Endelig uføretrygdet

[Fionys]

Ble kvitt en stor stressfaktor da jeg fikk innvilget 100% uføretrygd. Hele prosessen fra jeg ble sykemeldt til nå når jeg fikk innvilget uføretrygd har tatt 6,5 år. 6,5 år med mye styr med tanke på arbeidsgiver, nav, fastlege og diverse behandlere. Jeg vil si jeg har vært heldig selv om det ikke har gått akkurat slik jeg hadde ønsket. Jeg har vært fornøyd med alle behandlere bortsett fra en psykolog som så på klokken hver 5. minutt. Hadde aldri trodd jeg skulle bli glad for å bli uføretrygdet, men det er jeg. Nå må jeg bare slite videre med helsa og håpe på å bli litt friskere etter hvert. 

[Ikkeanonymnok]

Gratulerer! Det er nok en lettelse oppi alt. 😊

[Glitter]

Det må være godt.

Tok det 6,5 år fra sykemelding eller 6,5 år med AAP? Jeg har vært helt ute av arbeidslivet i 4,5 år, men 5 år siden første sykemelding på 50%. Begynner å se mørkt på det da jeg falt ut av jobben jeg hadde i mai. Men må prøve på nytt. 

Endret 8. juli 2021 av Glitter

[Fionys]

Ikkeanonymnok skrev (4 timer siden):

Gratulerer! Det er nok en lettelse oppi alt. 😊

Takk så mye 😃

 

Glitter skrev (4 timer siden):

Det må være godt.

Tok det 6,5 år fra sykemelding eller 6,5 år med AAP? Jeg har vært helt ute av arbeidslivet i 4,5 år, men 5 år siden første sykemelding på 50%. Begynner å se mørkt på det da jeg falt ut av jobben jeg hadde i mai. Men må prøve på nytt. 

Høsten 2015 ble jeg sykemeldt og startet i behandling. Året etter gikk jeg over til AAP og har siden gått på AAP helt til jeg fikk innvilget uføretrygd forrige uke. De siste 5 årene har jeg ikke arbeidet i det hele tatt, men har beholdt arbeidsstillingen min helt til i sommer. Jeg har gått til behandling siden dag 1 og har fulgt opp alt, alle har hatt et håp om at jeg klarte å komme tilbake i arbeid, men dessverre gjorde jeg ikke det. Jeg har kjørt 84 mil hver måned for å komme meg til og fra behandling med et håp om å bli bedre. Uheldigvis har ikke behandlingen gitt optimal virkning slik jeg og alle andre håpet på. Nå tror jeg at jeg er i sluttfasen av medisinutprøvingen uten helt å ha lykkes der heller. Prøver å være positiv, men har vel egentlig innfunnet meg med at jeg må leve med mine plager resten av livet. Så lenge jeg klarer å holde meg i livet så må det vel bare være bra. Hadde det bare vært meg å ta hensyn til så hadde jeg kanskje ikke vært mer, men prøver å ikke tenke for mye på det. Men hva vet jeg vel, kanskje jeg føler meg mye bedre om ett år. Mitt mål har alltid vært at barna mine ikke skal lide av mine problemer og det har jeg klart til nå. Nå er jeg litt sykere enn de fleste som kjenner til meg her inne tror. 

Har du jobbet helt til mai? Det er klart at det ser mørkt ut når det "vanlige" ikke funker lenger. Som du sier er det viktig å reise seg opp å prøve på nytt og på nytt. Det viktigste er kanskje at man føler at man har gjort sitt beste for å få det bedre uansett utfall. Tror vi har to ulike forutsetninger til alt dette så det går ikke å sammenligne. Så lenge man følger opp det man må så tror jeg på det beste, også for deg. Vær stolt av deg selv, kanskje føles det litt som om du går to skritt fremover og et tilbake, men det gjør ingenting så lenge du vet at du gjør det du klarer. Jeg har slette med mye selvhat, men har på en eller annen måte klart å overstyre det. Om det er bra eller ikke vet jeg ikke. Tror man må tråkke sin egen sti og finne en måte man klarer å overleve på.

[Glitter]

Fionys skrev (5 timer siden):

Takk så mye 😃

 

Høsten 2015 ble jeg sykemeldt og startet i behandling. Året etter gikk jeg over til AAP og har siden gått på AAP helt til jeg fikk innvilget uføretrygd forrige uke. De siste 5 årene har jeg ikke arbeidet i det hele tatt, men har beholdt arbeidsstillingen min helt til i sommer. Jeg har gått til behandling siden dag 1 og har fulgt opp alt, alle har hatt et håp om at jeg klarte å komme tilbake i arbeid, men dessverre gjorde jeg ikke det. Jeg har kjørt 84 mil hver måned for å komme meg til og fra behandling med et håp om å bli bedre. Uheldigvis har ikke behandlingen gitt optimal virkning slik jeg og alle andre håpet på. Nå tror jeg at jeg er i sluttfasen av medisinutprøvingen uten helt å ha lykkes der heller. Prøver å være positiv, men har vel egentlig innfunnet meg med at jeg må leve med mine plager resten av livet. Så lenge jeg klarer å holde meg i livet så må det vel bare være bra. Hadde det bare vært meg å ta hensyn til så hadde jeg kanskje ikke vært mer, men prøver å ikke tenke for mye på det. Men hva vet jeg vel, kanskje jeg føler meg mye bedre om ett år. Mitt mål har alltid vært at barna mine ikke skal lide av mine problemer og det har jeg klart til nå. Nå er jeg litt sykere enn de fleste som kjenner til meg her inne tror. 

Har du jobbet helt til mai? Det er klart at det ser mørkt ut når det "vanlige" ikke funker lenger. Som du sier er det viktig å reise seg opp å prøve på nytt og på nytt. Det viktigste er kanskje at man føler at man har gjort sitt beste for å få det bedre uansett utfall. Tror vi har to ulike forutsetninger til alt dette så det går ikke å sammenligne. Så lenge man følger opp det man må så tror jeg på det beste, også for deg. Vær stolt av deg selv, kanskje føles det litt som om du går to skritt fremover og et tilbake, men det gjør ingenting så lenge du vet at du gjør det du klarer. Jeg har slette med mye selvhat, men har på en eller annen måte klart å overstyre det. Om det er bra eller ikke vet jeg ikke. Tror man må tråkke sin egen sti og finne en måte man klarer å overleve på.

Da har du virkelig jobbet hardt, og det skal du være stolt av. Synes du har en veldig fin innstilling til det hele. Noen går jo inn i sorg en periode etter å ha fått uføretrygd. Det er jo lov og naturlig det også, men for noen blir det mest en lettelse og det er nok godt. Så kan en roe ned stresset. Kanskje det i seg selv kan gjøre ting bedre? 

Nei jeg har ikke jobbet siden 2016, bortsett fra i mai hvor jeg prøvde meg på en plass i kirkens bymisjon i mai. Var der fire timer to dager i uken. Det var greie folk der, og de sa til min saksbehandler at jeg gjorde en god jobb. Men på hjemmebane ble jeg raskt mye verre. Så er redd for at jeg ikke skal klare det. Det var ikke direkte arbeidsutprøving, men noe å gå til og noe å gjøre. 

Nei vi har sikkert ganske ulike situasjoner så man kan ikke sammenligne som du sier. Jeg har ikke hørt noe om å gå ut i vanlig arbeidsutprøving så jeg lurer på om Nav begynner å gi det opp, men jeg er ikke klar for det selv ennå så håper det ikke blir slik. Og at jeg får forlenget AAP når det går ut i mars neste år. Men når helsevesenet begynner å snakke om bemannet bolig igjen så blir jeg veldig usikker på mine utsikter. 

Uansett beundrer jeg motet ditt. Det vet jeg ikke om jeg klarer å ha selv, men jeg håper jeg kan det, hvis den dagen kommer, at jeg ikke klarer å komme ut i litt jobb.