Jeg vet hvordan det kjennes å føle tilhørighet

[UtakknemligDiva]

Og sørger over at jeg nok aldri får det. Det har vært så kortvarig hele tiden. Men det er når jeg vet hvor jeg skal, som oftest. Var lett i ungdomsårene for da var det skolen og man hadde foreldre i bakhnd. Så kommer voksenlivet på, men en jobb uten særlig krav var fremdeles akseptabel. Etter hvert følte jeg på at dette var for folk som ikke klarte noe, så jeg ville liksom noe mer. Jeg har vært forelsket og flørtet med forelskelsen. Tenkt at endelig har jeg funnet noen også. Men så er ikke livet tilrettelagt og jeg er for taltenløs til å få det til. Har gått over ens med folk naurlig jeg og, såcjeg lurer på hvordan det er å ha det slik hele tiden. Men dessverre er jeg stort sett veldig anstrengt ift andre. Føler de innerst inne missliker meg. Jeg fatter ikke hvordan det kjennes å faktisk ha det slik hele tiden. At mange liker deg. Jeg hører så og si aldri fra noen. Det er mamma. Har en bror som har samme foreldre og han er faen meg mer introvert og "bortreist" enn meg. Han tar ALDRI kontakt. Eneste han gjør er å jobbe, helst natt for da er det mindre folk, han foretrekker å sove på dagen. Deretter sitter han på pc hjemme hos seg. Både jeg og han slet på skolen. 

Har yngre søsken, men ikke samme far. Der går alt stålende sosialt. Eldste av dem har fremtidsplanene og allerede sikret seg jobb når ferdig med videregående snart. 

Jeg er pokker meg eldst, bor hjemme, har ikke noe sted å flytte pga jeg ikke har noen grunn til det. Drit dyrt i Oslo. Skjlnner ikke hvor andre steder jeg skal bo. Har bodd i de mindre byene før, det vil føles som "tilbake i tid" hvis dere skjønner. Derimot kommer vel ike tyrkiatiden tilbake.. der glemte jeg faktisk hvem jeg var/er. Men desverre var det denne her jeg skulle tilbak og være. Er det asperger eller noe annet? Det er så lite motiverende å fortsette å prøve noen ting hvis det er asperger som gjør alt. 

Endret 17. november 2020 av 90tallsbarn