Hvordan er det å være frisk?

[AnonymBruker]

Er det sånn at man føler seg våken og opplagt i hode og kropp, har bra med energi og liksom føler at en har et overtak på livet? 

Anonymkode: 407bf...f03

[AnonymBruker]

Høres jo bare helt fantastisk ut:) Det er sikkert noen som har det slik, men sannheten er nok at de færreste føler de har overtak på livet til hver en tid. Jeg kjenner feks veldig ofte på det motsatte. Veldog sjeldent jeg føler jeg har helt kontroll på alt som forventes av meg i livet. Har likevel ikke noen diagnose, tar medisiner eller har behov for å prate med lege/psyk om det.

Anonymkode: eaf2a...004

[kupton]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det sånn at man føler seg våken og opplagt i hode og kropp, har bra med energi og liksom føler at en har et overtak på livet? 

Anonymkode: 407bf...f03

Ja, det er en god beskrivelse.

[UtakknemligDiva]

Hvor går grensen for frisk? Jeg lurer faktisk veldig for det virker som ALLE har noe "feil" ved seg, eller er det samfunnet som vil finne feil? Enten har de mye fysisk enten er det psykisk. 

Jeg er vel ikke helt psykisk frisk da jeg har dystymi og asperger+ ad(h)d. Egentlig add da jeg ikke er hyper, men ganske uoppmerksom. Men er også jente da. Jeg var den mest aktive jenten i klassen likevel, mest aktiv i min familie og. Og er det enda. Foretrekker å gå til butikken langt unna i stedet for nærmest.

Jeg er nok det mange kan kalle frisk. Ja, jeg har fysisk energi. Er mye ute og går, trener også. Er aldri syk som at jeg har influensa, forkjølet eller oppkast. Går flere år mellom sykdommene. Så immunforsvaret er jo bra. Men den psykiske delen da... ofte om kveldene får jeg det verre. Jeg går turer for å distrahere meg, men det kan jo komme tilbake når det går mot sengetid. Får kastet over meg slike følelser der livet kjennes som det overmanner meg, at jeg ikke har noen fremtid. Jeg ser elendigheten før mulighetene og tenker at det meste er for mye å forlange. Noen kaller det underbevistheten, og denne kan forandres. Noen kaller det depresjon/angst og sier det skyldes kjemisk ubalanse. Da er analyseringen i gang igjen, om jeg bør fortsette på pillene mine, osv.. for jeg er redd for at kjemien skal kollapse... men hvis jeg er født med dette så er jo kjemien allerede ute å kjøre. Eller har vi for høye forventninger til det å være frisk? Jeg lurer på hvordan det er å være mentalt balansert isåfall! Ikke være så forbanna urolig, vite hva man skal si og gjøre til enhver tid. Selv føler jeg at jeg går i bånd...

Jeg misunner de som klarer å ta livet for hva det er, ikke tenkernpå hva som kunne vært hele tiden. De som ikke må analysere så hele tiden.  og selvfølgelig de som har godt humør, i stedet for at dette er et avvik.