Kunne du vært sammen med en med store funksjonshemninger?

[stjernestøv]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker hvis feks din kjære var med i en trafikkulykke, som hen brakk nakken i, sex og slikt vil ikke være en mulighet lengre. Ville du blitt i forholdet?

Eller hvis du var på utkikk etter en partner, ville du vurdert en som var funksjonshemmet? Bare hjernen var klar? 

 

Jeg har vært sammen med en med funksjonshemninger men ikke slik at hun ikke kunne ha sex.

Var jeg i ett forhold og hun jeg var sammen med brakk nakken, så hadde jeg nok blitt i forholdet. 

Anonymkode: 6bce8...1f1

Jeg hadde nok blitt i forholdet. 

[Eva Sofie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker hvis feks din kjære var med i en trafikkulykke, som hen brakk nakken i, sex og slikt vil ikke være en mulighet lengre. Ville du blitt i forholdet?

Eller hvis du var på utkikk etter en partner, ville du vurdert en som var funksjonshemmet? Bare hjernen var klar? 

 

Anonymkode: 6bce8...1f1

Nja, rullestol er ikke nødvendigvis noe hinder, i hvert fall ikke så lenge man er i stand til å bruke armene. Jeg kjenner og har møtt enda flere som er svært så mobile rullestolbrukere - noen mer mobile enn gående mennesker på to bein. Ved hjelp av god rullestolteknikk, kan de flinkeste lære seg å navigere en manuell rullestol ned en trapp om det skulle være.

Jeg tror, og får det bevist ved å lese i tråden, at det handler også mye om hvordan man selv tar sin egen funksjonshemning. "Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det" gjelder svært godt her. Jeg ble en delvis rullestolbruker for 4 år siden (oj, er det så lenge siden allerede?) og jeg har også der forsøkt å se løsninger og muligheter fremfor begrensninger. Og en god dose humor midt i det hele hjelper alltid godt på. Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd, men det handlet ikke om at jeg ble rullestolbruker, men at vi gled fra hverandre som mange kan gjøre etter en stund. Og jeg har gått in i et nytt samboerskap der rullestolen ikke er fokus, men meg som person. Jeg er likevel Eva Sofie med alle mine interesser, tanker og synspunkter  

Noen ser jeg er bekymret for sexlivet. Jeg tenker at her uttaler mange seg på et grunnlag man vet svært lite om. Jeg vet heller ikke mye, men jeg vet at det finnes en del hjelpemidler på området for bevegelseshemmede som i hvert fall jeg ville ha satt meg bedre inn i før jeg uttalte meg bastant om akkurat dét emnet der. Det står mer om det på www.hjelpemiddeldatabasen.no .

[Maxlime]

6 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Når det reelle valget er å ha personlig assistent eller bli plassert på en institusjon (som også dessverre er hverdagen for mange fordi kommunene insisterer på å spare penger), er valget soleklart at man ønsker å bo i eget hjem og sammen med en ev. familie. Leve så nært opp til et liv som alle andre.

Jeg har også BPA, men kun tre-fire dager i uken og antallet timer varierer noe pr. dag. Jeg har åpning for å bruke mer enn det som ligger fast i turnus om jeg har behov for det. Selv er jeg utrolig glad for at jeg ikke trenger hjelp til personlig stell - eller assistent 24 timer i døgnet - og her i huset har begrepet "assistentfri" blitt et begrep som vi verdsetter høyt. Helgene våre er alltid hellige - da har mine assistenter alltid fri. Det nyter både jeg, samboer og assistenter godt av.

Samtidig, assistentene mine er i hvert fall bevisste på å gå i bakgrunnen og trekke seg unna om de forstår at jeg får en telefon e.l. De arbeider svært diskret til å arbeide i en annens hjem, men dette er mye opp til meg som arbeidsleder å lære de opp til og fortelle de hvordan jeg ønsker at de skal være.

Det er sant, BPA er noe helt annet enn institusjon. Hvordan er det hvis man får en BPA man ikke trives med? Tenker det må være veldig personavhengig, og at det kan være lett å få noen man ikke er helt komfortabel med? Særlig hvis man behøver hjelp til personlig stell kan jo det være veldig ubehagelig. 

Og for å ikke avspore tråden helt, så tenker jeg at det med personlig assistanse også er noe som vil påvirke et parforhold? Særlig dersom man har behov for personlig assistanse store deler av dagen. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Noen ser jeg er bekymret for sexlivet. Jeg tenker at her uttaler mange seg på et grunnlag man vet svært lite om. Jeg vet heller ikke mye, men jeg vet at det finnes en del hjelpemidler på området for bevegelseshemmede som i hvert fall jeg ville ha satt meg bedre inn i før jeg uttalte meg bastant om akkurat dét emnet der. Det står mer om det på www.hjelpemiddeldatabasen.no .

Hjelpemidler eller ei, så tenker jeg at forutsetningen for et godt seksualliv er at man tenner hverandre. Jeg kan ikke si at jeg tennes av en mann som bare ligger der, bruker bleier, etc. Det hadde jeg synes hadde vært litt perverst også egentlig... Og dessuten så har vi (før han ble så syk som nå) i mange år kun hatt et platonisk forhold, så tror vi begge for lengst har sluttet å tenke på hverandre på den måten. 

Men er jo selvfølgelig fint om andre par greier å beholde gnisten mellom seg tross invalidiserende sykdom, med f.eks hjelpemidler. 

Anonymkode: da21b...b53

[Eva Sofie]

3 timer siden, Maxlime skrev:

Det er sant, BPA er noe helt annet enn institusjon. Hvordan er det hvis man får en BPA man ikke trives med? Tenker det må være veldig personavhengig, og at det kan være lett å få noen man ikke er helt komfortabel med? Særlig hvis man behøver hjelp til personlig stell kan jo det være veldig ubehagelig. 

Og for å ikke avspore tråden helt, så tenker jeg at det med personlig assistanse også er noe som vil påvirke et parforhold? Særlig dersom man har behov for personlig assistanse store deler av dagen. 

Det er den som har personlig assistent selv som skriver utlysningstekst, er igjennom intervjuprosessen med sin egen assistent og til syvende og sist velger hvem som skal få arbeide hos seg. På den andre siden har personlige assistenter også et sterkt vern og grunner som at "vi passer ikke sammen" er ikke grunn til oppsigelse. Både arbeidsleder og assistent må gå aktivt inn for å gjøre det beste i en situasjon. Jeg opplever at de aller fleste vil dette, men har også opplevd det motsatte og der samarbeid har blitt svært vanskelig. Jeg opplever å få god veiledning fra firmaet jeg har BPA gjennom.

Jeg kan ikke svare for hverken hvordan parforholdet påvirkes når man trenger assistanse til personlige forhold og store deler av dagen, men det jeg vet, er at mange gis mulighet til f.eks. å kunne fungere som en helt vanlig familiefar eller -mor takket være assistenter. Assistenten bidrar med det den funksjonshemmede selv ikke klarer. Det jeg også vet, er at hos par som har levd lenge sammen, velger ektefellen/samboeren å hjelpe til med personlig stell så lenge dette ikke blir en merbelastning, men det er jo nettopp dette som er formålet med BPA. Å avlaste for at den funksjonshemmede skal kunne delta i samfunnet og hverdagsaktivitetene på lik linje som alle andre. I mitt BPA-vedtak, er f.eks. husarbeidet fordelt, slik at min personlige assistent gjør min del av husarbeidet mens det er forventet at samboer bidrar med sin del, slik det er i et vanlig samliv.

[AnonymBruker]

Jeg kunne verken innledet et forhold til eller blitt værende i et forhold dersom den andre parten hadde eller fikk en sterk funksjonsnedsettelse. Hadde heller ikke taklet å måtte stelle den andre parten eller å ha assistenter hjemme store deler av døgnet. Kudos til de som takler det og som innleder eller blir værende i slike forhold.

Anonymkode: ea714...290