Tankekjør igjen

[Gondor]

Er så dritt lei dette! Er det ikke mulig å noen sinne få fred? Jada, jeg har gått lang tur, men hjernen er med meg på turen og maser om mulig enda verre. Kanskje jeg skal skru av hodet og slenge det i vaskemaskinen på kokvask? Nei det nytter ikke å spøke heller. Det eneste som hjelper bortsett fra å øke på medisiner er å bli skikkelig sint. Jeg er ikke utagerende så jeg må bli sint inni meg. Banne og sverte, skyte vilt rundt meg, massakrere osv. Jeg tror jeg har mye undertrykt sinne i meg, for det er ikke noe vanskelig å fremprovosere det. 

Ja, ja. Endte med at jeg tok frem boksen med ap. Nå er jeg bare lei meg. Lei meg og sliten. 

[Glitter]

Så leit å høre. Sånn er det med meg også når jeg bare går. Er derfor jeg egentlig liker løpeturer. For når jeg når et visst punkt i slitenhet så må jeg kun fokusere på pust, steg, løpeteknikk og slikt. Da får jeg litt pause. Men har falt ut fra den løpinga de siste månedene. 

Hjelper det deg å øke AP? Jeg går konstant på samme dose. Noen ganger tenker jeg at jeg burde økt den litt, men vil jo så gjerne klare meg med minst mulig medisiner.

[stjernestøv]

4 minutter siden, Gondor skrev:

Er så dritt lei dette! Er det ikke mulig å noen sinne få fred? Jada, jeg har gått lang tur, men hjernen er med meg på turen og maser om mulig enda verre. Kanskje jeg skal skru av hodet og slenge det i vaskemaskinen på kokvask? Nei det nytter ikke å spøke heller. Det eneste som hjelper bortsett fra å øke på medisiner er å bli skikkelig sint. Jeg er ikke utagerende så jeg må bli sint inni meg. Banne og sverte, skyte vilt rundt meg, massakrere osv. Jeg tror jeg har mye undertrykt sinne i meg, for det er ikke noe vanskelig å fremprovosere det. 

Ja, ja. Endte med at jeg tok frem boksen med ap. Nå er jeg bare lei meg. Lei meg og sliten. 

Noen får nok aldri fred, det er alltid noe. Sånn er livet, da må man nyte de gode øyeblikkene man har. Men det går nok opp og ned med mange. 

[Gondor]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Så leit å høre. Sånn er det med meg også når jeg bare går. Er derfor jeg egentlig liker løpeturer. For når jeg når et visst punkt i slitenhet så må jeg kun fokusere på pust, steg, løpeteknikk og slikt. Da får jeg litt pause. Men har falt ut fra den løpinga de siste månedene. 

Hjelper det deg å øke AP? Jeg går konstant på samme dose. Noen ganger tenker jeg at jeg burde økt den litt, men vil jo så gjerne klare meg med minst mulig medisiner.

Det hjelper å øke ap, men det sitter litt langt inne, for som deg vil jeg helst klare meg med så lite meds som mulig.

[Glitter]

17 minutter siden, Gondor skrev:

Det hjelper å øke ap, men det sitter litt langt inne, for som deg vil jeg helst klare meg med så lite meds som mulig.

Ja. Man vil jo gjerne det. Men likevel, er jo bedre det enn å plages sånn. 

[UtakknemligDiva]

57 minutter siden, stjernestøv skrev:

Noen får nok aldri fred, det er alltid noe. Sånn er livet, da må man nyte de gode øyeblikkene man har. Men det går nok opp og ned med mange. 

Jeg vet noe som hjelper Ts. Er det noen som har gjort deg noe? Er det noe du har undertrykt over lang tid? Noe du aldri følte ble akseptert ved deg? Dette er min grunn isåfall. Og det som hjelper er når du er blitt tøff nok, å begynne å si hva du faktisk mener. Til og angripe i stedet for å bare forsvare deg. Mitt liv har bestått seg av å forsvare seg. Man får det visst bedre om man angriper litt. Ikke folk som ikke har gjort deg selv noe altså. 
Du kan jo prøve på litt hevn? Eller si mer hva du mener så slipper du å bli frustrert fordi du ikke vet hvem som liker deg for den du er og ikke

[Gondor]

2 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg vet noe som hjelper Ts. Er det noen som har gjort deg noe? Er det noe du har undertrykt over lang tid? Noe du aldri følte ble akseptert ved deg? Dette er min grunn isåfall. Og det som hjelper er når du er blitt tøff nok, å begynne å si hva du faktisk mener. Til og angripe i stedet for å bare forsvare deg. Mitt liv har bestått seg av å forsvare seg. Man får det visst bedre om man angriper litt. Ikke folk som ikke har gjort deg selv noe altså. 
Du kan jo prøve på litt hevn? Eller si mer hva du mener så slipper du å bli frustrert fordi du ikke vet hvem som liker deg for den du er og ikke

Du treffer spikern rett på hodet. Dette var så til de grader det riktige svaret at jeg har printet det ut. Dette er en aktiv måte å håndtere problemet på. Vanligvis viker jeg unna nemlig. Neste gang jeg går til psykologen min skal jeg ta med meg svaret og så skal det være utgangspunkt for en god og nyttig samtale.

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, Gondor skrev:

Du treffer spikern rett på hodet. Dette var så til de grader det riktige svaret at jeg har printet det ut. Dette er en aktiv måte å håndtere problemet på. Vanligvis viker jeg unna nemlig. Neste gang jeg går til psykologen min skal jeg ta med meg svaret og så skal det være utgangspunkt for en god og nyttig samtale.

du var ikke ironisk? synes det er vanskelig å tolke her siden det virker til at mange har i mot meg. ja, jeg er ekstremt aggressiv noen ganger, men finner andre ting å distrahere meg med så jeg får det bedre.

Men ja.. det er en hjernevask som sitter igjen fra gammel av det med at man skal la ting ligge. Ikke sikkert alle har det slik, men det er dette jeg ble lært opp til. Det er nok en av grunnene til min irritasjon mot familien/mamma, for det er henne jeg vokste opp hos, og jeg ble alltid lært at man skal være forsiktig. Mamma har alltid vært en slik person som lar ting gli ut, lar ting ligge hvis det er noen som blir ubehagelig mot å faktisk gå til angrep på dem med en gang. 

Det jeg ser er bare at de som går til angrep er de som beholder respekten. Jeg skal ikke og prøver ikke å oppfordre til å begynne å være slem mot de som ikke har gjort deg noe, men rett og slett være ufin tilbake mot de som var slemme, om det så er lenge siden. Ikke aktivt oppsøke, men om dere ved tilfeldigheter kommer i samme miljø igjen eller noe. Møter jeg tilbake mobberen min, så kommer jeg til å begynne å oppføre meg på samme måte. Og nei, det hjelper ikke med "nå er vi voksne, så nå oppfører vi oss". Hehe..den der funker ikke på meg. Det er for lett. Det er en unnskyldning mobbere bruker fordi de vet de kommer til å bli tatt. Og det er mange voksne som slenger dritt som om de skulle vært i tenårene, så det har ingenting med voksen sånn egentlig.
Jeg har tatt en person som gjorde livet mitt forferdelig før. Blandt annet har vedkommende påpekt meg skjult og spydig hvor begrenset økonomi jeg har hatt. Hvor det bare kom ut av meg at "ja, og noen sparer utrolig mye penger på å stjele fra andre", for jeg vet vedkommende har stjålet på jobben og hos andre (og når du gjør det så har du vel ikke SÅ god råd?). 

Det bare føles så ekstremt mye bedre når du slutter å undertrykke deg, ta frem igjen narsissisten. Du må finne noe å være narsissistsk for da, og ikke gå rundt og tro du er bedre en absolutt alt og alle, det er ikke det jeg mener. men jeg tar frem den divaen, ser litt på sånn Naomi Campbell 😛 Og tenker hva ville hun svart om noen behandlet henne slik? 
Det kalles å ta tilbake sin level. Jeg er over alle som mobbet meg, derfor blir det ikke så hyggelig når vi møtes igjen. noen av dem har blitt veldig hyggelige, da har jeg blitt hyggelig og. 

Håper ikke  dette ble for langt. det var bare jeg som ville forklare litt mer
 

[Gondor]

16 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

du var ikke ironisk? synes det er vanskelig å tolke her siden det virker til at mange har i mot meg. ja, jeg er ekstremt aggressiv noen ganger, men finner andre ting å distrahere meg med så jeg får det bedre.

Men ja.. det er en hjernevask som sitter igjen fra gammel av det med at man skal la ting ligge. Ikke sikkert alle har det slik, men det er dette jeg ble lært opp til. Det er nok en av grunnene til min irritasjon mot familien/mamma, for det er henne jeg vokste opp hos, og jeg ble alltid lært at man skal være forsiktig. Mamma har alltid vært en slik person som lar ting gli ut, lar ting ligge hvis det er noen som blir ubehagelig mot å faktisk gå til angrep på dem med en gang. 

Det jeg ser er bare at de som går til angrep er de som beholder respekten. Jeg skal ikke og prøver ikke å oppfordre til å begynne å være slem mot de som ikke har gjort deg noe, men rett og slett være ufin tilbake mot de som var slemme, om det så er lenge siden. Ikke aktivt oppsøke, men om dere ved tilfeldigheter kommer i samme miljø igjen eller noe. Møter jeg tilbake mobberen min, så kommer jeg til å begynne å oppføre meg på samme måte. Og nei, det hjelper ikke med "nå er vi voksne, så nå oppfører vi oss". Hehe..den der funker ikke på meg. Det er for lett. Det er en unnskyldning mobbere bruker fordi de vet de kommer til å bli tatt. Og det er mange voksne som slenger dritt som om de skulle vært i tenårene, så det har ingenting med voksen sånn egentlig.
Jeg har tatt en person som gjorde livet mitt forferdelig før. Blandt annet har vedkommende påpekt meg skjult og spydig hvor begrenset økonomi jeg har hatt. Hvor det bare kom ut av meg at "ja, og noen sparer utrolig mye penger på å stjele fra andre", for jeg vet vedkommende har stjålet på jobben og hos andre (og når du gjør det så har du vel ikke SÅ god råd?). 

Det bare føles så ekstremt mye bedre når du slutter å undertrykke deg, ta frem igjen narsissisten. Du må finne noe å være narsissistsk for da, og ikke gå rundt og tro du er bedre en absolutt alt og alle, det er ikke det jeg mener. men jeg tar frem den divaen, ser litt på sånn Naomi Campbell 😛 Og tenker hva ville hun svart om noen behandlet henne slik? 
Det kalles å ta tilbake sin level. Jeg er over alle som mobbet meg, derfor blir det ikke så hyggelig når vi møtes igjen. noen av dem har blitt veldig hyggelige, da har jeg blitt hyggelig og. 

Håper ikke  dette ble for langt. det var bare jeg som ville forklare litt mer
 

Det var overhode ikke ironisk ment. Takk for at du kommer med enda et godt svar. Jeg lærer mye av deg i dag. Jeg sammenligner med mitt eget liv og ser likheter og ulikheter. Jeg har aldri helt turt å være meg selv, for jeg er innerst inne redd for at jeg er en grusom person. 

[UtakknemligDiva]

14 minutter siden, Gondor skrev:

Det var overhode ikke ironisk ment. Takk for at du kommer med enda et godt svar. Jeg lærer mye av deg i dag. Jeg sammenligner med mitt eget liv og ser likheter og ulikheter. Jeg har aldri helt turt å være meg selv, for jeg er innerst inne redd for at jeg er en grusom person. 

Hvorfor tror du at du er grusom? Ble du mobbet? Ble du kjeftet på av omsorgspersoner? Var du utagerende som barn, eller stille? Du har tydeligvis mye sympati/empati, noe som er negativt for indivitet som har det (deg) og utnyttes såklart av alle andre. De hjernevasker deg til å tro at du fortjener mobbingen, at du er håpløs. 
Om det ikke er dette så er det fordi du har hatt noen psykisk syke rundt deg som ikke har hatt ork til å gi deg den omsorg du trengte, og heller bare syntes du var masete og kjeftet deg vekk. ikke fordi de ikke var glad i deg, men fordi de har hatt noe i livet som tok mer krefter.

[Gondor]

Nå ble dette plutselig veldig personlig og sårt, så nå orker jeg ikke å skrive mer. Jeg får ta opp dette med psykologen. Jeg kan si så mye som at jeg aldri følte meg bra nok som barn og at jeg bare var i veien. Jeg var ganske enkelt ikke den datteren de ønsket seg. Dette har bare forplantet seg oppover. Det sies at man ikke skal rote i fortiden men konsentrere seg om fremtiden. Sant nok det, men man er preget av det som er hendt en. Kontakter psykologen i morgen og ber om en snarlig time. 

Takk kjære deg, for det du har skrevet i dag!

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, Gondor skrev:

Nå ble dette plutselig veldig personlig og sårt, så nå orker jeg ikke å skrive mer. Jeg får ta opp dette med psykologen. Jeg kan si så mye som at jeg aldri følte meg bra nok som barn og at jeg bare var i veien. Jeg var ganske enkelt ikke den datteren de ønsket seg. Dette har bare forplantet seg oppover. Det sies at man ikke skal rote i fortiden men konsentrere seg om fremtiden. Sant nok det, men man er preget av det som er hendt en. Kontakter psykologen i morgen og ber om en snarlig time. 

Takk kjære deg, for det du har skrevet i dag!

Ok, jeg skal ikke presse noe ut av deg. Å ha problemer uten å finne ut hvorfor, bare fortrenge det vonde er som å feie det under teppet. Det er sånne teorier som de aldri blir enige om. Fremtiden blir mer tilgjenglig når du får tatt oppgjør med det du bærer på. 
Trøsten er vel at det er vel kanskje ikke noen som blir helt den ungen, den forelderen, den kjæresten andre ønsker. 
Dette er pga vi går og drømmer om hvordan ting skal bli, så blir det ikke slik. Jeg har mange ganger drømt og fått det oppfylt, men plutselig så er det ikke så stas som jeg trodde det var. 
Jeg er vel litt som deg, ble ikke helt den datteren mamma ønsket seg. Derimot har jeg en bror som er tilnærmet perfekt. Vi har god kjemi, men jeg er egentlig lit glad jeg ikke ble en slik kjedelig kopi av absolutt alle andre rundt oss. Livshistoriene deres står jo nærmest skrevet i pannen deres 😛 du bare vet at de fullfører videregående, kommer seg i jobb, jobber noen år og så har de plutselig møtt en partner så kjøper de seg hus og blir gravide....