Hater identiteten min

[AnonymBruker]

Jeg har fin familie og er nok veldig utakknemmelig som vil forlate dem. Men vi har ikke kjemi! De er noen hjemmefiser! Alle sammen! Men jeg føler jeg er på feil plass i forhold til hva jeg passer til. Jeg har en ekstrem trang til å reise. Jeg er den eneste. Pappa har reisejobb og derfor ble forholdet ødelagt. 
Greia nå, er at jeg vil gjøre drastiske ting. Jeg vil ikke være meg. Jeg har vonde minner fra skoletiden. Husker jeg følte meg fanget og så frem til å bare kunne reise langt vekk! Men det ble ikke varende 😕 
Trodde jeg endelig fant min plass i livet, traff mye nye folk. Men de har nok glemt meg... de beholder hverandre men jeg er liksom ikke eksisterende... Selv måtte jeg liksom tilbake til mitt eget.. Det er som om skjebnen prøver å fortelle at der jeg likte meg hører jeg ikke til og at jeg hører mest til der jeg kom fra.. men jeg nekter!

Jeg sliter også med å glemme helt tyrkeren(er ikke stupforelska altså). Men jeg føler jeg må se an mulighetene våres for jeg avviste han fordi mamma overtalte meg. Hun drepte gleden min når jeg fortalte det. Et langt «mas» om jeg snart får meg kjæreste men når det først skjer er det bare feil hele veien. Jeg hørte på hennes følelser og ikke mine. Mye av livet mitt er ødelagt pga redd uopplyst mor. Alt har gått over til hevnfølelse. Hun skal ikke få delta i kjærlighetslivet mitt, pga hun alltid måtte blande seg. Det er altså ikke det at jeg ikke kommer over han, men at jeg ikke fulgte hjertet mitt og gikk for den kjedelige fornuften som vanlig. Like kjedelig som mamma og har nå helt skrekken for å bli lik henne. 
 

Det andre jeg er sint på meg for er at jeg aldri gjør noe så folk får respekt. Det er så mange som herjer uten å bli tatt men slike kjedelige typer som oss havner heller hos psykolog. Hvordan slutte å være slik kjedelig type som bare må ha hjelp og støtte? 
 

Jeg vil ikke ha det livet gir meg lenger 😕 for det virker som at så fort jeg liker noe så stenges dørene. Hvordan bryte de opp igjen? Er så lei av å være sånn som stoppes av alt og ikke styrer noe selv. 
 

Og hvordan få tilbake kontakten med de i nye folka ? Bør jeg bare inse at jeg er like kjedelig og middelmådig som de jeg gikk på skole med? Det nekter jeg egentlig. 

Anonymkode: 5c600...3e1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fin familie og er nok veldig utakknemmelig som vil forlate dem. Men vi har ikke kjemi! De er noen hjemmefiser! Alle sammen! Men jeg føler jeg er på feil plass i forhold til hva jeg passer til. Jeg har en ekstrem trang til å reise. Jeg er den eneste. Pappa har reisejobb og derfor ble forholdet ødelagt. 
Greia nå, er at jeg vil gjøre drastiske ting. Jeg vil ikke være meg. Jeg har vonde minner fra skoletiden. Husker jeg følte meg fanget og så frem til å bare kunne reise langt vekk! Men det ble ikke varende 😕 
Trodde jeg endelig fant min plass i livet, traff mye nye folk. Men de har nok glemt meg... de beholder hverandre men jeg er liksom ikke eksisterende... Selv måtte jeg liksom tilbake til mitt eget.. Det er som om skjebnen prøver å fortelle at der jeg likte meg hører jeg ikke til og at jeg hører mest til der jeg kom fra.. men jeg nekter!

Jeg sliter også med å glemme helt tyrkeren(er ikke stupforelska altså). Men jeg føler jeg må se an mulighetene våres for jeg avviste han fordi mamma overtalte meg. Hun drepte gleden min når jeg fortalte det. Et langt «mas» om jeg snart får meg kjæreste men når det først skjer er det bare feil hele veien. Jeg hørte på hennes følelser og ikke mine. Mye av livet mitt er ødelagt pga redd uopplyst mor. Alt har gått over til hevnfølelse. Hun skal ikke få delta i kjærlighetslivet mitt, pga hun alltid måtte blande seg. Det er altså ikke det at jeg ikke kommer over han, men at jeg ikke fulgte hjertet mitt og gikk for den kjedelige fornuften som vanlig. Like kjedelig som mamma og har nå helt skrekken for å bli lik henne. 
 

Det andre jeg er sint på meg for er at jeg aldri gjør noe så folk får respekt. Det er så mange som herjer uten å bli tatt men slike kjedelige typer som oss havner heller hos psykolog. Hvordan slutte å være slik kjedelig type som bare må ha hjelp og støtte? 
 

Jeg vil ikke ha det livet gir meg lenger 😕 for det virker som at så fort jeg liker noe så stenges dørene. Hvordan bryte de opp igjen? Er så lei av å være sånn som stoppes av alt og ikke styrer noe selv. 
 

Og hvordan få tilbake kontakten med de i nye folka ? Bør jeg bare inse at jeg er like kjedelig og middelmådig som de jeg gikk på skole med? Det nekter jeg egentlig. 

Anonymkode: 5c600...3e1

Du omtaler andre veldig nedlatende.

 

Anonymkode: 334c9...9ed

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du omtaler andre veldig nedlatende.

 

Anonymkode: 334c9...9ed

Fikk ikke passe inn før, så hvorfor skal jeg plutselig få det nå som jeg ikke vil? Det er så fascinerende det der. Jeg vil andre, ikke dem. 

Anonymkode: 5c600...3e1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk ikke passe inn før, så hvorfor skal jeg plutselig få det nå som jeg ikke vil? Det er så fascinerende det der. Jeg vil andre, ikke dem. 

Anonymkode: 5c600...3e1

Har du asperger?

Anonymkode: 334c9...9ed

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du asperger?

Anonymkode: 334c9...9ed

Har det noe å si i det hele tatt? Hvorfor er dere så jævla opptatte av Asperger? 

Anonymkode: 5c600...3e1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har det noe å si i det hele tatt? Hvorfor er dere så jævla opptatte av Asperger? 

Anonymkode: 5c600...3e1

Du pleier alltid å skylde på aspergeren.

Anonymkode: 334c9...9ed

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du pleier alltid å skylde på aspergeren.

Anonymkode: 334c9...9ed

Foreløpig ikke noe brukenes svar. Interessant info..... 

Anonymkode: 5c600...3e1