Ikke funnet meg til rette i voksenlivet

[AnonymBruker]

Jeg har ikke funnet meg til rette i voksenlivet og jeg trives overhode ikke i den voksne verden. Det føles ut som at årene går og går uten at jeg blir noe mer voksen av den grunnen. Livet mitt er stabilt, men jeg føler meg konstant urolig. Det er som om jeg går rundt og venter på at noe fælt skal skje. Det er som om det er meg mot verden hele tiden. Jeg vet heller ikke hva jeg vil med livet mitt og det gjør ikke situasjonen noe bedre. Jeg går rundt og bekymrer meg for den lille minste tingen. Det føles ut som at jeg bare har blitt kastet ut i voksenlivet før jeg var klar for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne min plass. Jeg har ikke funnet meg selv enda, så jeg vet ikke engang hvem jeg er eller hva jeg vil. Går rundt og føler meg totalt mislykket som menneske. Ikke har jeg billappen, ikke er jeg ferdigutdannet og ikke har jeg en stabil jobb. Ingen partner eller barn har jeg heller. Det føles ut som at livet mitt har gått i stykker. Jeg tror at andre ser ned på meg og ikke synes at jeg er verdt noe som helst. Det er skamfullt å være meg, jeg skjemmes over meg selv. Jeg har drømmer og jeg ønsker virkelig å gi samfunnet noe tilbake, men jeg har ingen tro på meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt alene i livet, når mine nærmeste går bort. Har dere noen gode råd for at jeg skal klare meg i livet? Jeg vil bli mer voksen, men jeg er sterkt knyttet til de relasjonene jeg har. Jeg klarer ikke å løsrive meg! Hjelp. 

Anonymkode: a4ac5...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har ikke funnet meg til rette i voksenlivet og jeg trives overhode ikke i den voksne verden. Det føles ut som at årene går og går uten at jeg blir noe mer voksen av den grunnen. Livet mitt er stabilt, men jeg føler meg konstant urolig. Det er som om jeg går rundt og venter på at noe fælt skal skje. Det er som om det er meg mot verden hele tiden. Jeg vet heller ikke hva jeg vil med livet mitt og det gjør ikke situasjonen noe bedre. Jeg går rundt og bekymrer meg for den lille minste tingen. Det føles ut som at jeg bare har blitt kastet ut i voksenlivet før jeg var klar for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne min plass. Jeg har ikke funnet meg selv enda, så jeg vet ikke engang hvem jeg er eller hva jeg vil. Går rundt og føler meg totalt mislykket som menneske. Ikke har jeg billappen, ikke er jeg ferdigutdannet og ikke har jeg en stabil jobb. Ingen partner eller barn har jeg heller. Det føles ut som at livet mitt har gått i stykker. Jeg tror at andre ser ned på meg og ikke synes at jeg er verdt noe som helst. Det er skamfullt å være meg, jeg skjemmes over meg selv. Jeg har drømmer og jeg ønsker virkelig å gi samfunnet noe tilbake, men jeg har ingen tro på meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg helt alene i livet, når mine nærmeste går bort. Har dere noen gode råd for at jeg skal klare meg i livet? Jeg vil bli mer voksen, men jeg er sterkt knyttet til de relasjonene jeg har. Jeg klarer ikke å løsrive meg! Hjelp. 

Anonymkode: a4ac5...2a7

Ts her. 
 

Det eneste jeg gjør er å studere (har deltidsjobb). Bor ikke hjemme, men klarer ikke å løsrive meg emosjonelt. Løsrivelsen skjedde bare fysisk (bo alene). 

Anonymkode: a4ac5...2a7

[Grendel]

Det ser ut som om du klarer deg ganske bra som voksen. Du har flyttet hjemmefra, du har deltidsjobb og du studerer.

Du har tatt de første og vanskeligste skrittene inn i voksenlivet allerede. Det å være voksen er ikke en følelse som plutselig dukker opp når du blir 18.  Det er en langsom prosess.

[Worrisome Plenty]

Det blir som regel litt bedre med årene. Tiden fra sene tenår og tidlige tjue-åra er ganske vanskelig for mange. Både når det gjelder forhold og økonomi.

[Rotund]

Ta ting i ditt eget tempo. Samfunnet har lagt opp til at man skal følge en «viss plan» dvs gå skole, få jobb bli gift få barn osv. men er dette måten vi trenger å leve livet vårt på? Er vi nødt til å passe inn i disse båsene og oppnå ting som er viktige for andre og ikke oss selv? Fokuser på deg selv og de tingene dom gjør deg glad. 

[Kayia]

Dette høres vondt og vrient ut for deg, men det er fint mulig å få det bedre slik du beskriver situasjonen i innlegget. Jeg trenger noen flere opplysninger før jeg kan svare deg:

Hvor gammel er du?

Hvordan er nettverket ditt utenom familie?

Hvordan er ditt forhold til fest og rusmidler?

Har du hatt forhold med lengre varighet enn 6 mnd?

Har du noen gang vært i behandling, og er du kjent med om du har noen diagnose?