Jump to content
Eva Sofie

DID - Spiller noen skuespill? Artikkel på Sykepleien.no

Recommended Posts

Eva Sofie
Posted (edited)

Følgende artikkel er nå å finne på Sykepleien.no: "Dissosiativ identitetsforstyrrelse - Spiller noen skuespill?

(Og tilgi meg for lengden på dette innlegget... :) - den som vil kan la være å lese, det er helt frivillig...)

"Det å være syk er ikke alltid bare en ulempe. Sykdom kan gi oss sekundærgevinster i form av omsorg, oppmerksomhet, goder og fritid."

Forfatteren trekker også inn likheter mellom emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og DID i et historisk perspektiv:

Er DID og EUPF vår tids hysteri?
Hysteri var lenge en av de mest vanlige kvinnesykdommene og kan spores tilbake over 1000 år. Kjennetegn på hysteri var sykelig tvil og grubling, fobier, alkoholisme, pyromani, kleptomani, selvmordsforsøk, perverse drifter, promiskuitet, anfall og lammelser (6, 7).
Mange av disse symptomene er gjenkjennende hos både EUPF- og DID-pasienter. Splittet personlighet var også tidligere et symptom på hysteri (6).
(...)
Både historikere og forskere innen DID hevder at tidligere hysterikere i dag har gjenoppstått som pasienter med personlighetsforstyrrelser (13, 14)."

Forfatteren setter jo oss med denne diagnosen i et særdeles dårlig lys når hun påstår at vi simulerer og ønsker diagnosen for egen vinnings del:

"Hvorfor er det attraktivt å være syk?
Rollen som syk kan som nevnt gi mange privilegier og fordeler samt fylle ubevisste behov. Slike behov kan være hvile, slippe å jobbe eller få hjelp, støtte og omsorg fra andre (19). 
Det kan også ligge under et ønske om å være spesiell, få oppmerksomhet og sympati, slippe ansvar og forventninger, eller følelsen av kontroll. Andre simulerer som uttrykk for sinne, hevn og avvisning, for å fylle et tomrom eller for å dekke regressive behov. 
Felles for mange som simulerer, er at de sliter med å håndtere identitetsproblemer og leter etter måter å kompensere for lav selvfølelse på (2, 3, 5). Nitti prosent av pasienter som simulerer, føler seg nedprioritert i livet. Sykerollen kan tilby disse personene et avbrekk der de får lov til å regredere til et barnlig stadium, der det å motta ubetinget omsorg og pleie er den eneste oppgaven deres (3). 
Simulering av sykdom er en bevisst handling; pasientene er klar over at de lyver, men ubevisste motiver driver dem til det. Pasienter beskriver en avhengighet eller tvangsmessig atferd ved at de ikke klarer å stoppe trangen til å lyve (2, 3, 5)."

Jeg er selvsagt åpen for at simulering innen psykiske lidelser kan forekomme, og det er viktig og riktig at personale også har fokus på dette, men jeg mener ikke det er riktig å mistenkeliggjøre en hel diagnosegruppe av den grunn med grunnlag av referanser som faktisk er 20 og 30 år gamle. Man må istedenfor gå på enkeltindivid og ikke diagnosegruppe slik jeg ser det. I dag vet man en hel del mer om traumer og har en annen traumeforståelse enn man hadde på 90-tallet rett etter skandalen på 80-tallet hvor terapeuter ble mistenkt for å plante falske minner i pasientene hvor pasienter fortalte den ene historien mer vanvittig enn den andre. Jeg tenker at de pasientene som simulerer psykiske lidelser trenger også profesjonell hjelp, men blir kanskje i dag mer overlatt til seg selv? De lider jo åpenbart.

Jeg stiller spørsmålstegn med denne: "Kritikere sammenlikner DID med et «trossystem» som ikke er tuftet på vitenskap i det hele tatt. Å tro på DID betyr å ignorere pasientens virkelige lidelse og behov (14, 17, 22)." Jeg har vært feildiagnostisert i 13 år og når jeg fikk diagnosen DID/DDNOS, opplevde jeg etter ca. et halvt til ett års terapi en betydelig bedring i livssituasjon og psykiske helse. Jeg har aldri opplevd større fremgang i terapi og aldri hatt det bedre, noe som i seg bør indikere at diagnose og valg av terapimetode er riktig - samt at jeg selv legger ned en betydelig innsats i terapien.

"Skårderud (23) omtaler i den forbindelsen «motelidelser», som skapes der pasienter jakter på forklaringer til sine ymse lidelser, og der leger jakter på pasienter. Dersom samfunnet og kulturen i tillegg støtter og bekrefter pasienten, kan diffuse symptomer slå rot og formere seg (23)." Jeg er åpen om at jeg selv oppsøkte ny terapeut, men det var fordi jeg ikke kjente meg igjen i diagnosen DPS hadde satt på meg. Jeg var åpen om at jeg trolig hadde en traumelidelse, men lot min nåværende psykolog vurdere hva han selv mente kunne passe - jeg "anbefalte" ingen diagnose for ham, men det var straks åpenbart at det var innen dissosiasjon. Min nåværende psykolog avskrev også den diagnosen DPS hadde hardnakket satt på meg i 13 år etter tre timer med utredning og har etter mer enn fire år heller ikke sett tegn til det hos meg.

Personlig er jeg uenig i mye i denne artikkelen og synes det er sårende og uheldig at Sykepleien.no får seg til å publisere en slik artikkel datert 29. juni 2020 (selv om det ikke er en fagartikkel, men meningsytring), men dette kan jeg si meg enig i: "Det pasienten mener er best for seg selv, er ikke alltid tilfellet. Mange innleggelser er derfor ofte ut fra min erfaring kontraindisert, da de gir grobunn for å dyrke overdiagnostisering, vedlikehold og simulering av lidelse." - Kanskje unntatt simulering av lidelse...

Når alt dette er sagt... Kanskje det er en fordel at forfatteren ikke lenger jobber innen psykiatrien, men på en dyreklinikk når hun antyder disse holdningene hun faktisk har til pasienter hun kunne komme til å møte?

Edited by Eva Sofie

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

RamonaK

Dette synes nesten var litt skremmende å lese. Og er bra hn ikke lenger jobber i psykiatrien. Selvfølgelig et det mulig at noen simulerer , men dette virker jo mer som et rop om hjelp enn noe annet. Og dra alle over en kam er jo også skummelt. Feks det er jo mange som sier at folk med borderline bare vil ble innlagt osv, jeg er overhodet ikke sånn ,jeg vil aldri på sykehuset.  Sykehus ansatte må jo skjønne at vi er alle individer og alle reagerer forskjellig .

Share this post


Link to post
Share on other sites
XbellaX

Å være kritisk til diagnoser (og trender) er bare sunt, jeg synes forfatteren kom med vettuge refleksjoner.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
Posted (edited)
8 minutter siden, XbellaX skrev:

Å være kritisk til diagnoser (og trender) er bare sunt, jeg synes forfatteren kom med vettuge refleksjoner.

Refleksjonene synes jeg også er gode, men å kun basere seg på 20 og 30 år gamle referanser er svært uheldig når artikkelen er skrevet i 2020.

Rettelse: Mange av de vesentlige referansene hun baserer seg på er 20 og 30 år gamle. Jeg ser hun refererer til nyere, men kan ikke se at hun egentlig bruker kunnskapen fra de noe særlig som grunnlag i artikkelen?

Edited by Eva Sofie

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja ellers så er borderlinere kjent for å overdrive og være oppmersomhetssøkende. Noen med borderline har selvsagt høyt symptomtrykk, men det er også mange som trives i offerrollen og later som de har det verre enn det de har det. Mange av de er jo fullt oppegående og velfungerende mennesker med jobb, samboer og venner. Da er man ikke særlig alvorlig lidende når man klarer det. 

Anonymkode: 7c92c...076

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det er en svært omstridt diagnose. Og det er bare helsearbeidere som tror på lidelsen som finner den. De derimot finner den i store mengder. Det har  vært snakk om en epidemi. 

Thomas Quick den Svenske simulanten klarte å lure sine terapeuter og politiet. Hver gang han hadde lyst på benzo så latet han som en annen person (en morder som hadde drept flere), og fikk da benzo i store mengder.

Så att det finnes simulanter blant de som har diagnosen DID det er det ikke noen tvil om. Om diagnosen finnes i virkeligheten også, vel det er ikke opp til meg å bedømme. For alt jeg vet er det sikkert noen som mener jeg simulerer også, og det vet jeg jo att jeg ikke gjør.

Altså vet jeg det finnes simulanter. Men jeg tror jo på Eva Sofie når hun forteller om sine opplevelser.

Anonymkode: d7e40...c15

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

The Satanic Panic, var også noe som talte for att mennesker med DID kunne være simulanter. Der ble det utført regresjon og man kom på overgrep av rendyrkede satanister, som ble beskyldt for å være satanister, og pederaster og overgripere. I etterpåklokskapens navn har man funnet ut att det meste var grunnløse beskyldninger manet frem av "terapeuter" som drev med regresjonsterapi for traumeoffre. Så hva er klinten og hva er hveten?

Anonymkode: d7e40...c15

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
6 timer siden, XbellaX skrev:

Å være kritisk til diagnoser (og trender) er bare sunt, jeg synes forfatteren kom med vettuge refleksjoner.

Jeg synes temaet er relevant og viktig, men forfatteren benytter også anledningen til å fremme svært stigmatiserende påstander om EUPF som er helt unødvendig for å få frem poengene. Blant annet påstår hun at det er sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse, noe jeg ikke er sikker på at hun har belegg for. En ting er å si at en del av de med simuleringslidelse også har eupf, en helt annen ting er å påstå at mange med eupf simulerer. Hun sier også:

" Det er en sterk sammenheng mellom pasienter med EUPF og pasienter med simuleringslidelse. Begge diagnosene kjennetegnes av et patologisk behov for oppmerksomhet, rotløshet, selvskading, kriminelle utspill, dårlig impulskontroll og manglende konsekvenstenkning "  

Jeg ser ingen grunn til at fagpersoner skal bidra til ytterligere stigmatisering av en gruppe som allerede utsettes mye for dette. 

I tillegg reagerer jeg på at hun mener at brukermedvirkning ikke er hensiktsmessig for "denne gruppen" (hvem nå enn det er). Jeg er enig i at fritt sykehusvalg kan være uhensiktsmessig dersom noen er "omreisende simulanter" - men at brukermedvirkning ikke skulle være hensiktsmessig, synes jeg virker som en forhistorisk holdning. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
XbellaX
14 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes temaet er relevant og viktig, men forfatteren benytter også anledningen til å fremme svært stigmatiserende påstander om EUPF som er helt unødvendig for å få frem poengene. Blant annet påstår hun at det er sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse, noe jeg ikke er sikker på at hun har belegg for. En ting er å si at en del av de med simuleringslidelse også har eupf, en helt annen ting er å påstå at mange med eupf simulerer. Hun sier også:

" Det er en sterk sammenheng mellom pasienter med EUPF og pasienter med simuleringslidelse. Begge diagnosene kjennetegnes av et patologisk behov for oppmerksomhet, rotløshet, selvskading, kriminelle utspill, dårlig impulskontroll og manglende konsekvenstenkning "  

Jeg ser ingen grunn til at fagpersoner skal bidra til ytterligere stigmatisering av en gruppe som allerede utsettes mye for dette. 

I tillegg reagerer jeg på at hun mener at brukermedvirkning ikke er hensiktsmessig for "denne gruppen" (hvem nå enn det er). Jeg er enig i at fritt sykehusvalg kan være uhensiktsmessig dersom noen er "omreisende simulanter" - men at brukermedvirkning ikke skulle være hensiktsmessig, synes jeg virker som en forhistorisk holdning. 

Nja, jeg vet ikke om jeg tolker det helt på samme måte som deg. Jeg opplever henne ikke som spesielt stigmatiserende, men jeg ser at hun kan oppleves brutal. Jeg synes mange av refleksjonene hennes er gode og viktige tilskudd til temaet.

Med "denne gruppen" mener hun mennesker som simulerer. "Fritt sykehusvalg og brukermedvirkning er lite hensiktsmessig for pasienter som simulerer." Litt "artig" at hun går mot norsk lov på dette området. Jeg tror dette er et område hvor betydningen av brukermedvirkning og dens virkelige tyngde møter store utfordringer. Jeg er helt enig i at brukermedvirkning skal finnes, men er på samme tid også nysgjerrig på hvor mye reell brukermedvirkning som faktisk vil være tilstede i en slik situasjon.

 

 

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

Refleksjonene synes jeg også er gode, men å kun basere seg på 20 og 30 år gamle referanser er svært uheldig når artikkelen er skrevet i 2020.

Rettelse: Mange av de vesentlige referansene hun baserer seg på er 20 og 30 år gamle. Jeg ser hun refererer til nyere, men kan ikke se at hun egentlig bruker kunnskapen fra de noe særlig som grunnlag i artikkelen?

Tja, jeg synes da hun bruker både gamle og nye, på de mest hardtslående poengene sine har hun flere kilder ser jeg, uten at jeg har sittet med lupe på dette. Hun kunne nok med fordel oppdatert et par av dem, jeg skal være enig i det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
12 minutter siden, XbellaX skrev:

Nja, jeg vet ikke om jeg tolker det helt på samme måte som deg. Jeg opplever henne ikke som spesielt stigmatiserende, men jeg ser at hun kan oppleves brutal. Jeg synes mange av refleksjonene hennes er gode og viktige tilskudd til temaet.

Med "denne gruppen" mener hun mennesker som simulerer. "Fritt sykehusvalg og brukermedvirkning er lite hensiktsmessig for pasienter som simulerer." Litt "artig" at hun går mot norsk lov på dette området. Jeg tror dette er et område hvor betydningen av brukermedvirkning og dens virkelige tyngde møter store utfordringer. Jeg er helt enig i at brukermedvirkning skal finnes, men er på samme tid også nysgjerrig på hvor mye reell brukermedvirkning som faktisk vil være tilstede i en slik situasjon.

Så du reagerer ikke på påstanden om sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse? 

Brukermedvirkning handler om medvirkning og ikke vetorett. Å mene at man skal være forsiktig med å fokusere på brukermedvirkning i forhold til mennesker med EUPF (som er en like sannsynlig tolkning som din), er alt annet enn faglig godt begrunnet. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
XbellaX
2 minutter siden, frosken skrev:

Så du reagerer ikke på påstanden om sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse? 

Nei egentlig ikke, fordi simulering er ikke nytt, det har forekommet i alle år også i kombinasjon med eupf, men om det er en sterk korrelasjon vet jeg faktisk ikke noe om. Det ville vært intr. å sjekket kildene hennes på akkurat dette.

 

2 minutter siden, frosken skrev:

Brukermedvirkning handler om medvirkning og ikke vetorett. Å mene at man skal være forsiktig med å fokusere på brukermedvirkning i forhold til mennesker med EUPF (som er en like sannsynlig tolkning som din), er alt annet enn faglig godt begrunnet. 

Vi er helt enig i at brukermedvirkning skal finnes for alle, uavhengig av diagnose, det er ikke noe å diskutere. Det er likevel slik at brukermedvirkning i praksis kan være uhyre utfordrende å få til i visse situasjoner. Det jeg er nysgjerrig på er hvor mye brukermedvirkning som faktisk er tilstede i tilfeller med spesielt høy grad av simulering. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er enig med artikkelforfatteren. Jeg har selv stusset veldig når jeg har lest på forumet hvor noen har bedrevet helt vanvittig utagering og selvskadet kraftig i såkalt dissosiativ tilstand. Hvis det er slik at DID knapt nok eksisterer og helst ikke burde diagnostiseres, så la oss kalle en spade for en spade. Pasienten må kutte ut simuleringen, behandlere må slutte å tro på at slik adferd skyldes DID, og så får man heller henge det på den knaggen det hører hjemme, nemlig EUPF. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

I artikkelen står det noe om at behandler bør avbryte timen når pasienten begynner å forestille seg. Alle som jobber med psykisk syke burde kurses i hvordan avsløre løgn og simulering slik at disse ekstremvariantene av borderlinere kan stoppes i tide. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Eva Sofie
Posted (edited)
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med artikkelforfatteren. Jeg har selv stusset veldig når jeg har lest på forumet hvor noen har bedrevet helt vanvittig utagering og selvskadet kraftig i såkalt dissosiativ tilstand. Hvis det er slik at DID knapt nok eksisterer og helst ikke burde diagnostiseres, så la oss kalle en spade for en spade. Pasienten må kutte ut simuleringen, behandlere må slutte å tro på at slik adferd skyldes DID, og så får man heller henge det på den knaggen det hører hjemme, nemlig EUPF. 

Anonymkode: 7b35e...f13

Jeg regner med du bl.a. sikter til dette innlegget i innlegg nr. 3 fra Marye hvor det bl.a. står "Kjenner/kjente to som slet med dissosiering og da svelget de gafler eller batterier og skadet seg veldig ved å sluke sånt". Riktignok forekommer selvskading svært hyppig blant pasienter som har en dissosiasjonsproblematikk ifølge min psykolog, tildels mer enn de som har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg håper for deres skyld at det ikke er til de grader så alvorlig som det her beskrives... Og i denne artikkelen fra VG står det f.eks. ikke ett ord om dissosiasjon, men tvangspsykose pga. en traumatisk oppvekst. Uansett er det like skadelig å bli feildiagnostisert enten det er med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse eller DID.

Edited by Eva Sofie

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

For alt jeg vet er det sikkert noen som mener jeg simulerer også, og det vet jeg jo att jeg ikke gjør.

Altså vet jeg det finnes simulanter. Men jeg tror jo på Eva Sofie når hun forteller om sine opplevelser.

Anonymkode: d7e40...c15

Ja, men tro meg, det har vært en lang, lang vei å gå i helsevesenet for å endelig få leger til å skrive at jeg har "dissosiativ lidelse" i journaler under innleggelser f.eks. på somatisk sykehus etter at psykologen min sendte uttalelse med diagnosebeskrivelse til sykehuse samtidig som jeg klagde på upresis journalføring. Det har tatt meg fire år å få til og fremdeles er det noen som vrir seg unna ved å si at det står jeg har den og den diagnosen i tidligere journaler.

Som pasient blir man offer for at det finnes to grupperinger innen fagmiljøene innen psykiatrien; de som tror på dissosiasjon og de som ikke tror på dissosiasjon. Jeg fikk DID og PTSD første gang diagnostisert i 2002 etter en 5 måneders lang innleggelse hvor jeg opplevde stor bedring. Deretter ble jeg overført senere til 11 måneder til en åpen avdeling hvor de ikke trodde på diagnosen og fornektet den, ba meg ta meg sammen, styre følelsene mine osv. og etter den innleggelsen ble jeg en svingdørspasient i flere år hvor de bl.a. ikke så annen mulighet enn psykiatrisk omsorgsbolig for meg til slutt - men da flyttet jeg fra byen og startet et nytt liv et annet sted i landet. Jeg tør faktisk ikke tenke på hvilket begrenset liv jeg hadde levd om jeg hadde bodd i en psykiatrisk omsorgsbolig, sammenlignet med i dag når jeg eier egen leilighet, har personlig assistent, har samboer, en liten jobb, meningsfylt liv, går i terapi osv.

Beklager selvsentrert innlegg, men jeg skriver det for å vise at diagnose eller feil diagnose kan ha så enormt stor innvirkning på en persons liv! Og det hele kommer jo ogå an på hvilke personlige ressurser hver enkelt har for å stå opp for seg selv. Jeg er heldigvis ressurssterk og har lært fra jeg var 16 år at jeg må kjempe for egne rettigheter her i livet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Eva Sofie skrev:

Ja, men tro meg, det har vært en lang, lang vei å gå i helsevesenet for å endelig få leger til å skrive at jeg har "dissosiativ lidelse" i journaler under innleggelser f.eks. på somatisk sykehus etter at psykologen min sendte uttalelse med diagnosebeskrivelse til sykehuse samtidig som jeg klagde på upresis journalføring. Det har tatt meg fire år å få til og fremdeles er det noen som vrir seg unna ved å si at det står jeg har den og den diagnosen i tidligere journaler.

Som pasient blir man offer for at det finnes to grupperinger innen fagmiljøene innen psykiatrien; de som tror på dissosiasjon og de som ikke tror på dissosiasjon. Jeg fikk DID og PTSD første gang diagnostisert i 2002 etter en 5 måneders lang innleggelse hvor jeg opplevde stor bedring. Deretter ble jeg overført senere til 11 måneder til en åpen avdeling hvor de ikke trodde på diagnosen og fornektet den, ba meg ta meg sammen, styre følelsene mine osv. og etter den innleggelsen ble jeg en svingdørspasient i flere år hvor de bl.a. ikke så annen mulighet enn psykiatrisk omsorgsbolig for meg til slutt - men da flyttet jeg fra byen og startet et nytt liv et annet sted i landet. Jeg tør faktisk ikke tenke på hvilket begrenset liv jeg hadde levd om jeg hadde bodd i en psykiatrisk omsorgsbolig, sammenlignet med i dag når jeg eier egen leilighet, har personlig assistent, har samboer, en liten jobb, meningsfylt liv, går i terapi osv.

Beklager selvsentrert innlegg, men jeg skriver det for å vise at diagnose eller feil diagnose kan ha så enormt stor innvirkning på en persons liv! Og det hele kommer jo ogå an på hvilke personlige ressurser hver enkelt har for å stå opp for seg selv. Jeg er heldigvis ressurssterk og har lært fra jeg var 16 år at jeg må kjempe for egne rettigheter her i livet.

Men det du forteller her viser jo at du ble bedre da du flyttet. Gikk DID over da? Det at du ble bedre, skyldtes ikke det da at du "tok deg sammen"? En flytting kan vel ikke gjøre noen friske? Jeg mener ikke å være frekk, jeg lurer bare. 

Og du er ikke selvsentrert, det er jo din tråd! :- )

Anonymkode: 7b35e...f13

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men det du forteller her viser jo at du ble bedre da du flyttet. Gikk DID over da? Det at du ble bedre, skyldtes ikke det da at du "tok deg sammen"? En flytting kan vel ikke gjøre noen friske? Jeg mener ikke å være frekk, jeg lurer bare. 

Og du er ikke selvsentrert, det er jo din tråd! :- )

Anonymkode: 7b35e...f13

Nei, det skyldtes jo at jeg kom meg bort ifra et hjelpeapparat som hadde et totalt feil fokus med å ville sy puter under armene mine. Riktignok kom jeg til et hjelpeapparat som fortsatte med feil diagnose og fornektet dissosiasjon i den nye byen også inntil jeg brøt kontakten med DPS og oppsøkte privat avtalespesialist. Jeg ble ikke bedre og jeg kom ingen vei i terapi på DPS "fordi du er ikke klar for traumeterapi" fikk jeg gjentatte ganger høre, men min nåværende psykolog sier at "når blir man egentlig klar for traumeterapi"? Det er først nå de siste 4 1/2 årene hvor jeg har fått riktig terapi og riktig diagnose at jeg virkelig har sett fremgang i terapi og på personlig plan. Selvdestruktivitet har opphørt nesten fullstendig. Jeg har fått mer kontroll over dissosiative symptomer ved å gi de mer plass i terapi og ikke fornekte de totalt. Når små barn ignoreres bråker de og gjør ugang for å bli sett og få oppmerksomhet. Traumeterapi kunne ikke være mer riktig for meg - DPS tok feil. Jeg har kommet mye lenger på 4 1/2 år enn hva jeg har gjort på 13 år med her og nå-terapi med en diagnose jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. Jeg har fått mer ansvar for egen behandling. Kommer jeg ikke selv opp med et tema for timen, så blir timen fullstendig bortkastet - det er jeg klar over og det krever mer av meg som pasient og psykologen min forventer mer av meg enn behandler gjorde på DPS hvor jeg bare var en passiv deltaker og jeg vil nesten si "tilskuer" til egen terapi. For meg føltes det meningsløst og lite utfordrende.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Ja, men tro meg, det har vært en lang, lang vei å gå i helsevesenet for å endelig få leger til å skrive at jeg har "dissosiativ lidelse" i journaler under innleggelser f.eks. på somatisk sykehus etter at psykologen min sendte uttalelse med diagnosebeskrivelse til sykehuse samtidig som jeg klagde på upresis journalføring. Det har tatt meg fire år å få til og fremdeles er det noen som vrir seg unna ved å si at det står jeg har den og den diagnosen i tidligere journaler.

Som pasient blir man offer for at det finnes to grupperinger innen fagmiljøene innen psykiatrien; de som tror på dissosiasjon og de som ikke tror på dissosiasjon. Jeg fikk DID og PTSD første gang diagnostisert i 2002 etter en 5 måneders lang innleggelse hvor jeg opplevde stor bedring. Deretter ble jeg overført senere til 11 måneder til en åpen avdeling hvor de ikke trodde på diagnosen og fornektet den, ba meg ta meg sammen, styre følelsene mine osv. og etter den innleggelsen ble jeg en svingdørspasient i flere år hvor de bl.a. ikke så annen mulighet enn psykiatrisk omsorgsbolig for meg til slutt - men da flyttet jeg fra byen og startet et nytt liv et annet sted i landet. Jeg tør faktisk ikke tenke på hvilket begrenset liv jeg hadde levd om jeg hadde bodd i en psykiatrisk omsorgsbolig, sammenlignet med i dag når jeg eier egen leilighet, har personlig assistent, har samboer, en liten jobb, meningsfylt liv, går i terapi osv.

Beklager selvsentrert innlegg, men jeg skriver det for å vise at diagnose eller feil diagnose kan ha så enormt stor innvirkning på en persons liv! Og det hele kommer jo ogå an på hvilke personlige ressurser hver enkelt har for å stå opp for seg selv. Jeg er heldigvis ressurssterk og har lært fra jeg var 16 år at jeg må kjempe for egne rettigheter her i livet.

Jeg har ikke fått inntrykk fra det du beskriver at du har flere personligheter, men at du dissosierer ved å på en måte forsvinne inn i deg selv? For meg som ikke vet noe om noen av delene virker det å være en enorm forskjell fra det som artikkelforfatteren skriver og sånn det er for deg? 

Anonymkode: 8ab6f...0ff

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv

Syns det høres rart ut at folk simulerer symptomer bare for å få oppmerksomhet, kan ikke forstå at noen orker det. Det må jo være slitsomt for både den syke og behandleren, men det å simulere er kanskje en sykdom i seg selv?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
10 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, det skyldtes jo at jeg kom meg bort ifra et hjelpeapparat som hadde et totalt feil fokus med å ville sy puter under armene mine. Riktignok kom jeg til et hjelpeapparat som fortsatte med feil diagnose og fornektet dissosiasjon i den nye byen også inntil jeg brøt kontakten med DPS og oppsøkte privat avtalespesialist. Jeg ble ikke bedre og jeg kom ingen vei i terapi på DPS "fordi du er ikke klar for traumeterapi" fikk jeg gjentatte ganger høre, men min nåværende psykolog sier at "når blir man egentlig klar for traumeterapi"? Det er først nå de siste 4 1/2 årene hvor jeg har fått riktig terapi og riktig diagnose at jeg virkelig har sett fremgang i terapi og på personlig plan. Selvdestruktivitet har opphørt nesten fullstendig. Jeg har fått mer kontroll over dissosiative symptomer ved å gi de mer plass i terapi og ikke fornekte de totalt. Når små barn ignoreres bråker de og gjør ugang for å bli sett og få oppmerksomhet. Traumeterapi kunne ikke være mer riktig for meg - DPS tok feil. Jeg har kommet mye lenger på 4 1/2 år enn hva jeg har gjort på 13 år med her og nå-terapi med en diagnose jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. Jeg har fått mer ansvar for egen behandling. Kommer jeg ikke selv opp med et tema for timen, så blir timen fullstendig bortkastet - det er jeg klar over og det krever mer av meg som pasient og psykologen min forventer mer av meg enn behandler gjorde på DPS hvor jeg bare var en passiv deltaker og jeg vil nesten si "tilskuer" til egen terapi. For meg føltes det meningsløst og lite utfordrende.

Hvorfor presset du sånn på for å få DID-diagnosen? Det skal litt av en guts og stor selvtillit til for å gå imot eksperter på DPS på to ulike steder. Eksperter i psykiatri, merk deg den. Hvorfor slo du deg ikke til ro med det de sa at du feilte? I stedet gikk du fra dem i det som kan se ut som rein trass, sinne og skuffelse for å finne en avtalespesialist som anerkjente DID som diagnose før du ble bedre. For meg virker det da som at du satte diagnosen på deg selv og ikke ga deg før du fant noen som var enig med deg. Du nevnte det en annen bruker sa om at noen slukte gafler i såkalt dissosiasjon. Du har jo også gjort mye vanvittig farlig i såkalt dissosiasjon og skadet deg svært alvorlig. Hvorfor mener du at det skyldes DID og ikke EUPF med stort oppmerksomhetsbehov og stort behov for å bli sett, hørt og ivaretatt? Når DID knapt nok eksisterer mener jeg? Det er ingen skam å innrømme EUPF. Uansett årsak til lidelsene dine så er det ihvertfall bra at du er friskere nå. Men det at du er friskere nå kan like gjerne skyldes at du vokste av deg EUPF, eller at symptomene avtok, som at du kom til en som trodde på DID. 

Det stemmer at jeg er like skeptisk til DID som jeg høres ut. Jeg tror at for mange handler slike ting om EUPF og simulering. Akkurat som artikkelforfatteren sier. Men det er ingenting å skamme seg over. Alle som har det sånn fortjener hjelp på lik linje med de som virkelig har DID.

Anonymkode: 7b35e...f13

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...