Å prate om/dele informasjon om familie i terapi= baksnakking?

[AnonymBruker]

Er du komfortabel med å ta opp temaet vedrørende relasjon deg og ektefelle/andre familiemedlemmer? Jeg vil føle meg slem om jeg gjør dette. Og illojal. 

Anonymkode: 5b567...74e

[nachnoo]

Og hvis mye av problemet ligger der, skjer det ingenting i terapien om du ikke snakker om det.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Og hvis mye av problemet ligger der, skjer det ingenting i terapien om du ikke snakker om det.

Så det er bare å la det stå til og kjøre på? Jeg er "flink" pike. Kjennes trist ut å måtte sette barndom/relasjon/på agendaen på den måten. Men jeg vil utvikle meg og forstå mønstre og sammenhenger.

Anonymkode: 5b567...74e

[nachnoo]

Ja, du kommer ikke utenom dersom du vil komme videre.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Ja, du kommer ikke utenom dersom du vil komme videre.

Takk. Ja, jeg vil definitivt videre. Jeg gikk 3 år på DPS uten å si et pip om forholdet til mannen min. (Alvorlig depresjon). Ingen spurte så jeg sa ikke noe (unnvikende pf). 

Anonymkode: 5b567...74e

[krøll9]

Føler på det samme. Jeg HAR snakket om mange relasjoner i samtale på DPS, og jeg følte på det imens jeg gjorde det. I ettertid lurer jeg også på om jeg har fremstilt alle relasjoner objektivt nok, om alt er sagt HELT rettferdig. Det finnes alltid flere sider av samme sak. 

Jeg lurer på om jeg kan klare å komme frem til at det var okay å fortelle fra mitt perspektiv, at jeg har hatt mine opplevelser av hendelser og forhold, til tross for at andre kan mene at det var helt annerledes. Det å tillate meg selv å ha en følelse og opplevelse i det hele tatt, som ikke legitimeres eller oppfattes likt av andre. Må fortsatt gruble litt på det - men det er en start.

At man har utfordringer i nære relasjoner trenger ikke bety at man har som mål å "legge skylda på den relasjonen" , men at hele historien din på en måte hører med. Og relasjoner er så grunnleggende at det ikke kan la være å påvirke. Så det hører vel med, uten at konklusjonen trenger å være å dømme f eks foreldra dine nord og ned. Eller partneren. 

Det er annerledes å snakke om din nære relasjon med en psykolog enn med en annen bekjent. Antageligvis ofte helt ulike funksjoner av den samtalen- som oftest iaf. 

 

 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (1 minutt siden):

Føler på det samme. Jeg HAR snakket om mange relasjoner i samtale på DPS, og jeg følte på det imens jeg gjorde det. I ettertid lurer jeg også på om jeg har fremstilt alle relasjoner objektivt nok, om alt er sagt HELT rettferdig. Det finnes alltid flere sider av samme sak. 

Jeg lurer på om jeg kan klare å komme frem til at det var okay å fortelle fra mitt perspektiv, at jeg har hatt mine opplevelser av hendelser og forhold, til tross for at andre kan mene at det var helt annerledes. Det å tillate meg selv å ha en følelse og opplevelse i det hele tatt, som ikke legitimeres eller oppfattes likt av andre. Må fortsatt gruble litt på det - men det er en start.

At man har utfordringer i nære relasjoner trenger ikke bety at man har som mål å "legge skylda på den relasjonen" , men at hele historien din på en måte hører med. Og relasjoner er så grunnleggende at det ikke kan la være å påvirke. Så det hører vel med, uten at konklusjonen trenger å være å dømme f eks foreldra dine nord og ned. Eller partneren. 

Det er annerledes å snakke om din nære relasjon med en psykolog enn med en annen bekjent. Antageligvis ofte helt ulike funksjoner av den samtalen- som oftest iaf. 

 

 

Takk! Gode refleksjoner!

Anonymkode: 5b567...74e

[LGLG]

Jeg har følt og føler meg fortsatt illojal om jeg prater om familien min, så jeg minner meg hele tiden på at jeg har lov å fortelle min historie. Selv om den også inkluderer andre personer.

[AnonymBruker]

LGLG skrev (6 minutter siden):

Jeg har følt og føler meg fortsatt illojal om jeg prater om familien min, så jeg minner meg hele tiden på at jeg har lov å fortelle min historie. Selv om den også inkluderer andre personer.

Godt sagt. Takk!

Anonymkode: 5b567...74e

[hattifnattus]

Åja så absolutt. Mine relasjoner var mye av grunnen til at jeg slet sånn som jeg gjorde, og jeg trengte å snakke om det for å bearbeide det og få en bedre forståelse av alt som hadde skjedd opp gjennom årene, og hvordan de fremdeles påvirket meg og fikk meg til å reagere som jeg gjorde. 

Det var også først sånn jeg innså at min familie var ekstremt dysfunksjonell.

Og jeg håper at hvis noen nær meg går i terapi at de snakker om meg om det er det som skal til for å få det bedre.

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (Akkurat nå):

Åja så absolutt. Mine relasjoner var mye av grunnen til at jeg slet sånn som jeg gjorde, og jeg trengte å snakke om det for å bearbeide det og få en bedre forståelse av alt som hadde skjedd opp gjennom årene, og hvordan de fremdeles påvirket meg og fikk meg til å reagere som jeg gjorde. 

Det var også først sånn jeg innså at min familie var ekstremt dysfunksjonell.

Og jeg håper at hvis noen nær meg går i terapi at de snakker om meg om det er det som skal til for å få det bedre.

Ble du "skuffet" da det gikk opp for deg at dere var dysfunksjonelle? Vil du si noe om på hvilken måte? Og hvorfor du ikke har forstått det før?

Jeg tror ikke vi var dysfunksjonelle i vår familie. Men vi snakket ikke om noe, så jeg er veldig lukket/privat/har mye undertrykte følelser.

Anonymkode: 5b567...74e

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er du komfortabel med å ta opp temaet vedrørende relasjon deg og ektefelle/andre familiemedlemmer? Jeg vil føle meg slem om jeg gjør dette. Og illojal. 

Anonymkode: 5b567...74e

Jeg har hatt tilsvarende tanker. Men jeg har ofte landet på spørsmålet: Illojal mot hvem? Ingen får vite hva jeg tar opp i terapitimene, og terapi er et sted der man skal kunne snakke ærlig om nettopp slike ting.

 

Slik jeg ser det, handler det ikke om å være slem eller illojal. Når noen har påført en annen stor smerte eller belastning, må den som sitter igjen med konsekvensene i det minste ha rett til å snakke med noen om det som har skjedd. Det er ikke det samme som å henge noen ut. Det er å prøve å forstå, bearbeide og ta vare på seg selv.

 

Om jeg ikke kunne ha snakket om min familie, situasjoner i nåtid med samboer etc. med terapeut, kunne jeg like gjerne ha takket for hjelpen for lengst. åpenhet i terapi er en forutsetning for å gi seg selv god hjelp.

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ble du "skuffet" da det gikk opp for deg at dere var dysfunksjonelle? Vil du si noe om på hvilken måte? Og hvorfor du ikke har forstått det før?

Jeg tror ikke vi var dysfunksjonelle i vår familie. Men vi snakket ikke om noe, så jeg er veldig lukket/privat/har mye undertrykte følelser.

Anonymkode: 5b567...74e

Ble ikke skuffet, men først litt i fornektelse, også trengte jeg litt tid på å fordøye det før jeg innså at han hadde jo helt rett. Og når jeg ser på hvordan de rundt meg vokste opp så ble det jo også tydeligere hvor annerledes vår familie var. 

F.eks spiste vi sjeldent middag sammen. Min mor har jeg skjønt senere har hatt spiseforstyrrelser hele livet, og hun er fremdeles rammet av det. For oss ble de fleste måltider (inkludert middag) inntatt i form av brødskiver eller riskaker på hvert vårt rom, og hvis vi faktisk spiste sammen så var moren min som regel sur og mutt. Jeg begynte etterhvert sent i tenårene å lage mat selv da jeg fikk egne penger, men hadde ingen å dele den med og satt med maten på rommet mitt. 

Jeg husker egentlig best at pappa satt foran pcen og mamma foran den ene tv-en i en krok. Det var ikke noe snakk om følelser og sånt heller hos oss, og vi gjorde sjeldent ting sammen som en kjernefamilie, og det ble verre jo høyere opp i tenårene vi kom.

Ingen av de merket at jeg sluttet helt å spise heller det siste halvåret jeg bodde hjemme. Da var jeg fryktelig deprimert og syk, men siden de veldig sjeldent lagde varmmat og ikke gjorde ting sammen så skjønte de det ikke enda vi bodde under samme tak. Jeg holdt meg jo mest på rommet mitt, og ellers så satt jeg foran tv-en i stua. 

Mor og far snakket lite sammen, og det var mye stikk og krangling. Pappa sov på gulvet i stua mens mamma hadde soverommet f.eks. Jeg kan heller ikke huske at pappa oppdro oss, så jeg skjønner min mors frustrasjon, men de hadde begge en utrolig barnslig måte å være på. Det hadde vært bedre om de hadde blitt separert allerede mens jeg gikk på barneskolen. 

På mange måter så virket det litt som de trodde vi barna skulle komme født ferdig opplært, for de kunne bli urimelig sure for ting de mente vi burde visst, og jeg føler fremdeles at jeg nesten går rundt og oppdrar moren min når jeg er på besøk der. Hun er veldig snill men ekstremt tafatt til det punktet at jeg får lyst til å skrike.

Det er nok mye mer som jeg ikke klarer å komme på nå, men det har vært mye, og det har vært vondt å akseptere at en familie kan påføre en traumer og smerte selv om de ikke mente det fordi de selv har slitt med sitt.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (11 minutter siden):

Jeg har hatt tilsvarende tanker. Men jeg har ofte landet på spørsmålet: Illojal mot hvem? Ingen får vite hva jeg tar opp i terapitimene, og terapi er et sted der man skal kunne snakke ærlig om nettopp slike ting.

 

Slik jeg ser det, handler det ikke om å være slem eller illojal. Når noen har påført en annen stor smerte eller belastning, må den som sitter igjen med konsekvensene i det minste ha rett til å snakke med noen om det som har skjedd. Det er ikke det samme som å henge noen ut. Det er å prøve å forstå, bearbeide og ta vare på seg selv.

 

Om jeg ikke kunne ha snakket om min familie, situasjoner i nåtid med samboer etc. med terapeut, kunne jeg like gjerne ha takket for hjelpen for lengst. åpenhet i terapi er en forutsetning for å gi seg selv god hjelp.

Du har helt rett i det!

Anonymkode: 5b567...74e

[AnonymBruker]

Det er din historie. Hvis de ville du skulle fortelle en finere historie om dem, skulle de oppført seg bedre. 

Problemet eller dilemmaet er vel ofte at de fleste ikke er bare snille eller bare slemme, og en gang i tiden var det nødvendig å idealisere andre for å overleve. Det er ikke rart at det kan være vanskelig å tillate seg å tenke negative tanker om noen man bryr seg om, og endatil si de høyt til noen. 

Anonymkode: 46507...c9a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er din historie. Hvis de ville du skulle fortelle en finere historie om dem, skulle de oppført seg bedre. 

Problemet eller dilemmaet er vel ofte at de fleste ikke er bare snille eller bare slemme, og en gang i tiden var det nødvendig å idealisere andre for å overleve. Det er ikke rart at det kan være vanskelig å tillate seg å tenke negative tanker om noen man bryr seg om, og endatil si de høyt til noen. 

Anonymkode: 46507...c9a

Veldig sant det du påpeker der. Det er også viktig å minne seg selv om forskjellen å føle seg, eller å faktisk være illojal, urimelig, slem e.l.

Til TS: Det handler om å plassere ansvaret der det hører hjemme.

[krøll9]

hattifnattus skrev (23 timer siden):

Ble ikke skuffet, men først litt i fornektelse, også trengte jeg litt tid på å fordøye det før jeg innså at han hadde jo helt rett. Og når jeg ser på hvordan de rundt meg vokste opp så ble det jo også tydeligere hvor annerledes vår familie var. 

F.eks spiste vi sjeldent middag sammen. Min mor har jeg skjønt senere har hatt spiseforstyrrelser hele livet, og hun er fremdeles rammet av det. For oss ble de fleste måltider (inkludert middag) inntatt i form av brødskiver eller riskaker på hvert vårt rom, og hvis vi faktisk spiste sammen så var moren min som regel sur og mutt. Jeg begynte etterhvert sent i tenårene å lage mat selv da jeg fikk egne penger, men hadde ingen å dele den med og satt med maten på rommet mitt. 

Jeg husker egentlig best at pappa satt foran pcen og mamma foran den ene tv-en i en krok. Det var ikke noe snakk om følelser og sånt heller hos oss, og vi gjorde sjeldent ting sammen som en kjernefamilie, og det ble verre jo høyere opp i tenårene vi kom.

Ingen av de merket at jeg sluttet helt å spise heller det siste halvåret jeg bodde hjemme. Da var jeg fryktelig deprimert og syk, men siden de veldig sjeldent lagde varmmat og ikke gjorde ting sammen så skjønte de det ikke enda vi bodde under samme tak. Jeg holdt meg jo mest på rommet mitt, og ellers så satt jeg foran tv-en i stua. 

Mor og far snakket lite sammen, og det var mye stikk og krangling. Pappa sov på gulvet i stua mens mamma hadde soverommet f.eks. Jeg kan heller ikke huske at pappa oppdro oss, så jeg skjønner min mors frustrasjon, men de hadde begge en utrolig barnslig måte å være på. Det hadde vært bedre om de hadde blitt separert allerede mens jeg gikk på barneskolen. 

På mange måter så virket det litt som de trodde vi barna skulle komme født ferdig opplært, for de kunne bli urimelig sure for ting de mente vi burde visst, og jeg føler fremdeles at jeg nesten går rundt og oppdrar moren min når jeg er på besøk der. Hun er veldig snill men ekstremt tafatt til det punktet at jeg får lyst til å skrike.

Det er nok mye mer som jeg ikke klarer å komme på nå, men det har vært mye, og det har vært vondt å akseptere at en familie kan påføre en traumer og smerte selv om de ikke mente det fordi de selv har slitt med sitt.

❤️