Ikke tid til å være syk?

[UtakknemligDiva]

Synes det er så hersens irriterende at jeg bare blir jævla mye verre etter hver gang jeg var følt lykke og hatt motivasjon. Men så er det noe slik irriterende som kommer i veien da. Selv om det er psykisk. Nå må jeg kaste bort tiden igjen da  fordi jeg er for talentløs til å klare å komme meg ut av det. Sånn nå jeg sove. Prøve å slappe av den lille tiden. Så er det pån igjen i morgen med å eksisterer med seg selv og talentløsheten. Ser mindre og mindre fremtid.

[Eva Sofie]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Synes det er så hersens irriterende at jeg bare blir jævla mye verre etter hver gang jeg var følt lykke og hatt motivasjon. Men så er det noe slik irriterende som kommer i veien da. Selv om det er psykisk. Nå må jeg kaste bort tiden igjen da  fordi jeg er for talentløs til å klare å komme meg ut av det. Sånn nå jeg sove. Prøve å slappe av den lille tiden. Så er det pån igjen i morgen med å eksisterer med seg selv og talentløsheten. Ser mindre og mindre fremtid.

Jeg tenker at dette ikke er en unik problemstilling for psykisk sykdom. Dette gjelder for alle aldre enten sykdommen gjelder fysisk eller psykisk. Det tar tid å være psykisk syk, for man må ta hensyn til den for å fungere best mulig. Det tar tid å være rullestolbruker, fordi alt tar lenger tid - bare tenk deg daglige situasjoner som å forflytte deg fra seng til stol, kle på seg, dusje, forflytte seg rundt, komme inn i en bil o.l. Det tar tid å være synshemmet f.eks. med lesing, ting må tilrettelegges, man finner ikke ting fordi man ikke ser det, det tar tid å forflytte seg fordi man roter seg bort, det tar tid å ha en hørselshemning enten man bruker døvetolk eller ikke, enten fordi man må bruke skriftlig kommunikasjon eller ha en tolk som tolker det omgivelsene sier osv.

Det ser generelt ut som at en av dine hovedutfordringer er å godta situasjonen slik den faktisk er. Det er totalt bortkastede krefter å drømme om noe annet når realiteten er som den er. Bruk heller kreftene dine på å gjøre det beste ut av livet ditt slik det har blitt og hva du faktisk har mulighet til å gjøre noe med - det vil være vesentlig energibesparende for din egen del. Jeg ser et familiemedlem hos meg selv. Hun klager over at hun etter å ha fått en skade i en fot, ikke kan gjøre en hel del aktiviteter og hvor mye den skaden begrenser henne i hverdagen. Jeg kunne også ha klaget og sutret over alt jeg ikke lenger kan få til fordi jeg trenger rullestol når jeg skal bevege meg over strekninger utenfor hjemmet, men det velger jeg å ikke kaste bort kreftene mine på.

Jeg innser at det er hakket vanskeligere når det gjelder psykisk sykdom enn noe fysisk, men prinsippet er det samme. Jeg forsøker selv å snu det hele litt. Jeg tenker at jeg tror faktisk ikke jeg ville ha vært mine vanskelige opplevelser i barndommen foruten, for det har formet meg som person på godt og vondt. Det har jo også sine positive sider. Jeg har jo lært en hel del om mennesker, kan litt om traumer, interesserer meg for psykiatri, mener selv jeg er en relativt god menneskekjenner, det virker som om noen mennesker får god tillit til meg og tør å snakke med meg om det de har behov for (på jobben), jeg har blitt kjent med mange mennesker på en annen måte enn hva jeg kanskje ikke hadde turt om jeg selv ikke er meg selv på den måten jeg tør å være osv.

[UtakknemligDiva]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tenker at dette ikke er en unik problemstilling for psykisk sykdom. Dette gjelder for alle aldre enten sykdommen gjelder fysisk eller psykisk. Det tar tid å være psykisk syk, for man må ta hensyn til den for å fungere best mulig. Det tar tid å være rullestolbruker, fordi alt tar lenger tid - bare tenk deg daglige situasjoner som å forflytte deg fra seng til stol, kle på seg, dusje, forflytte seg rundt, komme inn i en bil o.l. Det tar tid å være synshemmet f.eks. med lesing, ting må tilrettelegges, man finner ikke ting fordi man ikke ser det, det tar tid å forflytte seg fordi man roter seg bort, det tar tid å ha en hørselshemning enten man bruker døvetolk eller ikke, enten fordi man må bruke skriftlig kommunikasjon eller ha en tolk som tolker det omgivelsene sier osv.

. Bruk heller kreftene dine på å gjøre det beste ut av livet ditt slik det har blitt og hva du faktisk har mulighet til å gjøre noe med - .

Men aspergersen var med og ødela. Nå’åtte jeg tilbake til det kjedelige og det var ingenting å glede seg til. Den har gjort meg uønsket de fleste steder. Gjør ikke saken bedre at jeg blir helt syk etter sex med menn jeg tiltrekkes av men kan liksom ikke fordi de blir så over min liga...

[AnonymBruker]

25 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men aspergersen var med og ødela. Nå’åtte jeg tilbake til det kjedelige og det var ingenting å glede seg til. Den har gjort meg uønsket de fleste steder. Gjør ikke saken bedre at jeg blir helt syk etter sex med menn jeg tiltrekkes av men kan liksom ikke fordi de blir så over min liga...

Hvordan er de over din liga?

Anonymkode: ae9a4...dfb

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er de over din liga?

Anonymkode: ae9a4...dfb

Hallo.. jeg har Asperger. For meg er det en slags psykisk utviklingshemming. Jeg har nesten ikke venner. Jeg er alltid den mest stille. Jeg gjør aldri karriere. Nå skal jeg på aap og så etter hvert skal jeg finne jobb selv, men siden det er vanskelig og jeg blir verre og verre og kanskje ikke klarer å utføre en jobb som før fordi jeg er sint på meg selv og bare tiltrekker meg kjedelig. Dagene vil se omtrent slik ut: stå opp, rett på jobb, hjem og sove, opp, jobb, hjem og sove. En jobb man mistrives i. Oppvask og slike ting er lett å få... jeg og 16 åringene. Det er ingenting som blir vits. Ikke kjøpe nye klær. For ingen ser meg. Jeg skal vel bare stå rett opp og ned med dette så skal jeg hjem igjen.. bare gå rundt med følelsen av å være en konstant feil. Jeg har ikke lov p føle forelske før jeg føler det for den rette, det vil si en jeg ikke vil klare å tiltrekkes av.

Jeg er heller ikke sterk nok til å få til det jeg vil. Klarte å engasjere meg mer i andre jeg og fordi livet fremdeles var litt spennende. Nå er jeg så misfornøyd med alt jeg skal at jeg bare er helt likegyldig til livet

[Eva Sofie]

9 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er heller ikke sterk nok til å få til det jeg vil. Klarte å engasjere meg mer i andre jeg og fordi livet fremdeles var litt spennende. Nå er jeg så misfornøyd med alt jeg skal at jeg bare er helt likegyldig til livet

Men, unnskyld meg og ærlig talt, brutalt snakket, dette er det du som bestemmer deg for - vi bestemmer selv og er selv ansvarlig for hvilken holdning og innstilling vi velger å ha til livet.

"Jeg er så svak at jeg ikke får til noe" sier du - OK, da har du bestemt deg for det og lagt planen klar for din egen fremtid. Hvor motiverende tenker du det er å hjelpe en person med en slik holdning? Nå sitter du trolig og tenker at du får faen meg ikke til noen ting - det jeg nettopp har skrevet til deg er en bekreftelse på det.

Men hva om du forsøker å snu litt på tankegangen, og velger litt andre ord for samme setning? "Jeg har mine utfordringer, jeg som alle andre her i livet, men jeg vil likevel se om jeg kan få til noe".

Og jeg må få lov til å gjenta en viktig ting jeg tror jeg har sagt til deg før. Lag deg delmål. Det gjør noe mye mer oppnåelig enn om du forsøker å nå noe i ett stort byks. Da tror jeg ofte at selv den beste går på trynet og ræva.

Jeg ønsker deg lykke til - selv om du kanskje føler at jeg ikke ønsker deg noe godt. Jeg tror du kan nå langt, hvis du hadde klart å redusere de negative tankene om deg selv og omverdenen. Mulig det har blitt til automatiske tanker ved deg?

[UtakknemligDiva]

5 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Men, unnskyld meg og ærlig talt, brutalt snakket, dette er det du som bestemmer deg for - vi bestemmer selv og er selv ansvarlig for hvilken holdning og innstilling vi velger å ha til livet.

"Jeg er så svak at jeg ikke får til noe" sier du - OK, da har du bestemt deg for det og lagt planen klar for din egen fremtid. Hvor motiverende tenker du det er å hjelpe en person med en slik holdning? Nå sitter du trolig og tenker at du får faen meg ikke til noen ting - det jeg nettopp har skrevet til deg er en bekreftelse på det.

Men hva om du forsøker å snu litt på tankegangen, og velger litt andre ord for samme setning? "Jeg har mine utfordringer, jeg som alle andre her i livet, men jeg vil likevel se om jeg kan få til noe".

Og jeg må få lov til å gjenta en viktig ting jeg tror jeg har sagt til deg før. Lag deg delmål. Det gjør noe mye mer oppnåelig enn om du forsøker å nå noe i ett stort byks. Da tror jeg ofte at selv den beste går på trynet og ræva.

Jeg ønsker deg lykke til - selv om du kanskje føler at jeg ikke ønsker deg noe godt. Jeg tror du kan nå langt, hvis du hadde klart å redusere de negative tankene om deg selv og omverdenen. Mulig det har blitt til automatiske tanker ved deg?

Det er automatiske tanker ja

[Eva Sofie]

19 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Det er automatiske tanker ja

Hva? Er det virkelig alt du har å si etter å ha lest svaret mitt? ... Om du vil få det bedre, må du være villig til å møte den ubehageligheten det er å gjøre en endring og tenke tilstrekkelig.

Jeg håper at det korte svaret er et resultat av at du tenker konstruktivt. Jeg tror du tenker svært mye, kanskje litt for mye til tider, men det virker ikke som om det alltid er hensiktsmessig av alt som kommer ut av all tankevirksomheten din.

Jeg har faktisk en gang vært litt i samme situasjon som deg da jeg var i midten av 20-årene. Da følte jeg også på en stor og tyngende håpløshetsfølelse jeg ikke riktig visste hvordan komme meg ut av. Jeg sitter og forsøker å få tak i hva som hjalp meg? Jeg tror det var å skape en mening i mitt eget liv på lang sikt. Definisjonen på et meningsfullt liv slik jeg har hørt det blitt beskrevet av flere psykologer, er bl.a. å ha noe å være opptatt av og bruke tiden sin på som er større enn seg selv og som man føler gir en selv noe, enten det er å ta seg av et dyr, et barn, fordype seg i en hobby, studere et fag (ikke nødvendigvis avlegge eksamen), besøke eldre, frivillig følgetjeneste på sykehus, besøkstjeneste i Røde kors, ungdomsarbeid, organisere fritidsaktiviteter for grupper som trenger, engasjere seg i en politisk eller organisatorisk sak, bidra i noe hjelpearbeid osv. Listen kan være lang og det der var noen svært få eksempler... Men kort sagt: Være en del av noe som er større enn seg selv. Det som ble min løsning var å hjelpe mennesker som var i en alvorlig livssituasjon, kanskje sitt livs største krise, og få de til å se håpet igjen.

Og jeg hadde ikke brukt all denne tiden på deg om jeg ikke hadde trodd at det var noe håp for deg

[UtakknemligDiva]

25 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Hva? Er det virkelig alt du har å si etter å ha lest svaret mitt? ... Om du vil få det bedre, må du være villig til å møte den ubehageligheten det er å gjøre en endring og tenke tilstrekkelig.

Jeg håper at det korte svaret er et resultat av at du tenker konstruktivt. Jeg tror du tenker svært mye, kanskje litt for mye til tider, men det virker ikke som om det alltid er hensiktsmessig av alt som kommer ut av all tankevirksomheten din.

Jeg har faktisk en gang vært litt i samme situasjon som deg da jeg var i midten av 20-årene. Da følte jeg også på en stor og tyngende håpløshetsfølelse jeg ikke riktig visste hvordan komme meg ut av. Jeg sitter og forsøker å få tak i hva som hjalp meg? Jeg tror det var å skape en mening i mitt eget liv på lang sikt. Definisjonen på et meningsfullt liv slik jeg har hørt det blitt beskrevet av flere psykologer, er bl.a. å ha noe å være opptatt av og bruke tiden sin på som er større enn seg selv og som man føler gir en selv noe, enten det er å ta seg av et dyr, et barn, fordype seg i en hobby, studere et fag (ikke nødvendigvis avlegge eksamen), besøke eldre, frivillig følgetjeneste på sykehus, besøkstjeneste i Røde kors, ungdomsarbeid, organisere fritidsaktiviteter for grupper som trenger, engasjere seg i en politisk eller organisatorisk sak, bidra i noe hjelpearbeid osv. Listen kan være lang og det der var noen svært få eksempler... Men kort sagt: Være en del av noe som er større enn seg selv. Det som ble min løsning var å hjelpe mennesker som var i en alvorlig livssituasjon, kanskje sitt livs største krise, og få de til å se håpet igjen.

Og jeg hadde ikke brukt all denne tiden på deg om jeg ikke hadde trodd at det var noe håp for deg

Nei men jeg er sliten i hodet. Og føler alt jeg gjør er å taste på sen jævla skjermen... skal svare deg når jeg orker. Men hva er vitsen med det her når jeg bare står og er demotivert? Selv om ingenting skjedde nå så falt humøret.. 😢 det kan være at kjemien i min hjerne bare er slik...kanskje jeg bare må være slik.