kjennetegnes av et patologisk behov for oppmerksomhet, rotløshet, selvskading, kriminelle utspill, dårlig impulskontroll og manglende konsekvenstenkning "  

Jeg ser ingen grunn til at fagpersoner skal bidra til ytterligere stigmatisering av en gruppe som allerede utsettes mye for dette. 

I tillegg reagerer jeg på at hun mener at brukermedvirkning ikke er hensiktsmessig for "denne gruppen" (hvem nå enn det er). Jeg er enig i at fritt sykehusvalg kan være uhensiktsmessig dersom noen er "omreisende simulanter" - men at brukermedvirkning ikke skulle være hensiktsmessig, synes jeg virker som en forhistorisk holdning. 

Denne artikkelen har fått mye tilsvar i spesielt en gruppe på face hvor det er fagpersoner ,kjente psykologer,psykiatere,og pårørende til mennesker med dissosiasjon som et av symptomene og eller DID. Gruppen er ikke en selvhjelpsgruppe om noen har behov for å søke den opp. Den er for informasjon alle veier og forskning ,erfaringer og debatter. Jeg la ut den fra Sykepleien og responsen var stor og fagfolkene forsøkte å kommentere inne på sykepleien.no ,men ble sensurert hele gjengen fordi de var kritiske. Jeg undrer meg stort over at man kan kalle det en fagartikkel og ikke en mening. Det er understreket i kommentarfeltet der. Det er ikke en fagfellevurdering heller. Den nedlatende tonen i innlegget har gjort noen dårligere. Hun vil frata pasientrettigheter til denne gruppen !!! Hun påstår som fakta ting som har blitt forsket på i mange år som kontrainsiert behandling . Referansene er eldgamle og hun har funnet fre referanser hun antagelig ikke selv har lest(ett par av de sier stikk motsatt av henne) . Sunt å ha debatter om slike tema,men da debatt og diskusjon ikke en fagartikkel fra en resepsjonist i dyreklinikken som ikke har holdt seg oppdatert og ikke har faglig støtte. Respekt er også noe som ser ut til å mangle her. Og skal man skrive en artikkel hvor man problematiserer behandlig/diagnoser bør man også komme med forslag til tiltak. Så hva var hensikten med hennes innlegg? 

Anonymkode: c014d...284

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg la ut den fra Sykepleien og responsen var stor og fagfolkene forsøkte å kommentere inne på sykepleien.no ,men ble sensurert hele gjengen fordi de var kritiske. Jeg undrer meg stort over at man kan kalle det en fagartikkel og ikke en mening. Det er understreket i kommentarfeltet der. Det er ikke en fagfellevurdering heller. Den nedlatende tonen i innlegget har gjort noen dårligere. Hun vil frata pasientrettigheter til denne gruppen !!! Hun påstår som fakta ting som har blitt forsket på i mange år som kontrainsiert behandling . Referansene er eldgamle og hun har funnet fre referanser hun antagelig ikke selv har lest(ett par av de sier stikk motsatt av henne) . Sunt å ha debatter om slike tema,men da debatt og diskusjon ikke en fagartikkel fra en resepsjonist i dyreklinikken som ikke har holdt seg oppdatert og ikke har faglig støtte. Respekt er også noe som ser ut til å mangle her. Og skal man skrive en artikkel hvor man problematiserer behandlig/diagnoser bør man også komme med forslag til tiltak. Så hva var hensikten med hennes innlegg? 

Anonymkode: c014d...284

Vi er av helt samme oppfatning. Jeg har ikke lest på noen dager inne på denne gruppen (jeg besøker Facebook lite), men at kommentarer og ytringer som har andre meninger enn henne selv blir slettet, ser jeg på som lite profesjonelt og åpner ikke opp for det debattklimaet Sykepleien.no i hvert fall tidligere har stått for.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er skeptisk til lidelser som blir vanligere jo mer oppmerksomhet de får. DID er en slik lidelse. Etter denne posten har det blitt flere tråder om Dissosiering her på DOL, og flere som spør om "er dette dissosiering", så har man det gående.

 

Det er mange psykiatere som ikke tror denne lidelsen er ekte. Og de som gjør det, finner den der de andre finner andre tilstander.

Jeg er nok preget av en kritisk dokumentar jeg så om lidelsen for mange år siden, men det virker jo litt fantasifullt da.

Anonymkode: d7e40...c15

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Pasienter med DID vil oftest ha en personlighet som tar seg av all kommunikasjon med psykiatrien på en måte som gjør at psykiater ikke fatter noe mistanke. 

Anonymkode: 0154c...0eb

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pasienter med DID vil oftest ha en personlighet som tar seg av all kommunikasjon med psykiatrien på en måte som gjør at psykiater ikke fatter noe mistanke. 

Anonymkode: 0154c...0eb

Hvor har du denne påstanden fra? Dette er så feil som det over hodet kan få blitt - i hvert fall i mitt tilfelle og etter hva jeg kjenner til av andre DID-pasienter, tviler jeg på at de heller kjenner seg igjen i denne påstanden din.

Det er ikke slik at man med DID bestemmer seg for at "nå er det mest passende at X er fremme for hun tar seg best ut i terapisituasjon og fremstår mest mulig normal overfor terapeuten". Men, jo, man skiller på de delene som er en dagliglivsdel (ANP) og de som sitter fast i trauene (EP-er). Skiftene mellom både dagliglivsdeler og særlig traumedeler skjer ukontrollert og spontant utenfor pasientens kontroll og vilje - og i mange situasjoner blir det hele svært flaut i etterkant. Det er forvirrende for de som er rundt fordi skiftene skjer så enormt raskt og på tidspunkter man aner det minst, og det er ikke alltid merkbart heller - aller minst for DID-pasienten selv, men heller ikke for omgivelsene.

F.eks. når samboer stryker meg over armen for å vise at han er glad i meg. I mitt hode blir det oppfattet truende av en traumedel, jeg endrer væremåte totalt, den hyggelige stemningen ble ved et brutt - bare ved en uskyldig berøring som var ment som en kjærlighetserklæring. Jeg blir jo fortvilt og lei meg. Det var jo ikke dette jeg ønsket skulle skje nå. Samboeren min har beskrevet det som å gå i et minebelagt område hvor en mine når som helst kan gå av. Det som gjør at vi holder ut med hverandre, er at vi (jeg som dagliglivsdel og min samboer) er flinke til å snakke med hverandre om dette i etterkant. Jeg forklarer ham hva som skjedde i min verden og han får satt ord på sine opplevelser. Hadde det ikke vært for denne åpne og ærlige toveiskommunikasjonen, hadde nok forholdet vært over for en god stund siden.

Det er ikke mange i mine omgivelser som vet at jeg har dissosiativ lidelse. Det er et par kolleger, noen bekjente jeg har liten kontakt med, men engang ikke min egen nærmeste familie vet om diagnosen. De visste jeg fikk den i 2002, men at den senere ble fjernet, men ikke at jeg har fått den tilbake i 2016. De vet jeg har PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse fra 2002, men min kontakt med familien er begrenset. Tanken har slått meg, hva om noen i familien leser her på DOL og gjenkjenner meg? Hva så? De blir presentert for sannheten, men en sannhet de har vært skånet for...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er skeptisk til lidelser som blir vanligere jo mer oppmerksomhet de får. DID er en slik lidelse. Etter denne posten har det blitt flere tråder om Dissosiering her på DOL, og flere som spør om "er dette dissosiering", så har man det gående.

 

Det er mange psykiatere som ikke tror denne lidelsen er ekte. Og de som gjør det, finner den der de andre finner andre tilstander.

Jeg er nok preget av en kritisk dokumentar jeg så om lidelsen for mange år siden, cmen det virker jo litt fantasifullt da.

Anonymkode: d7e40...c15

Jeg forstår at det dukker opp mange spørsmål som kan relateres til dissosiasjon når det har vært økt fokus på det i noen dager uten at det nødvendigvis skal føre til økt skepsis til en lidelse - selv om det i seg bare er sunt om det brukes med fornuft. Når man f.eks. leser om en fysisk lidelse, blir det jo litt til at man som leser hjemme hos seg selv kjenner litt ekstra etter om man har akurat disse symptomene, enten det er smertetilstaner, noe med hjerte, fordøyelsen e.l. Skal dette av den grunn bli kaldt "oppmerksomhetlidelser" fordi man kjenner etter selv? Det fenomenet at det dukker opp tråder rundt emner som får et visst fokus her på DOL, er vel kjent og gjelder ikke bare dissosiasjon, men også schizofreni, stemmehøring, bipolar lidelse, autisme m.fl.

Og du skriver til slutt "cmen det virker jo litt fantasifullt da." Hva baserer du denne uttalelsen på og hva mener du egentlig her? Har du f.eks. møtt en person med DID i virkeligheten og oppdaget at vedkommende er 100% normal som hvem som helst på gaten det meste av tiden. Når man leser bøker og ser filmer, er det dessverre det psyke som får fokus og får en person med DID til å fremstå som mystisk, gal og ute av kontroll. Jeg hadde ikke blitt sendt hjem igjen etter 170 timer de siste drøye fire årene om psykologen min visste at jeg ikke hadde kontroll. Innleggelse har aldri vært vurdert som alternativ. Det har vært kritisk noen ganger og flere uker har det vært behov for ekstratimer. Han har blitt oppringt av psykiater av legevakten kl. 20.00 om kvelden hvor akuttime neste dag ble ordnet, men jeg er ikke psykotisk. Det er blitt erklært gjentatte ganger i ulike situasjoner.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
47 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Hvor har du denne påstanden fra? Dette er så feil som det over hodet kan få blitt - i hvert fall i mitt tilfelle og etter hva jeg kjenner til av andre DID-pasienter, tviler jeg på at de heller kjenner seg igjen i denne påstanden din.

Det er ikke slik at man med DID bestemmer seg for at "nå er det mest passende at X er fremme for hun tar seg best ut i terapisituasjon og fremstår mest mulig normal overfor terapeuten". Men, jo, man skiller på de delene som er en dagliglivsdel (ANP) og de som sitter fast i trauene (EP-er). Skiftene mellom både dagliglivsdeler og særlig traumedeler skjer ukontrollert og spontant utenfor pasientens kontroll og vilje - og i mange situasjoner blir det hele svært flaut i etterkant. Det er forvirrende for de som er rundt fordi skiftene skjer så enormt raskt og på tidspunkter man aner det minst, og det er ikke alltid merkbart heller - aller minst for DID-pasienten selv, men heller ikke for omgivelsene.

F.eks. når samboer stryker meg over armen for å vise at han er glad i meg. I mitt hode blir det oppfattet truende av en traumedel, jeg endrer væremåte totalt, den hyggelige stemningen ble ved et brutt - bare ved en uskyldig berøring som var ment som en kjærlighetserklæring. Jeg blir jo fortvilt og lei meg. Det var jo ikke dette jeg ønsket skulle skje nå. Samboeren min har beskrevet det som å gå i et minebelagt område hvor en mine når som helst kan gå av. Det som gjør at vi holder ut med hverandre, er at vi (jeg som dagliglivsdel og min samboer) er flinke til å snakke med hverandre om dette i etterkant. Jeg forklarer ham hva som skjedde i min verden og han får satt ord på sine opplevelser. Hadde det ikke vært for denne åpne og ærlige toveiskommunikasjonen, hadde nok forholdet vært over for en god stund siden.

Det er ikke mange i mine omgivelser som vet at jeg har dissosiativ lidelse. Det er et par kolleger, noen bekjente jeg har liten kontakt med, men engang ikke min egen nærmeste familie vet om diagnosen. De visste jeg fikk den i 2002, men at den senere ble fjernet, men ikke at jeg har fått den tilbake i 2016. De vet jeg har PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse fra 2002, men min kontakt med familien er begrenset. Tanken har slått meg, hva om noen i familien leser her på DOL og gjenkjenner meg? Hva så? De blir presentert for sannheten, men en sannhet de har vært skånet for...

Nå er det dessverre slik at det er lav sannsynlighet for at du og andre DID diagnostiserte du kjenner har en korrekt diagnose. Det er slettes ikke tilfeldig hvilke personligheter som tar kontrollen i et sinn ved DID. Svært ofte er det slik at hvis en personlighet prøver å oppsøke hjelp vil en annen personlighet ta over og simulere at man er mentalt frisk. 

Anonymkode: 0154c...0eb

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det dessverre slik at det er lav sannsynlighet for at du og andre DID diagnostiserte du kjenner har en korrekt diagnose. Det er slettes ikke tilfeldig hvilke personligheter som tar kontrollen i et sinn ved DID. Svært ofte er det slik at hvis en personlighet prøver å oppsøke hjelp vil en annen personlighet ta over og simulere at man er mentalt frisk. 

Anonymkode: 0154c...0eb

Ja du vet sikkert bedre enn @Eva Sofie sin psykiater som har jobbet sammen med henne i flere år. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg forstår at det dukker opp mange spørsmål som kan relateres til dissosiasjon når det har vært økt fokus på det i noen dager uten at det nødvendigvis skal føre til økt skepsis til en lidelse - selv om det i seg bare er sunt om det brukes med fornuft. Når man f.eks. leser om en fysisk lidelse, blir det jo litt til at man som leser hjemme hos seg selv kjenner litt ekstra etter om man har akurat disse symptomene, enten det er smertetilstaner, noe med hjerte, fordøyelsen e.l. Skal dette av den grunn bli kaldt "oppmerksomhetlidelser" fordi man kjenner etter selv? Det fenomenet at det dukker opp tråder rundt emner som får et visst fokus her på DOL, er vel kjent og gjelder ikke bare dissosiasjon, men også schizofreni, stemmehøring, bipolar lidelse, autisme m.fl.

Og du skriver til slutt "cmen det virker jo litt fantasifullt da." Hva baserer du denne uttalelsen på og hva mener du egentlig her? Har du f.eks. møtt en person med DID i virkeligheten og oppdaget at vedkommende er 100% normal som hvem som helst på gaten det meste av tiden. Når man leser bøker og ser filmer, er det dessverre det psyke som får fokus og får en person med DID til å fremstå som mystisk, gal og ute av kontroll. Jeg hadde ikke blitt sendt hjem igjen etter 170 timer de siste drøye fire årene om psykologen min visste at jeg ikke hadde kontroll. Innleggelse har aldri vært vurdert som alternativ. Det har vært kritisk noen ganger og flere uker har det vært behov for ekstratimer. Han har blitt oppringt av psykiater av legevakten kl. 20.00 om kvelden hvor akuttime neste dag ble ordnet, men jeg er ikke psykotisk. Det er blitt erklært gjentatte ganger i ulike situasjoner.

Jeg tror at med god vilje så har alle en sammensatt personlighet. Flyktige stemninger og humør. Men forskjellige identiteter som er selvstendige individer og avskilt (mister hukommelse og bevissthet til hovedpersonligheten mens man dissosierer) inne i en og samme kropp? Det er ikke noe de fleste psykiatere og psykologer tror på. Dessuten er det ikke en diagnose som er jevnt spredt ut i befolkningen, du vil ha klynger rundt terapi-miljøer som aksepterer og tror på denne diagnosen. Hvite kvinner som går til terapeut som anerkjenner lidelsen er stort sett de som får diagnosen.

Jeg har også en god og en ond personlighetsside. Det har de fleste. Men ikke flere identiteter. Det er rart man kan gå ute blant folk da om man har flere personligheter som man ikke kan ta ansvar for handlingene til. Som i tråden om mordbrann, så var det en som hadde tent på en brann i "dissosiasjon". Etter som DID er stort sett kronisk, så burde det da teoretisk fylt opp mange sikkerhetsavdelinger. Men der sitter stort sett de samme gamle kronikerne med psykoselidelser.....

Jeg har googlet friskt på dette emnet og det er mange historier om hvorfor DID ikke finnes. Og att om det gjør så måtte det teknisk sett være en nevrologisk og ikke en psykiatrisk diagnose. Svært sjeldent ville den også være. Ikke sånn som det er i pasientlistene til psykologene som spesialiserer seg i dette.

Anonymkode: d7e40...c15

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har kjent en dame i 30 år som har DID og flere personligheter/deler

 men har aldri sett andre enn henne ene personlighet 

så DID kan være fort gjemt

Anonymkode: 52f2f...5b1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...