Å gjøre noe sammen

[påskelilje]

Ikke alle mennesker er komfortable med dype samtaler, og viker kanskje unna dersom vanskelige ting legges frem. Selv om en relasjon nok utvikles best når en snakker om ting som er vanskelig,  kan en så absolutt ha fine stunder sammen uten å snakke så mye. Har en noe konkret å holde på med, gjerne noe fysisk, kan en samarbeide,  diskutere løsninger og jobbe mot et felles mål.

Min far er slik. Ikke så lett å komme helt innpå, eller bli klok på. Men nå i helga har han og jeg tapetsert et rom sammen! Gikk veldig fint, og jeg tror det ble ganske bra. Fint å bruke tid sammen, fint å bruke tiden til noe en får glede av i lang tid fremover, fint å kunne tenke tilbake over hva vi klarte å få til sammen når den dagen kommer at han ikke orker sånt lenger.

Svigermor er også best å være sammen med når vi gjør noe sammen. Det er jo egentlig ikke så rart. Fysisk arbeid er jo uavhengig om du har erfaring og kunnskap om språket for det som er inni sjela.

Har dere mennesker i deres liv det er lettere å gjøre ting sammen med enn snakke med?

[Trine]

Det er generelt lettere å gjøre ting enn å snakke, uansett hvordan den andre personen er, syns jeg. Men det er noen som kan komme på en kopp kaffe uten at det blir fullstendig krise for meg 😅 

[Ekstra]

påskelilje skrev (8 timer siden):

Ikke alle mennesker er komfortable med dype samtaler, og viker kanskje unna dersom vanskelige ting legges frem. Selv om en relasjon nok utvikles best når en snakker om ting som er vanskelig,  kan en så absolutt ha fine stunder sammen uten å snakke så mye. Har en noe konkret å holde på med, gjerne noe fysisk, kan en samarbeide,  diskutere løsninger og jobbe mot et felles mål.

Min far er slik. Ikke så lett å komme helt innpå, eller bli klok på. Men nå i helga har han og jeg tapetsert et rom sammen! Gikk veldig fint, og jeg tror det ble ganske bra. Fint å bruke tid sammen, fint å bruke tiden til noe en får glede av i lang tid fremover, fint å kunne tenke tilbake over hva vi klarte å få til sammen når den dagen kommer at han ikke orker sånt lenger.

Svigermor er også best å være sammen med når vi gjør noe sammen. Det er jo egentlig ikke så rart. Fysisk arbeid er jo uavhengig om du har erfaring og kunnskap om språket for det som er inni sjela.

Har dere mennesker i deres liv det er lettere å gjøre ting sammen med enn snakke med?

Har samme erfaring med større barn og tenåringer.

[Eva Sofie]

Jeg hørte her om dagen (det er vel en eller to uker siden allerede...) at en journalist i Ekko brukte den teknikken. En sønn og en mor skulle snakke sammen om hvordan de opplevde det når hun var psykotisk og sønnen var tenåring, og da hadde hun bedt de om å ta oppvasken sammen fordi da fløt samtalen bedre når de hadde noe annet å fokusere på en kun den andre og hva som ble sagt.

Jeg tror jeg snakker godt med de fleste (etter tilbakemeldinger jeg får), men er ofte så rastløs at jeg må gjøre noe i tillegg f.eks. når jeg sitter i telefonen. Jeg og min samboer lager svært ofte mat sammen og da snakker vi om stort og smått. Det er jo også svært mange som liker å gå tur mens de snakker sammen, og det er jo litt samme effekt  Da slipper en å ha øyekontakt, kan se på naturen rundt og kan avbryte samtalen med "se der?" når det passer seg eller ikke passer seg.

[laban]

Eva Sofie skrev (15 minutter siden):

Det er jo også svært mange som liker å gå tur mens de snakker sammen, og det er jo litt samme effekt

Det hadde jeg også tenk å skrive 😉

[påskelilje]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg hørte her om dagen (det er vel en eller to uker siden allerede...) at en journalist i Ekko brukte den teknikken. En sønn og en mor skulle snakke sammen om hvordan de opplevde det når hun var psykotisk og sønnen var tenåring, og da hadde hun bedt de om å ta oppvasken sammen fordi da fløt samtalen bedre når de hadde noe annet å fokusere på en kun den andre og hva som ble sagt.

Jeg tror jeg snakker godt med de fleste (etter tilbakemeldinger jeg får), men er ofte så rastløs at jeg må gjøre noe i tillegg f.eks. når jeg sitter i telefonen. Jeg og min samboer lager svært ofte mat sammen og da snakker vi om stort og smått. Det er jo også svært mange som liker å gå tur mens de snakker sammen, og det er jo litt samme effekt  Da slipper en å ha øyekontakt, kan se på naturen rundt og kan avbryte samtalen med "se der?" når det passer seg eller ikke passer seg.

Men jeg mente altså med det jeg skrev at en kunne ha fine verdifulle stunder sammen UTEN å snakke så mye, men kjenne et fellesskap likevel. Å gå på tur eller vaske opp sammen mens en snakker, er jo også en fin måte å være sammen på, men altså noe annet enn det jeg mente å beskrive.

[Eva Sofie]

påskelilje skrev (31 minutter siden):

Men jeg mente altså med det jeg skrev at en kunne ha fine verdifulle stunder sammen UTEN å snakke så mye, men kjenne et fellesskap likevel. Å gå på tur eller vaske opp sammen mens en snakker, er jo også en fin måte å være sammen på, men altså noe annet enn det jeg mente å beskrive.

Jo, du har rett i det. Man må ikke alltid snakke så mye for å oppleve hyggelig samvær og være nær med den andre. Da er det bedre å gjøre noe sammen enn å unngå hverandre, for det er jo ikke det som nødvendigvis er ønsket. Jeg har tenkt litt nå utover formiddagen, og jeg tror jeg har et slikt forhold til min far der vi opplever gode stunder sammen med å gjøre noe felles. Og jeg har gode minner fra det og han har lært meg utrolig mye fra både fiske, naturen og mekaniske ting - og jeg har vært en nysgjerrig og spørrende person.

[kupton]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Det er jo også svært mange som liker å gå tur mens de snakker sammen, og det er jo litt samme effekt

Det er et alternativ jeg brukte med pasienter som hadde vanskelig for å snakke på kontoret. Det virker.

[Glitter]

kupton skrev (3 minutter siden):

Det er et alternativ jeg brukte med pasienter som hadde vanskelig for å snakke på kontoret. Det virker.

Det høres jo veldig fint ut. Det har ikke jeg opplevd med behandler, men går jo med de i kommunen, eller når det ikke er corona kan vi kjøre bil. Det liker jeg egentlig bedre enn at de kommer inn og sitter i sofaen. Er så godt å slippe å tenke på øyekontakt, kroppsspråk osv. 

[Eva Sofie]

kupton skrev (4 timer siden):

Det er et alternativ jeg brukte med pasienter som hadde vanskelig for å snakke på kontoret. Det virker.

Ja, under min første innleggelse, da jeg likevel hadde fastvakt i ukesvis, gikk vi turer i flere timer pr. dag og da gikk det litt lettere å snakke. Det var miljøpersonalet og samtalene med psykolog og lege foregikk på samtalerom.

Men jeg leste igjennom nå 19 år gamle dagbøker, siden det var på dagen 19 år siden min første innleggelse og det føles litt vemodig og trist alt sammen, men jeg ble forbauset over å se hvilke teknikker de benyttet på meg. Sykepleieren/kontakten min gikk bevisst til vissse steder fordi han visste jeg fikk kraftige traumeminner som utløste kraftig reaksjon hos meg, f.eks. med rennende vann. Det der har jeg ikke opplevd i psykiatrien etter 2004 i samme grad siden.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (11 minutter siden):

Sykepleieren/kontakten min gikk bevisst til vissse steder fordi han visste jeg fikk kraftige traumeminner som utløste kraftig reaksjon hos meg,

Det synes jeg virker som ren og skjær sadisme! Og jeg håper ikke at slikt er en del av traumebhandling i dag. En ting er eksponeringsterapi, men å hensette en pasient tilbake i en kraftig følelsesmessig reaksjon på den måten der kan vel ikke være helt bra? Det kan jo føre til retraumatisering eller nye traumer. 

Anonymkode: 1673e...104

[Trine]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det synes jeg virker som ren og skjær sadisme! Og jeg håper ikke at slikt er en del av traumebhandling i dag. En ting er eksponeringsterapi, men å hensette en pasient tilbake i en kraftig følelsesmessig reaksjon på den måten der kan vel ikke være helt bra? Det kan jo føre til retraumatisering eller nye traumer. 

Anonymkode: 1673e...104

Hva er forskjellen?  

[AnonymBruker]

Trine skrev (36 minutter siden):

Hva er forskjellen?  

Eksponeringsterapi har jeg forstått er gradvis tilnærming til traumet/fobien/angsten. Tror ikke det vil komme mye godt ut av plutselig konfrontasjon. Hvis du har klaustrofobi er det ikke bra om terapeuten din setter deg inn i et bøttekott og lukker døra første timen. 

Anonymkode: 1673e...104

[Trine]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2021 den 10.06):

Eksponeringsterapi har jeg forstått er gradvis tilnærming til traumet/fobien/angsten. Tror ikke det vil komme mye godt ut av plutselig konfrontasjon. Hvis du har klaustrofobi er det ikke bra om terapeuten din setter deg inn i et bøttekott og lukker døra første timen. 

Anonymkode: 1673e...104

Åja, sånn ja. Jeg tenkte kanskje behandleren var litt forsiktig og ikke bare satte henne i en uhåndterlig situasjon hun skulle takle på egenhånd. Jeg så et program en gang, hvor det var ei som var til traumebehandling. Hun ble utsatt for det som fremprovoserte traumet, men i en kontrollerte situasjon. Hun fikk kraftige reaksjoner, syns ihvertfall jeg det så ut som. Jeg er enig i at det er vesentlig at man opplever mestring ved eksponeringsterapi. Men jeg har tenkt i sammenheng med angst som ikke skyldes traume. Hvis man blir presset til mer enn man klarte håndtere, tror jeg det bare gjør vondt verre. Men litt press tror jeg er nødvendig.