Manglende glede i livet

[AnonymBruker]

Hei! Har tidlegare vært behandlet for alvorlig depresjon. Gjekk til psykiater og stod på medisiner. Slutter med begge deler etter et par år. Føler meg bedre, fungerer hvertfall i hverdagen. Samtidig som at gleden over ting fortsatt er borte. Ingen glede over interesserer eller det å være blant venner/familier. Det har aldri komt tilbake etter jeg havnet i depresjonen. 

Er det noe jeg kan gjøre for at gleden kan komme tilbake? Medisiner? Eller må jeg bare godta ett liv uten? Skjønner ikke hvordan det å skal gå i behandling igjen vil hjelpe når det ikke har gjort det tidlegare... 

 

Anonymkode: 513a3...489

[kupton]

Dette heter anhedoni. 
Anbefalt behandling er Wellbutrin. Snakk med legen om dette. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, kupton skrev:

Dette heter anhedoni. 
Anbefalt behandling er Wellbutrin. Snakk med legen om dette. 

Takk for svar! Men jeg stod på wellbutrin 300 mg i 2 år. Funket bra i starten men sluttet pga det ikke hadde effekt lenger..

 

Anonymkode: 513a3...489

[Eva Sofie]

7 timer siden, kupton skrev:

Dette heter anhedoni. 
Anbefalt behandling er Wellbutrin. Snakk med legen om dette. 

Er anhedoni det som tidligere ble kaldt for dystimi eller er dette to ulike lidelser og at begge fremdeles eksisterer? Blir ikke klok på dette... I ICD-10 står anhedoni oppnevnt som symptom/kjennetegn på enkelte lidelser, men så vidt jeg kan se ikke spesifikt navn på egen diagnose innen affektive lidelser innen F30-området. Det gjør derimot dystemi. Men jeg er ikke fagmenneske i dette, bare en forvirret sjel som er litt interessert  

[kupton]

F34.1 Dystymi er en kronisk depresjon av lett grad.

Anhedoni er et symptom. Et av tre kjernesymptomer ved depresjon. Kanskje det viktigste, men mest oversette. Sagt med mine ord: "En manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement for det som vanligvis gir slike følelser".

[Eva Sofie]

7 minutter siden, kupton skrev:

F34.1 Dystymi er en kronisk depresjon av lett grad.

Anhedoni er et symptom. Et av tre kjernesymptomer ved depresjon. Kanskje det viktigste, men mest oversette. Sagt med mine ord: "En manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement for det som vanligvis gir slike følelser".

Jeg spør litt for egen del. Så at anhedoni ble nevnt bl.a. under PTSD-diagnosen, men selv har jeg også tilbakevendende depressiv lidelse av moderat grad, men denne har nå ikke vendt tilbake for fullt på 6 år. Bare små "dupp" som ikke har krevet innleggelse som tidligere år, noe som skyldes flere faktorer i min nåværende livssituasjon sammenlignet med tidligere. Har tenkt de siste 18 timene om anhedoni kan brukes for å beskrive min tilstand. Så må jeg beklage og be om tilgivelse for at jeg ev. kupper tråden til trådstarter et lite øyeblikk.

Jeg kan føle kortvarig glede over å gjøre noe der og da som tidligere har gitt meg glede og energi, men før jeg får begynt, føles det som et uoverkommlig fjell å bestige. Dette fører oftest til at ting jeg gjerne innerst inne vet er bra for meg, ikke blir gjort, mest fordi jeg ikke har energi. Dette å ikke ha energi, å ikke få gjort så mye fysisk og teoretisk arbeid i hverdagen som ønskelig, har gjort at jeg mer og mer siden en gang før sommeren har fått en følelse av totalt meningsløshet i livet og fortvilelse over å ikke få til det jeg vet jeg egentlig kan - eller kunne. Føler meg som en tilskuer til livet mer enn å være levende. Hverdagen min er i utgangspunktet noe fysisk begrenset grunnet noen fysiske funksjonshemninger, bl.a. redusert mobilitet og noe annet, men de siste månedene har de sterke og hemmende smertene som jeg har hatt i 5 år blitt betydelig forverret de siste 9 månedene som setter flere fysiske begrensninger på hvor aktiv jeg klarer å være i løpet av en dag på tross av sterke smertestillende. Jeg er motvillig til å innrømme det, men dette setter nok også en demper på dagene. Mange, mange timer må mot min vilje tilbringes i sengen selv om jeg er kreativ til å underholde meg... Det er først de siste månedene at jeg har måttet legge fra meg PC, bøker, telefon e.l. fordi jeg ikke har hatt krefter. Til vanlig aktiviserer jeg meg mentalt og kognitivt hele dagen de dagene jeg har måttet tilbringe mye tid i sengen eller stillesittende. Første gang jeg satte få ord på det til psykologen var i mai og neste gang det ble nevnt var for tre uker siden.

Utad ser det ikke alvorlig ut, for jeg smiler, er glad, har fremgang i terapi tross litt motstand og det at jeg kan leke med ordet og språket er i blant min forbannede fiende fordi jeg da fremstår som mer ressurssterk enn jeg reelt opplever eller føler meg selv. Tanker som at "håper jeg ikke våkner i morgen" eller "jeg orker ikke mer nå" har dukket oftere frem i bevisstheten de siste to-tre ukene, uten at jeg dermed tenker at jeg er suicidal, for jeg har ingen tanker eller planer om den slags. Det er mer et uttrykk for å ønske seg ut av en vanskelig situasjon, men jeg ser ikke veien...

Det hadde vært interessant å høre dine tanker, @Kupton ,  rundt det jeg forteller om min situasjon nå. Spørsmålet er om dette kan være anhedoni eller er det noe annet - ev. hva kan det være? Følelsen har som sagt vart en gang siden før mai, men blytt ytterligere forsterket siden august-tider tror jeg. I tillegg til tilbakevendende depressiv lidelse har du trolig fått med deg at jeg har en traumelidelse. Dissosiativ lidelse står på papiret, men jeg oppfyller svært mange kriterier til en PTSD-diagnose også. Beklager at dette ble langt, men jeg har enda en lidelse som mangler i ICD-10 tror jeg? Det å fatte seg i korthet når man ikke lider av mani

PS: Det er trolig ikke fysiske årsaker til energiløsheten min pr. nå. Siste blodprøve så alt faktisk fint ut på tross av store mangler tidligere, men tydelig at en rekke tilskudd gir effekt  Ja, bortsett fra feritin som fortsatt er på 14. og både lege og ernæringsfysiolog var fornøyd og jeg har nå sluttet på folsyre og står kun på Triobe. Og vekten har bedret seg vesentlig og jeg er nå kun lett undervektig

[kupton]

Nei, jeg tror ikke dette er anhedoni. Slik du beskriver det, er det primære energiløshet. Men det er heller ikke kun energiløshet slik en ser ved depresjon, siden smerter her er ev viktig del av forklaringen.

(Hvis en skulle forsøke medikamenter, ville nok Efexor eller Cymbalta være førstevalg)

[Eva Sofie]

10 timer siden, kupton skrev:

Nei, jeg tror ikke dette er anhedoni. Slik du beskriver det, er det primære energiløshet. Men det er heller ikke kun energiløshet slik en ser ved depresjon, siden smerter her er ev viktig del av forklaringen.

(Hvis en skulle forsøke medikamenter, ville nok Efexor eller Cymbalta være førstevalg)

OK, hvorfor mener du Efexor og Cymbalta kan være virksomme om det kan forklares til "en som meg"?  Cymbalta har jo hatt mange formål opp igjennom årenes løp.

Jeg går allerede på Brintellix med tilsynelatende god effekt, trolig kombinasjonen medisin og terapi. Efexor er nok utelukket da jeg fikk utslag på forlenget QT-intervall ved dose på 75 mg slik at man autoseponerte medisinen sist jeg forsøkte å starte opp igjen på den fordi den en gang tidligere har hatt god effekt, men også da ga forlenget QT-intervall (på 300 mg).

Det beste er jo å få meg smertefri eller dempe smertene, men det har foreløpig ikke lykkes. Jeg er lei en hverdag med smerter som påvirker og ødelegger hverdagen i så stor grad, men jeg skal nok være takknemlig som tross alt har en fastlege som er villig til å skrive ut sterke vanedannende medisiner til meg. Noe jeg viser med selv å være restriktiv i bruken.

[AnonymBruker]

Bla deg litt nedover så ser du at temaet har vært tatt opp flere ganger tidligere.

Anonymkode: 54203...80f

[kupton]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

OK, hvorfor mener du Efexor og Cymbalta kan være virksomme om det kan forklares til "en som meg"?  Cymbalta har jo hatt mange formål opp igjennom årenes løp.

Jeg går allerede på Brintellix med tilsynelatende god effekt, trolig kombinasjonen medisin og terapi. Efexor er nok utelukket da jeg fikk utslag på forlenget QT-intervall ved dose på 75 mg slik at man autoseponerte medisinen sist jeg forsøkte å starte opp igjen på den fordi den en gang tidligere har hatt god effekt, men også da ga forlenget QT-intervall (på 300 mg).

Det beste er jo å få meg smertefri eller dempe smertene, men det har foreløpig ikke lykkes. Jeg er lei en hverdag med smerter som påvirker og ødelegger hverdagen i så stor grad, men jeg skal nok være takknemlig som tross alt har en fastlege som er villig til å skrive ut sterke vanedannende medisiner til meg. Noe jeg viser med selv å være restriktiv i bruken.

Der ser en. Det virkelige, reelle livet trumfer teoretiske vurderinger når en kommer på individnivå. For deg er tydeligvis Brintellix det riktige.

Tanken bak de to jeg nevnte er at NA-påvirkningen kan være positivt for energien. I tillegg har begge en moderat angstdempende effekt.

[Eva Sofie]

1 time siden, kupton skrev:

Der ser en. Det virkelige, reelle livet trumfer teoretiske vurderinger når en kommer på individnivå. For deg er tydeligvis Brintellix det riktige.

Tanken bak de to jeg nevnte er at NA-påvirkningen kan være positivt for energien. I tillegg har begge en moderat angstdempende effekt.

Ja, det har jeg tenkt på mange ganger, både her på DOL og i en Facebook-gruppe for epileptikere, at vi skal være glade for at det finnes flere medisiner å velge blant, for alle responerer ulikt på ulike medisiner. Ser det veldig tydelig på antiepileptika, der noen får mer anfall av en medisin mens andre rapporterer om at det er den beste medisinen - så brukererfaringer på et tilfeldig nettforum bør man sette liten tillit til, en ser jo det her på DOL også enten det gjelder antidepressiva, antipsykotisk eller stemningsstabiliserende o.l.

Jeg gikk jo på Efexor i 4 år inntil de fant ut av QT-intervallet og dermed ble det stopp, og jeg husker for så vidt at den ga meg mer energi. Jeg kunne ikke ta den om kvelden, for da hadde jeg for mye energi i kroppen til å få sove. Jeg er jo i utgangspunktet en rastløs sjel og må gjøre noe hele tiden på tross av lite energi nå, så det henger likevel ikke sammen. Tanken om ADHD har jo ligget i bakhodet noen uker siden det var et tema her på DOL og vi to snakket om det, og det hadde for så vidt vært interessant å bli utredet og ev. prøve medisiner dersom testene var positive til ADHD. Jeg har nokså mange symptomer, men også en del som taler imot.

Føler meg jo lite deprimert i tankene, slik jeg har vært ved alvorlige tilbakefall av depresjon hvor innleggelse har blitt nødvendig, bare energiløs og derav føler jeg meningsløshet i tilværelsen, så jeg tror jeg mer heller mot jo mer jeg tenker over dette at problemet ligger fysisk enn mentalt, men kropp og sinn henger nært sammen. Jeg kan jo i blant bli fornøyd bare jeg finner en interessant bok eller podcast, og det skjer ikke på samme måte under depresjon hvor all glede og entusiasme er borte.

 

[UtakknemligDiva]

Jeg har dystymi, og kan til en viss grad forstå. Kom det ut av det blå? Det kan skje meg når jeg får for mye tid til å tenke eller tanken strefier om at det liksom ikke er noen vits i noe. Og er jeg glad så føler jeg også at vi skal dø likevel så det er ikke vits i noe. Men prøver derfor å holde meg opptatt... kan ikke svare for deg. Fortellr bare min erfaring