Å fortjene kred

[AnonymBruker]

Fortjener det at man trosser en ekstrem stor angst og gjør noe som er stort for en kred av andre når man forteller om det? Eller er det unormalt å håpe på kred for det når man gjør noe som er stort for en? Skal man liksom klare seg uten kred, er det sånn livet er? Eller er det sånn at noen er så godt likt at de får kred for alt uansett hva de gjør, at det er personavhengig? Jeg er vant til at andre får kred for alt de gjør, både stort og smått, og føler derfor at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg vet ikke. Føler vel det er personavhengig. Bllr så lei meg når jeg tror at nå får jeg kred når jeg forteller om noe skikkelg stort jeg har gjort, og så får jeg ikke et eneste ord.. men jeg vet at andre ville fått det. 

Anonymkode: 960bf...1b8

[AnonymBruker]

Sånn er det overalt. Også her inne. 

Anonymkode: 4ebd3...d06

[emilie321]

Alle fortjener vel kred for ting de gjør bra. Og alle trenger på en eller annen måte å bli sett. 

Hva er det du ikke har fått kred for?  

[kupton]

Et tegn på modenhet er at det er en egen vurdering som er den viktigste. At en har evne til å la egen vurdering være det som er viktigst. Det kan være mye tilfeldigheter som avgjør om andre skryter av en eller ikke. Det kan også ha mye med dem å gjøre og mindre med prestasjonen en selv har gjort.

[emilie321]

5 minutter siden, kupton skrev:

Et tegn på modenhet er at det er en egen vurdering som er den viktigste. At en har evne til å la egen vurdering være det som er viktigst. Det kan være mye tilfeldigheter som avgjør om andre skryter av en eller ikke. Det kan også ha mye med dem å gjøre og mindre med prestasjonen en selv har gjort.

Ja, men alle trenger vel både kred og å bli sett? Nå tenker ikke jeg på at det alltid skal skje, men innimellom 

[kupton]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Ja, men alle trenger vel både kred og å bli sett? Nå tenker ikke jeg på at det alltid skal skje, men innimellom 

Ja, selvsagt er det godt og nødvendig å få det innimellom. Tross det mener jeg det er viktig å ha en egen vurdering av hva som er bra og mindre bra, og at en selv stoler på den og synes den er viktig(st?)

[emilie321]

2 minutter siden, kupton skrev:

Ja, selvsagt er det godt og nødvendig å få det innimellom. Tross det mener jeg det er viktig å ha en egen vurdering av hva som er bra og mindre bra, og at en selv stoler på den og synes den er viktig(st?)

Takk, da var jeg ikke helt borte.

[AnonymBruker]

Jeg har vært anonym når jeg har postet om min store vektnedgang, men fikk kred a like vel. Så det er mange som er rause.. Selv til en anonym på ett nettforum.

 

Men jeg føler noen bestemte får mer kred ,men det er vel fordi de regnes som autoriteter. Hvordan det er i RL vet jeg ikke, da jeg ikke mingler så meget.

Anonymkode: 4764e...178

[Eva Sofie]

52 minutter siden, kupton skrev:

Et tegn på modenhet er at det er en egen vurdering som er den viktigste. At en har evne til å la egen vurdering være det som er viktigst. Det kan være mye tilfeldigheter som avgjør om andre skryter av en eller ikke. Det kan også ha mye med dem å gjøre og mindre med prestasjonen en selv har gjort.

Jeg leste en Pluss-artikkel på Psykologisk.no her om dagen, som handlet om at å gi positive tilbakemeldinger til en person som strever med kronisk skam, kan forsterke opplevelsen av skam og det å være mislykket (om jeg husker riktig). For øvrig en interessant artikkel.

I det siste har jeg og psykologen min hatt fokus på i terapitimene hva det faktisk gjør med en person når man ikke blir sett i barndommen og anerkjent for det man gjør. Det kan få større konsekvenser enn hva jeg har vært klar over i voksenlivet. Jeg har hatt det for meg at det er skamfullt å få oppmerksomhet, bli sett, få anerkjennelse, bli roset for noe man har gjort - men det er samtidig hyggelig kan jeg innrømme for meg selv innerst inne i dag. Det viser seg at jeg har indirekte "lært" eller blitt fortalt gjennom handling i barndommen at jeg/ingen skal ha et behov for å bli sett av andre, og jeg ble ikke sett av andre i min oppvekst. Jeg ønsker å klare meg uten andre, men som psykologen min sa i forrige time, "du blir sett når du kommer til timene mine og du har et behov for det." Jeg liker det likevel lite fordi jeg har et ønske om å være uavhengig og ikke avhengig av andre mennesker.

Men jeg vet at alle mennesker - og dyr - trenger å bli sett og få oppmerksomhet fra andre. Etter selv å ha hatt hund i mer enn 15 år, har jeg lest i hundeteori hva det gjør med en hund om den blir for mye overlatt til seg selv og understimulert. Om barn overlates til seg selv og blir understimulert før de er 2 år, er det f.eks. større risiko for at de får ADHD-diagnose når de blir større.

Huff, dette var egentlig bare tankespin og mye surr...

[emilie321]

12 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg leste en Pluss-artikkel på Psykologisk.no her om dagen, som handlet om at å gi positive tilbakemeldinger til en person som strever med kronisk skam, kan forsterke opplevelsen av skam og det å være mislykket (om jeg husker riktig). For øvrig en interessant artikkel.

I det siste har jeg og psykologen min hatt fokus på i terapitimene hva det faktisk gjør med en person når man ikke blir sett i barndommen og anerkjent for det man gjør. Det kan få større konsekvenser enn hva jeg har vært klar over i voksenlivet. Jeg har hatt det for meg at det er skamfullt å få oppmerksomhet, bli sett, få anerkjennelse, bli roset for noe man har gjort - men det er samtidig hyggelig kan jeg innrømme for meg selv innerst inne i dag. Det viser seg at jeg har indirekte "lært" eller blitt fortalt gjennom handling i barndommen at jeg/ingen skal ha et behov for å bli sett av andre, og jeg ble ikke sett av andre i min oppvekst. Jeg ønsker å klare meg uten andre, men som psykologen min sa i forrige time, "du blir sett når du kommer til timene mine og du har et behov for det." Jeg liker det likevel lite fordi jeg har et ønske om å være uavhengig og ikke avhengig av andre mennesker.

Men jeg vet at alle mennesker - og dyr - trenger å bli sett og få oppmerksomhet fra andre. Etter selv å ha hatt hund i mer enn 15 år, har jeg lest i hundeteori hva det gjør med en hund om den blir for mye overlatt til seg selv og understimulert. Om barn overlates til seg selv og blir understimulert før de er 2 år, er det f.eks. større risiko for at de får ADHD-diagnose når de blir større.

Huff, dette var egentlig bare tankespin og mye surr...

Kjenner meg så igjen i dette. Og når absolutt alt jeg gjorde enten var feil eller kunne gjøres bedre, da blir ingenting bra nok da.  Men det er jeg og det er vi, Eva Sofie.  Vi er bra nok.

 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, emilie321 skrev:

Kjenner meg så igjen i dette. Og når absolutt alt jeg gjorde enten var feil eller kunne gjøres bedre, da blir ingenting bra nok da.  Men det er jeg og det er vi, Eva Sofie.  Vi er bra nok.

 

Vi er nok mange her på dette nettstedet som ikke fikk det vi trengte av anerkjennelse da vi var små. Derfor vi er her. 

Anonymkode: 4ebd3...d06

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært anonym når jeg har postet om min store vektnedgang, men fikk kred a like vel. Så det er mange som er rause.. Selv til en anonym på ett nettforum.

 

Men jeg føler noen bestemte får mer kred ,men det er vel fordi de regnes som autoriteter. Hvordan det er i RL vet jeg ikke, da jeg ikke mingler så meget.

Anonymkode: 4764e...178

Det var kanskje fordi alle visste hvem du var selv om du ikke brukte nicket ditt

Anonymkode: 4ebd3...d06

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det var kanskje fordi alle visste hvem du var selv om du ikke brukte nicket ditt

Anonymkode: 4ebd3...d06

Tror jeg ikke noe på. Ingen vet nicket mitt når jeg skriver anonymt. Ikke alle. Noen kan kanskje gjette.

Anonymkode: 4764e...178

[AnonymBruker]

Jeg synes bare det er så rart at mennesker med høy selvtilllt og selvsikkerhe får kred hver gang og blir matet med enda mer selvtillit, mens en med lavt innhold av dette skal stole på seg selv. Men det er mye man ikke skal forstå her i verden. 

Anonymkode: 960bf...1b8

[AnonymBruker]

6 timer siden, kupton skrev:

Et tegn på modenhet er at det er en egen vurdering som er den viktigste. At en har evne til å la egen vurdering være det som er viktigst. Det kan være mye tilfeldigheter som avgjør om andre skryter av en eller ikke. Det kan også ha mye med dem å gjøre og mindre med prestasjonen en selv har gjort.

Dem = meg i dette tilfellet, eller den/de andre?

Anonymkode: 960bf...1b8

[AnonymBruker]

Jeg tror dette handler om at de populære som tør å stikke seg frem blir sett og derfor får den som ikke er i den kategorien ikke det samme. Sånn har det iallefall vært siden jeg var liten. Det har alltid vært sårt for meg å se på at andre fikk det jeg også ønsket meg. Ingen fortalte meg at jeg var bra nok. Ikke en gang mine foreldre som aldri sa de var glad i meg en gang  

Anonymkode: 960bf...1b8

[kupton]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dem = meg i dette tilfellet, eller den/de andre?

Anonymkode: 960bf...1b8

De andre

[emilie321]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er nok mange her på dette nettstedet som ikke fikk det vi trengte av anerkjennelse da vi var små. Derfor vi er her. 

Anonymkode: 4ebd3...d06

Ja, dessverre. Og når en i tillegg har opplevd mange andre typer overgrep, så er det kanskje ikke så rart at en ikke helt får til dette livet. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg leste en Pluss-artikkel på Psykologisk.no her om dagen, som handlet om at å gi positive tilbakemeldinger til en person som strever med kronisk skam, kan forsterke opplevelsen av skam og det å være mislykket (om jeg husker riktig). For øvrig en interessant artikkel.

I det siste har jeg og psykologen min hatt fokus på i terapitimene hva det faktisk gjør med en person når man ikke blir sett i barndommen og anerkjent for det man gjør. Det kan få større konsekvenser enn hva jeg har vært klar over i voksenlivet. Jeg har hatt det for meg at det er skamfullt å få oppmerksomhet, bli sett, få anerkjennelse, bli roset for noe man har gjort - men det er samtidig hyggelig kan jeg innrømme for meg selv innerst inne i dag. Det viser seg at jeg har indirekte "lært" eller blitt fortalt gjennom handling i barndommen at jeg/ingen skal ha et behov for å bli sett av andre, og jeg ble ikke sett av andre i min oppvekst. Jeg ønsker å klare meg uten andre, men som psykologen min sa i forrige time, "du blir sett når du kommer til timene mine og du har et behov for det." Jeg liker det likevel lite fordi jeg har et ønske om å være uavhengig og ikke avhengig av andre mennesker.

Men jeg vet at alle mennesker - og dyr - trenger å bli sett og få oppmerksomhet fra andre. Etter selv å ha hatt hund i mer enn 15 år, har jeg lest i hundeteori hva det gjør med en hund om den blir for mye overlatt til seg selv og understimulert. Om barn overlates til seg selv og blir understimulert før de er 2 år, er det f.eks. større risiko for at de får ADHD-diagnose når de blir større.

Huff, dette var egentlig bare tankespin og mye surr...

Kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver. 

Anonymkode: 960bf...1b8

[frosken]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fortjener det at man trosser en ekstrem stor angst og gjør noe som er stort for en kred av andre når man forteller om det? Eller er det unormalt å håpe på kred for det når man gjør noe som er stort for en? Skal man liksom klare seg uten kred, er det sånn livet er? Eller er det sånn at noen er så godt likt at de får kred for alt uansett hva de gjør, at det er personavhengig? Jeg er vant til at andre får kred for alt de gjør, både stort og smått, og føler derfor at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg vet ikke. Føler vel det er personavhengig. Bllr så lei meg når jeg tror at nå får jeg kred når jeg forteller om noe skikkelg stort jeg har gjort, og så får jeg ikke et eneste ord.. men jeg vet at andre ville fått det. 

Anonymkode: 960bf...1b8

Noen mennesker har større behov for oppmerksomhet og anerkjennelse enn andre.  Av og til merker man at noen nærmest "krever" ros og anerkjennelse. I slike situasjoner kan det noen ganger være fristende å unnlate å gi vedkommende det de krever.