Å prate om/dele informasjon om familie i terapi= baksnakking?

[AnonymBruker]

Er du komfortabel med å ta opp temaet vedrørende relasjon deg og ektefelle/andre familiemedlemmer? Jeg vil føle meg slem om jeg gjør dette. Og illojal. 

Anonymkode: 5b567...74e

[nachnoo]

Og hvis mye av problemet ligger der, skjer det ingenting i terapien om du ikke snakker om det.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Og hvis mye av problemet ligger der, skjer det ingenting i terapien om du ikke snakker om det.

Så det er bare å la det stå til og kjøre på? Jeg er "flink" pike. Kjennes trist ut å måtte sette barndom/relasjon/på agendaen på den måten. Men jeg vil utvikle meg og forstå mønstre og sammenhenger.

Anonymkode: 5b567...74e

[nachnoo]

Ja, du kommer ikke utenom dersom du vil komme videre.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Ja, du kommer ikke utenom dersom du vil komme videre.

Takk. Ja, jeg vil definitivt videre. Jeg gikk 3 år på DPS uten å si et pip om forholdet til mannen min. (Alvorlig depresjon). Ingen spurte så jeg sa ikke noe (unnvikende pf). 

Anonymkode: 5b567...74e

[krøll9]

Føler på det samme. Jeg HAR snakket om mange relasjoner i samtale på DPS, og jeg følte på det imens jeg gjorde det. I ettertid lurer jeg også på om jeg har fremstilt alle relasjoner objektivt nok, om alt er sagt HELT rettferdig. Det finnes alltid flere sider av samme sak. 

Jeg lurer på om jeg kan klare å komme frem til at det var okay å fortelle fra mitt perspektiv, at jeg har hatt mine opplevelser av hendelser og forhold, til tross for at andre kan mene at det var helt annerledes. Det å tillate meg selv å ha en følelse og opplevelse i det hele tatt, som ikke legitimeres eller oppfattes likt av andre. Må fortsatt gruble litt på det - men det er en start.

At man har utfordringer i nære relasjoner trenger ikke bety at man har som mål å "legge skylda på den relasjonen" , men at hele historien din på en måte hører med. Og relasjoner er så grunnleggende at det ikke kan la være å påvirke. Så det hører vel med, uten at konklusjonen trenger å være å dømme f eks foreldra dine nord og ned. Eller partneren. 

Det er annerledes å snakke om din nære relasjon med en psykolog enn med en annen bekjent. Antageligvis ofte helt ulike funksjoner av den samtalen- som oftest iaf. 

 

 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (1 minutt siden):

Føler på det samme. Jeg HAR snakket om mange relasjoner i samtale på DPS, og jeg følte på det imens jeg gjorde det. I ettertid lurer jeg også på om jeg har fremstilt alle relasjoner objektivt nok, om alt er sagt HELT rettferdig. Det finnes alltid flere sider av samme sak. 

Jeg lurer på om jeg kan klare å komme frem til at det var okay å fortelle fra mitt perspektiv, at jeg har hatt mine opplevelser av hendelser og forhold, til tross for at andre kan mene at det var helt annerledes. Det å tillate meg selv å ha en følelse og opplevelse i det hele tatt, som ikke legitimeres eller oppfattes likt av andre. Må fortsatt gruble litt på det - men det er en start.

At man har utfordringer i nære relasjoner trenger ikke bety at man har som mål å "legge skylda på den relasjonen" , men at hele historien din på en måte hører med. Og relasjoner er så grunnleggende at det ikke kan la være å påvirke. Så det hører vel med, uten at konklusjonen trenger å være å dømme f eks foreldra dine nord og ned. Eller partneren. 

Det er annerledes å snakke om din nære relasjon med en psykolog enn med en annen bekjent. Antageligvis ofte helt ulike funksjoner av den samtalen- som oftest iaf. 

 

 

Takk! Gode refleksjoner!

Anonymkode: 5b567...74e