Jeg tror det er få som liker meg

[AnonymBruker]

Jada, sutreinnlegg. Kanskje? Men er det noen som kjenner seg igjen egentlig? Jeg føler liksom at "ingen" liker meg. Ektefellen min liker meg, svigers synes at jeg er ok tror jeg, søsknene mine liker meg tror jeg, foreldrene mine liker meg tror jeg, barna mine liker meg. 

Men der stopper det.

Jeg kommer liksom ikke overens med noen? Føler meg ofte ensom.

Kan skrive gratulerer med dagen, på wallen til en bekjent eller "venn" på Facebook. Alle får like eller en takk unntatt meg liksom. Jeg blir glatt oversett, som om jeg var et spøkelse. Kun 20% av foreldrene på skole/i bhg gidder å hilse. Hvis jeg hilser først, hilser 70% tilbake. Men jeg MÅ nesten alltid hilse først. Jeg er blid utad. 

Jeg tror det er noe "ved meg" folk ikke liker. Da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk jeg høre av læreren at jeg hadde et intenst blikk noen ganger. Som om jeg stirret rett gjennom folk. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre folk usikre, på en måte. 

I tillegg fremstår jeg sikkert veldig arrogant noen ganger; jeg har sosial angst som til tider er så sterk at jeg knapt tør å se på folk lenger. Møter jeg noen på gata, fremstår jeg sikkert som uinteressert, når jeg egentlig bare holder på å brenne opp innvendig. 

Jeg tror egentlig at det har blitt sånn at folk oppfatter meg som frekk, uinteressert, arrogant og overlegen. Dersom jeg møter gamle klassekamerater, sniker jeg meg unna. Møter de på meg og overrasker meg tipper jeg at jeg kan fremstå uinteressert. Høres det sannsynlig ut at det er dette karaktertrekket jeg har utviklet som gjør at folk synes jeg er uspiselig? 

Jeg har kun vært i krangel med 1 par som bor her. Ordentlig krangel. Det var en mobbesak, der deres barn mobbet. I samtalen kom det frem at jeg ikke hadde hilst på dem engang, noen gang! (Håndhilst, presentert seg ved navn). Derimot kom det aldri frem at det der går begge veier - de hadde jo aldri hilst på meg engang.

Det virker kanskje som tatt ut av det blå nå, men poenget mitt er at jeg ALLTID blir den som MÅ gjøre en skikkelig innsats, ellers driter folk i meg. Da synes de ikke om meg. Jeg MÅ hilse først, alltid! Jeg må også være den som alltid tar initiativ! Til alt. Jeg har prøvd begge deler. 

Vet ikke hva jeg ville med dette, men jeg synes det er leit at jeg blir oversett av slekt, gamle venner, ja, av alle egentlig. Alle som ikke er en del av den innerste kretsen. 

Det MÅ også sies at jeg tilfeldigvis kom i prat med en annen som bor her jeg bor som opplevde det samme som meg, at folk overser deg og ikke gidder å hilse. Jeg vet at det er en klikk her - men denne følelsen strekker seg videre utover akkurat den klikken. Folk jeg har kjent før, tidligere bestevenner osv., alt er bare borte. 

Jeg må jo ha utviklet en slags uspiselig personlighet av et slag? 

Anonymkode: 0d1d9...8d8