Er vi kroppen vår?

[UtakknemligDiva]

Noen ganger har jeg lest at kroppen feks kan oppfatte sex som voldtekt selv om en selv er med på det. Da ble jeg sint på kroppen min igjen, fordi jeg tenker at jeg sikkert har en kropp som ikke vil være med på noe gøy. Men dumt å være sint på kroppen for noe som kanskje ikke stemmer da:/

[Gjest]

Av og til liker jeg filosoferingene dine. Overskriften fikk meg umiddelbart til å tenke "Huff nei, jeg håper da inderlig ikke det!", og det åpnet opp for egen filosofering. Jeg synes mange ganger det er trist at kropp og sjel er adskilt og at det på en måte da finnes to utgaver av en selv. En del (det ytre) som alle kan se, og en del bare noen kan se (det indre) når en blir kjent med noen. Er overbevist om at det finnes mange gode sjeler der ute, men som dessverre bor i lite attraktive kropper. Og motsatt, mange "slemme" sjeler som bor i attraktive kropper. Synd at ikke kropp og sjel spiller mer på lag sånn sett, og er mer lik hverandre. Mange misforståelser og feller man da kunne ha unngått. 

(Dette var ikke svar eller kommentar på det du skrev da, men er som sagt bare egne tanker rundt overskriften din).

[UtakknemligDiva]

Jeg ble hjernevasket av en for noen år siden. Det var som om jeg var på vei inn i en slags religion. Han sa at kroppen husker det du vil glemme. Men er ikke dette det vi kaller underbevisstheten? Når jeg lærer språk så kan jeg glemme det med en gang, men plutselig er det der neste gang jeg skal huske det, fordi det har kommet inn i underbevisstheten. 
Men kroppen? 
 

Kan den bli voldtatt uten at det for meg føles slik? Hvis jeg vil ha sex, men egentlig er det voldtekt?

[UtakknemligDiva]

Og at jeg filosoferer liker jeg ikke. Det er enda et introvert trekk. De fleste som lever livet filosoferer ikke.

[Gjest]

90tallsbarn skrev (2 timer siden):

Og at jeg filosoferer liker jeg ikke. Det er enda et introvert trekk. De fleste som lever livet filosoferer ikke.

På en måte er det jo fint å ha evnen til å filosofere. Jeg liker godt å snakke med folk som har litt dybde. Men i ditt tilfelle blir det nok altfor mye, og det blir bare plagsomt for deg. 

[Grendel]

90tallsbarn skrev (6 timer siden):

Noen ganger har jeg lest at kroppen feks kan oppfatte sex som voldtekt selv om en selv er med på det. Da ble jeg sint på kroppen min igjen, fordi jeg tenker at jeg sikkert har en kropp som ikke vil være med på noe gøy. Men dumt å være sint på kroppen for noe som kanskje ikke stemmer da:/

Jeg synes det er rart å snakke om kroppen som om den har egne meninger. Det er vel heller snakk om konflikt mellom hva man vil og hva man føler.

Kanskje man gjerne vil hoppe fra 10-meteren, men merker stor motstand. Det kalles frykt, og det føles som om kroppen nekter å hoppe.

Jeg tror ikke du kan skylde på kroppen din i bokstavelig forstand. Du har kanskje mye frykt som hindrer deg i å gjøre hva du vil.

Det er bare bra at du tenker og filosoferer. Det er en positiv side ved deg så lenge du ikke bare bruker det til å hakke på deg selv.

[UtakknemligDiva]

Grendel skrev (30 minutter siden):

Jeg synes det er rart å snakke om kroppen som om den har egne meninger. Det er vel heller snakk om konflikt mellom hva man vil og hva man føler.

Kanskje man gjerne vil hoppe fra 10-meteren, men merker stor motstand. Det kalles frykt, og det føles som om kroppen nekter å hoppe.

Jeg tror ikke du kan skylde på kroppen din i bokstavelig forstand. Du har kanskje mye frykt som hindrer deg i å gjøre hva du vil.

Det er bare bra at du tenker og filosoferer. Det er en positiv side ved deg så lenge du ikke bare bruker det til å hakke på deg selv.

Jeg tør ikke ha sex av samme grunn, men det må da ha med sykdommen å gjøre. Jeg er redd for reaksjonen etterpå, om jeg får panikk for å ha blitt gravid eller kjønnssykdommer. 
Jeg irriterer meg over at alt virker så uoppnåelig og stort. Som andre tar som et selvfølge.

[AnonymBruker]

Anbru skrev (7 timer siden):

Av og til liker jeg filosoferingene dine. Overskriften fikk meg umiddelbart til å tenke "Huff nei, jeg håper da inderlig ikke det!", og det åpnet opp for egen filosofering. Jeg synes mange ganger det er trist at kropp og sjel er adskilt og at det på en måte da finnes to utgaver av en selv. En del (det ytre) som alle kan se, og en del bare noen kan se (det indre) når en blir kjent med noen. Er overbevist om at det finnes mange gode sjeler der ute, men som dessverre bor i lite attraktive kropper. Og motsatt, mange "slemme" sjeler som bor i attraktive kropper. Synd at ikke kropp og sjel spiller mer på lag sånn sett, og er mer lik hverandre. Mange misforståelser og feller man da kunne ha unngått. 

(Dette var ikke svar eller kommentar på det du skrev da, men er som sagt bare egne tanker rundt overskriften din).

Ja, det er det kjente hva teller mest av utseendet og personlighet. Jeg kunne også ønske at jeg så bedre ut for jeg føler meg ikke så stygg innvendig som utseendet skulle tilsi. 

Anonymkode: c3060...932

[Worriesome Plenty 2]

Ja, vi er vår kropp. Tarm og det hele. Bevistheten som bor i hjernen adskiller oss fra en del av kroppen, men vi må leve sammen med den til den dør. Da dør vi også. Tror jeg. Eller kanskje er vi ikke hele kroppen, vi er jo mest vår hjerne, men denne kan bli dement og da svikter vi sakte frem mot ingenting. Da er det bare kropp igjen til slutt. En sliten syk kropp.

[Glitter]

Før så mente man at kropp og hode var adskilt. Nå tenker jeg innenfor medisin og slikt. Men etter hvert var det noen lure folk som så det at kropp og sinn henger sammen, og det ene påvirker det andre. Man kan bli fysisk syk av psykiske problemer (psykosomatisk), men man kan også bli psykisk syk av fysiske problemer. Hvis jeg ikke husker feil så heter dette menneskesynet eller tilnærmingen et holistisk menneskesyn. Der en ser hele bildet og at vi er ikke adskilt som kropp og hode, vi er faktisk en helhet. Det betyr også at det kan oppstå en konflikt mellom hva vi tenker og/eller gjør og hvordan kroppen reagerer fysisk. 

Jeg har blitt presset og presset verbalt til sex, også har jeg pga diverse jeg ikke gidder å gå inn på ikke klart å sette grenser og latt de få meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke ville det og forsøkte å sette grenser først. Da kan jeg faktisk føle at jeg hadde sex mot min vilje, selv om det etter definisjon ikke var voldtekt så kan det føles slik. Jeg har blitt voldtatt også og da har jeg følt at jeg har hatt rett til å føle det sånn, mens når jeg har blitt presset, men til slutt gitt mitt samtykke fordi jeg ikke klarte å si nei til slutt da et jo ingen lover brutt. Da føler jeg meg skitten og ekkel, og kroppen min kan reagere i ettertid på samme måte, mens hodet mitt vet jo at jeg ble jo ikke voldtatt. 

Men husk at dette gjelder mye press hvor jeg ikke ble respektert både som 16-åring, i et langt samliv og aller mest i rusmiljøet. De gangene det ikke har vært noe press, men vi har vært to personer som helt uanstrengt har vært enige fra første stund, så har jeg ikke følt det samme. Eller før følte jeg ikke det samme. Nå er jeg så skada at jeg kjenner på avsky i etterkant uansett. Men jeg vet det er irrasjonelt.

Den dag du selv klarer å komme over den frykten så håper og tror jeg at du vil sitte igjen med en god følelse og å ha oppdaget en flott del av livet. Men jeg tror faktisk du bør jobbe med dette i terapi først, for sånn som du ser på kvinner, menn og sex så tror jeg kanskje du vil hate deg selv i etterkant akkurat nå. Selv om du neppe vil føle deg voldtatt?

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er det kjente hva teller mest av utseendet og personlighet. Jeg kunne også ønske at jeg så bedre ut for jeg føler meg ikke så stygg innvendig som utseendet skulle tilsi. 

Anonymkode: c3060...932

Haha. Jeg føler meg ikke så stygg utvendig som jeg gjør innvendig. Derfor hjelper det meg å se i speilet, men kan ikke ha med speil å se i hele tiden. 
Utseendet har åpnet mange dører som ikke ville vært der om jeg var «stygg», men jeg er klar over at det forandrer seg med årene også. 
 

 

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (1 time siden):

 

Den dag du selv klarer å komme over den frykten så håper og tror jeg at du vil sitte igjen med en god følelse og å ha oppdaget en flott del av livet. Men jeg tror faktisk du bør jobbe med dette i terapi først, for sånn som du ser på kvinner, menn og sex så tror jeg kanskje du vil hate deg selv i etterkant akkurat nå. Selv om du neppe vil føle deg voldtatt?

Dette er en av grunnene til at jeg forblir sint. Jeg føler jeg må vente og vente, blir den uten erfaring i «gjengen». 
Jeg prøver å finne sannheten om menn. Han jeg liker nå, vi har liksom en flørt men det kan gå dager mellom han gir lyd. Men han gir når jeg gir. Han bruker navnet mitt, svarer alltid også men når han beveger seg inn i følelsene mine så blir jeg usikker og blir litt kald tilbake. Når han begynner å åpne seg litt, men det kan jo hende han tuller med meg da. Ikke tenker jeg på at vi skal bli sammen heller, men jeg liker han bare litt ekstra. 
I dag har jeg vært veldig aktiv og angsten ble noe redusert, men så fort jeg setter meg ned så skjer det..et slags smell i mellomgulvet, som jeg ikke egentlig kjenner, men en følelse av at noe har kontakt med meg, at jeg ikke lider nok til å fortjene et godt liv. Jeg har for mange «stemmer». Den ene sier at når man ser ut som meg skal man være mer storkrevende, jeg har faktisk sett at godtar man å være «der nede» så blir man der, men så kjennes det for meg umoralsk å mene slik. Så har vi moren min som har levd begrenset hele livet sitt. Kan liksom aldri ta spontane turer og reiser aldri langt. Veldig tung å dra med seg rett og slett, og har veldig «en må jobbe for pengene» holdning. Der blir det for meg litt for stusselig igjen. Mener ikke at vi ikke skal det, men hun har liksom bare alltid vært den som har gjort ting kjedelig. 

[Grendel]

90tallsbarn skrev (26 minutter siden):

Dette er en av grunnene til at jeg forblir sint. Jeg føler jeg må vente og vente, blir den uten erfaring i «gjengen». 
Jeg prøver å finne sannheten om menn. Han jeg liker nå, vi har liksom en flørt men det kan gå dager mellom han gir lyd. Men han gir når jeg gir. Han bruker navnet mitt, svarer alltid også men når han beveger seg inn i følelsene mine så blir jeg usikker og blir litt kald tilbake. Når han begynner å åpne seg litt, men det kan jo hende han tuller med meg da. Ikke tenker jeg på at vi skal bli sammen heller, men jeg liker han bare litt ekstra. 
I dag har jeg vært veldig aktiv og angsten ble noe redusert, men så fort jeg setter meg ned så skjer det..et slags smell i mellomgulvet, som jeg ikke egentlig kjenner, men en følelse av at noe har kontakt med meg, at jeg ikke lider nok til å fortjene et godt liv. Jeg har for mange «stemmer». Den ene sier at når man ser ut som meg skal man være mer storkrevende, jeg har faktisk sett at godtar man å være «der nede» så blir man der, men så kjennes det for meg umoralsk å mene slik. Så har vi moren min som har levd begrenset hele livet sitt. Kan liksom aldri ta spontane turer og reiser aldri langt. Veldig tung å dra med seg rett og slett, og har veldig «en må jobbe for pengene» holdning. Der blir det for meg litt for stusselig igjen. Mener ikke at vi ikke skal det, men hun har liksom bare alltid vært den som har gjort ting kjedelig. 

Sannheten om menn er at menn er forskjellige. 

Du bør bare se på han som en person, og finne ut hvordan han er.

[Gjest]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, det er det kjente hva teller mest av utseendet og personlighet. Jeg kunne også ønske at jeg så bedre ut for jeg føler meg ikke så stygg innvendig som utseendet skulle tilsi. 

Anonymkode: c3060...932

Jeg er ganske sikker på at du ikke er stygg, for jeg møter i alle fall sjeldent eller aldri på personer jeg synes er direkte stygge. 🙂

Nå mente ikke jeg med det jeg skrev at jeg har et så bra indre til forskjell fra det ytre, jeg er vanligvis helt greit/normalt fornøyd med begge deler. Jeg mente bare at det skulle ha vært lettere å se på en person om den f.eks var "snill" eller "slem", "smart" eller "dum" Sånn som det er nå er det liksom så lett å bli lurt av folks utseende -i begge retninger. Utseende og personlighet skulle liksom ha samsvart bedre. Men når det er sagt har jeg ofte erfart at det er rimelig samsvar også. Mange ganger stemmer det ikke at vi ikke kan "skue hunden på hårene" eller "judge a Book by its Cover". 

(Unnskyld for avsporing, 90tallsbarn!)