Hvilken personlighetsforstyrrelse har du?

[Eva Sofie]

ISW skrev (5 timer siden):

Hadde en tidligere kollega som hadde EUPF og scoret 57 poeng på MADRS. Da suger livet rimelig hardt, men han greide fortsatt å jobbe. Virker som en slags mental fibromyalgi den diagnosen 😊

Jeg er vel blant de som ikke nødvendigvis påstår at jeg har det så jævlig, men jeg kan på sett og vis sammenlignes med kollegaen din. Under min første innleggelse gjorde jeg et alvorlig selvmordsforsøk på natten etter en svært tøff samtale tidligere på dagen og det ble nødvendig med gjenopplivningsforsøk. Neste dag skulle jeg ha avsluttende eksamen (jeg gikk siste året på VGS). Alle sa at ingen forventet at jeg skulle ta eksamen når jeg hadde gjennomgått noe slikt bare 6-7 timer tidligere, men jeg viftet det bort, for jeg synes ikke det var noe å ta hensyn til. For meg var det uaktuelt å avlyse eksamen, for skole og karakterer betydde alt - det var livet mitt. Jeg gjennomførte eksamen, på et lite rom med fastvakt og fikk beste karakter. I journalen bemerkes det at jeg gjennomførte eksamen neste dag. Og dette handler jo ikke om psykose, men evne om å spalte bort hendelser fra et tidspunkt til et annet, slik at det er mulig å kun være konsentrert om det jeg skal. Dissosiasjon istedenfor assosiasjon.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (11 timer siden):

ja og jeg vil heller ha pers forstyrrelse enn autisme. Hvordan skjer pers.forstyrrelse da? får du ikke utvikle deg slik genene er forberdt på eller hva er det? 

Du kan jo ikke vite om du heller vil ha det, når du ikke vet hvordan det er å ha det (med mindre du har noe uoppdaget)? 

Hvordan det skjer blir litt for avansert for meg å svare på, men min behandler sier at hos meg har jeg utviklet meg slik på grunn av genetisk sårbarhet og traumer samt utrygghet i oppvekst og tidlige voksenår. Det infiserer hele livet så jeg kan ikke ta din kommentar om å ønske det ene framfor det andre som noe annet enn uvitenhet. Men jeg forstår du skulle ønske du ikke hadde Asperger, men nå har du jo den og det må du bare akseptere.

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Der ligner du og jeg på hverandre svært godt. Jeg kan fungere godt og jeg har gått på jobb (kun 4-6 uker pr. år) med begge leggene gipset fordi legevakten gjorde det vedtaket da leggene mine ikke tålte mer selvskading akkurat da, men fremsto som vanlig, glad og munter, og det var da en jeg ga undervisning sa til meg at "det er tydelig at du ikke har vært utsatt for traumer". Jeg svarte ikke direkte på det, men noe om at ja, det måtte være vondt å være utsatt for traumer og det skulle ingen være nødt til å oppleve...

For min del er jo det nettopp et kjennetegn ved min diagnose som er dissosiativ identitetsforstyrrelse - at man utad fremstår vellykket eller normal, men innvendig kan livet eller hverdagen være kaotisk. Psykologen min har sagt at til ham kan det komme mennesker som ser ut som om de har alt på stell, familie, arbeid, bil og hus, men i det timen begynner rakner alt - og når timen er slutt, samles bitene og masken settes på igjen. Og jeg gjenkjenner det hele så utrolig godt selv. Fordi det å skjule hva som har foregått, har vært et absolutt krav for eksistens i oppveksten og som en tar med seg videre inn i et ødelagt voksenliv.

Jeg har vel nevnt det her på forumet før, men jeg opplevde det jo nettopp av denne grunn så frustrerende å få høre på akuttmottaket at jeg ikke viste ytre tegn på smerter og ble dermed avvist - fordi jeg ikke er i stand til å vise hvordan jeg har det i det virkelige livet. Jeg har ekstremt mye å lære i møte med andre...

Ja, og det er nok litt vanskelig å forstå tror jeg. Mine venninner som ikke bor her i byen synes det er så rart at jeg er så mye dårlig, for når vi møtes så kler jeg på meg masken min. Samme med barnevernet. Da de kom inn i bildet var de åpenbart forutinntatt basert på informasjon de hadde om meg og min fungering. Men etter å ha fulgt meg og ungene i flere måneder så så de jo det min behandler vet. At jeg jeg svært god på å gå inn i den nødvendige rolle når det er nødvendig, men at de gangene jeg kjenner jeg ikke klarer det, så ser jeg det selv og avlyser. 

Kanskje det er dette som gjør at noen her på forumet påstår jeg ikke har den eller den diagnosen, eller at jeg kan ikke være svært plaget.

Hos meg er det også slik at når jeg da først mister masken min, så mister jeg den veldig. Men bortsett fra behandlere så er det ikke mange som får se det.

Endret 1. juni 2021 av Glitter

[Glitter]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Jeg er vel blant de som ikke nødvendigvis påstår at jeg har det så jævlig, men jeg kan på sett og vis sammenlignes med kollegaen din. Under min første innleggelse gjorde jeg et alvorlig selvmordsforsøk på natten etter en svært tøff samtale tidligere på dagen og det ble nødvendig med gjenopplivningsforsøk. Neste dag skulle jeg ha avsluttende eksamen (jeg gikk siste året på VGS). Alle sa at ingen forventet at jeg skulle ta eksamen når jeg hadde gjennomgått noe slikt bare 6-7 timer tidligere, men jeg viftet det bort, for jeg synes ikke det var noe å ta hensyn til. For meg var det uaktuelt å avlyse eksamen, for skole og karakterer betydde alt - det var livet mitt. Jeg gjennomførte eksamen, på et lite rom med fastvakt og fikk beste karakter. I journalen bemerkes det at jeg gjennomførte eksamen neste dag. Og dette handler jo ikke om psykose, men evne om å spalte bort hendelser fra et tidspunkt til et annet, slik at det er mulig å kun være konsentrert om det jeg skal. Dissosiasjon istedenfor assosiasjon.

Det var på samme måte jeg klarte å plukke meg selv  opp og dra på skole/universitetet gang på gang, rett etter en ny runde med mishandling fra min eks. Man lærer seg slikt når man må det. Uten sammenligning da jeg tror dine traumer er mer alvorlig enn mine.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Ja, og det er nok litt vanskelig å forstå tror jeg. Mine venninner som ikke bor her i byen synes det er så rart at jeg er så mye dårlig, for når vi møtes så kler jeg på meg masken min. Samme med barnevernet. Da de kom inn i bildet var de åpenbart forutinntatt basert på informasjon de hadde om meg og min fungering. Men etter å ha fulgt meg og ungene i flere måneder så så de jo det min behandler vet. At jeg jeg svært god på å gå inn i den nødvendige rolle når det er nødvendig, men at de gangene jeg kjenner jeg ikke klarer det, så ser jeg det selv og avlyser. 

Kanskje det er dette som gjør at noen her på forumet påstår jeg ikke har den eller den diagnosen, eller at jeg kan ikke være svært plaget.

Ja, jeg vet - og har lest flere steder - at det ikke er uvanlig at i hvert fall mennesker med dissosiativ lidelse blir misforstått fordi en fremstår anneredes enn hvordan en føler seg og har det. Det er som dag og natt - og det er ikke viljestyrt, men innarbeidet fra barndommen på lik linje som å spise når en er sulten nærmest.

Endret 1. juni 2021 av Eva Sofie

[Glitter]

Eva Sofie skrev (På 1.6.2021 den 9.59):

Ja, jeg vet - og har lest flere steder - at det ikke er uvanlig at i hvert fall mennesker med dissosiativ lidelse blir misforstått fordi en fremstår anneredes enn hvordan en føler seg og har det. Det er som dag og natt - og det er ikke viljestyrt, men innarbeidet fra barndommen på lik linje som å spise når en er sulten nærmest.

Det er ganske utrolig hvordan hjernen kan fungere/utvikle seg. 

 

Endret 2. juni 2021 av Admin
Ryddet for slettet sitat og svar til dette.

[Admin]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg og svar til dette.

Admin