Finnes det noen som aldri har angst ellee alltid er i balanse?

[UtakknemligDiva]

Lurer på hvordan det er å ha det slik? Jeg er liksom så urolig. Det eneste som hjelper meg mot angst er å ha noe å stresse med. Men det er da ikke alltid man har det. Skal vi mennesker driver å finne noe å stresse med absolutt hele tiden? Det er ikke plass til alle en gang,..

[AnonymBruker]

7 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Lurer på hvordan det er å ha det slik? Jeg er liksom så urolig. Det eneste som hjelper meg mot angst er å ha noe å stresse med. Men det er da ikke alltid man har det. Skal vi mennesker driver å finne noe å stresse med absolutt hele tiden? Det er ikke plass til alle en gang,..

Noen heldige er det nok.

Anonymkode: 5a180...891

[UtakknemligDiva]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen heldige er det nok.

Anonymkode: 5a180...891

Men hva er det vi får denne angsten for? Jeg tror jeg vet svaret også. Jeg har for lite å gjøre, men jeg må føle at det jeg gjør er nyttig. 

[mrxx]

Jeg har aldri hatt angst, er alltid stabil og har aldri hatt psykiske problemer. Vi som er slik er aldri høyt oppe eller langt nede. Det er små krusninger i livet. Hver dag er like rolige og behagelige. Noen vil si at det er dumt å ikke oppleve toppen av lykke på en måte. Men jeg kunne ikke tenkt meg å ha det annerledes heller. 

[UtakknemligDiva]

21 minutter siden, mrxx skrev:

Jeg har aldri hatt angst, er alltid stabil og har aldri hatt psykiske problemer. Vi som er slik er aldri høyt oppe eller langt nede. Det er små krusninger i livet. Hver dag er like rolige og behagelige. Noen vil si at det er dumt å ikke oppleve toppen av lykke på en måte. Men jeg kunne ikke tenkt meg å ha det annerledes heller. 

Men har du noen forklaring på hvorfor det er slik? Stabile hjemmeforhold? 
Er alle i din slekt slik? 

[Lillemus]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Lurer på hvordan det er å ha det slik? Jeg er liksom så urolig. Det eneste som hjelper meg mot angst er å ha noe å stresse med. Men det er da ikke alltid man har det. Skal vi mennesker driver å finne noe å stresse med absolutt hele tiden? Det er ikke plass til alle en gang,..

Jeg har ikke angst og har ikke store svigninger heller, men kan kjenne stor glede og stor sorg (ved f.eks. dødsfall), men er stort sett rolig og fornøyd.  

[AnonymBruker]

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Lurer på hvordan det er å ha det slik? Jeg er liksom så urolig. Det eneste som hjelper meg mot angst er å ha noe å stresse med. Men det er da ikke alltid man har det. Skal vi mennesker driver å finne noe å stresse med absolutt hele tiden? Det er ikke plass til alle en gang,..

Nei, men noen gir seg ut for å ha det sånn.

Anonymkode: 13bcb...646

[mrxx]

7 hours ago, 90tallsbarn said:

Men har du noen forklaring på hvorfor det er slik? Stabile hjemmeforhold? 
Er alle i din slekt slik? 

Har ingen gode svar på alt, men det er ingen tvil om at stabile hjemmeforhold er med å gjøre barna rolige også. Arv har selvsagt noe å si også. Våre tre barn er svært rolige, kona er svært rolig, kanskje enda roligere enn meg, selv om noen sier at jeg er veldig rolig av meg. Det skal mye til for å "vippe oss av pinnen" Vi er svært lite engstelige for ting. 

Jeg vet egentlig ikke om mine foreldre har hatt noen sånne problemer av noe art, i alle fall har aldri jeg opplevd det. Jeg visste lite om psykiske problemer frem til jeg var godt voksen, fordi det var aldri ett tema. 
Når det gjelder slekten så vet jeg rett og slett ikke så mye om det, utover mine foreldre. Foreldrene til kona kan jeg heller ikke tro har hatt det, det har aldri kommet frem. Men de også var rolige av seg. 
Kona har aldri vært deprimert heller, som hun sier. " det kan jeg ikke huske"

Men foreldrene kan overføre angst og redsel til sine barn. Ei i klassen min på småskolen var redd alt og havnet på psykiatrisk sykehus og har mer eller mindre vært der hele livet. Det fikk jeg høre flere ti-år etter at skolen var over. Det viste seg at mor og bestemor skremte omtrent vettet av henne med alt mulig. Helt dagligdagse ting ble farliggjort og da er det ikke rart at den stakkars jenta ble redd alt og fikk problemer. 

[UtakknemligDiva]

18 minutter siden, mrxx skrev:

Har ingen gode svar på alt, men det er ingen tvil om at stabile hjemmeforhold er med å gjøre barna rolige også. Arv har selvsagt noe å si også. Våre tre barn er svært rolige, kona er svært rolig, kanskje enda roligere enn meg, selv om noen sier at jeg er veldig rolig av meg. Det skal mye til for å "vippe oss av pinnen" Vi er svært lite engstelige for ting. 

Jeg vet egentlig ikke om mine foreldre har hatt noen sånne problemer av noe art, i alle fall har aldri jeg opplevd det. Jeg visste lite om psykiske problemer frem til jeg var godt voksen, fordi det var aldri ett tema. 
Når det gjelder slekten så vet jeg rett og slett ikke så mye om det, utover mine foreldre. Foreldrene til kona kan jeg heller ikke tro har hatt det, det har aldri kommet frem. Men de også var rolige av seg. 
Kona har aldri vært deprimert heller, som hun sier. " det kan jeg ikke huske"

Men foreldrene kan overføre angst og redsel til sine barn. Ei i klassen min på småskolen var redd alt og havnet på psykiatrisk sykehus og har mer eller mindre vært der hele livet. Det fikk jeg høre flere ti-år etter at skolen var over. Det viste seg at mor og bestemor skremte omtrent vettet av henne med alt mulig. Helt dagligdagse ting ble farliggjort og da er det ikke rart at den stakkars jenta ble redd alt og fikk problemer. 

Du skriver mye jeg mistenker om min egen mor. Hun skremte meg meg så mye. Alle jeg ikke kjente ble farlige i mine øyne. Og jeg måtte alltid ha med en jeg kjente fra før om vi skulle møte fremmede. 
Alt andre er redd for er mamma redd for. Hvis vi var 10 stk og 8 hopper... og en 9ende sier at dette kan være veldig farlig så kan du banne på at mamma ville hørt på den 9. 
Når jeg har sagt dette til henne i ettertid så blir hun bare irritert og mener selv hun er normal. 
 

[mrxx]

32 minutes ago, 90tallsbarn said:

Du skriver mye jeg mistenker om min egen mor. Hun skremte meg meg så mye. Alle jeg ikke kjente ble farlige i mine øyne. Og jeg måtte alltid ha med en jeg kjente fra før om vi skulle møte fremmede. 
Alt andre er redd for er mamma redd for. Hvis vi var 10 stk og 8 hopper... og en 9ende sier at dette kan være veldig farlig så kan du banne på at mamma ville hørt på den 9. 
Når jeg har sagt dette til henne i ettertid så blir hun bare irritert og mener selv hun er normal. 
 

Det er viktig å ikke overføre sin egen engstelse og redsel til sine barn, det bør skjules. Det er selvsagt viktig å lære dem f.eks at de ikke skal bli med fremmede som lokker med det ene aller andre, men det har noe med hvordan det blir fortalt. Bra å lære sunn fornuft og skepsis. Hvis ikke er det fort gjort at ett barn tar med seg og bli preget av dette resten av livet. De første årene i ett barns liv er veldig viktige.

Håper du har det bra:-)