Er redd behandler har kommet for nær og skyver henne unna, hvordan kan jeg tørre å åpne meg?

[Gjest Niomi]

Jeg har gått til behandling hos behandler i 1 år nå, og hun er den behandleren jeg har hatt til nå som jeg har åpnet meg mest for og som kjenner meg best. Er så redd for å miste det, selv om det ikke er snakk om å avslutte ennå. Jeg har nok begynt å knytte meg litt for mye til henne.

 Tidligere har vi jobbet mye med følelser. Det å få kontakt med følelsene og å tåle dem. Jeg har egentlig veldig lenge vært helt avstengt, tror det bare har vert min måte å takle livet på. Etter en stund blir man ganske god på å stå i stormen, tåle det, stå i det vonde. Min måte har vært å koble fra, koble fra meg selv, koble fra følelsene. Det som er problemet nå er at jeg ikke er vandt til å stå i og tåle følelser. Verken positive følelser eller negative følelser. 

Akkurat nå har vi pause fra fokuset på følelser fordi behandlingsformen tydeligvis ikke fungerer på meg, og at behandler føler at hun stiller meg til veggs hver time og at vi ikke kommer noen vei. Litt leit egentlig, for jeg hadde virkelig troen på at det kunne fungere. Men det som egentlig er mest utfordrende er at jeg ofte er redd for at hun har kommet for nær, vet for mye, kjenner meg for godt. Da det har skjedd med de andre behandlerne jeg har hatt har jeg avsluttet tvert, fordi jeg takler slikt så dårlig. Jeg skyver henne unna både bevisst og ubevisst, men jeg tenker at nå har jeg jo virkelig sjansen til å jobbe med dette, så jeg prøver å ikke la de tankene ta overhånd.

Noen som har noen lignende erfaringer, innspill eller råd? Hvordan kan jeg tørre å slutte å skyve behandler unna og heller åpne mer opp?

Endret 7. oktober 2021 av Niomi

[Fru2020]

Har du diskutert dette med behandler? Hun kjenner deg jo best og kan gi deg gode råd. Dette er jo noe dere kan jobbe med.

[AnonymBruker]

Du er da heldig som bare kan velge og vrake i psykologer. Vi andre må ta til takke med den vi får utdelt, om vi i det hele tatt får plass.. 

Anonymkode: e321c...bbf

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du er da heldig som bare kan velge og vrake i psykologer. Vi andre må ta til takke med den vi får utdelt, om vi i det hele tatt får plass.. 

Anonymkode: e321c...bbf

Dette er ikke til nytte for TS og det tilbudet hun har, har hun for en grunn. Det er leit noen ikke for hjelp, men det skal ikke de som får hjelp få dårlig samvittighet for.

 

 

Jeg støtter @Fru2020 i sitt svar.

[Kayia]

Niomi skrev (10 timer siden):

Men det som egentlig er mest utfordrende er at jeg ofte er redd for at hun har kommet for nær, vet for mye, kjenner meg for godt. Da det har skjedd med de andre behandlerne jeg har hatt har jeg avsluttet tvert, fordi jeg takler slikt så dårlig. Jeg skyver henne unna både bevisst og ubevisst, men jeg tenker at nå har jeg jo virkelig sjansen til å jobbe med dette, så jeg prøver å ikke la de tankene ta overhånd.

Akkurat det du sier her bør du si til behandler. Dette er sikkert kjernen i det du ellers sliter med vil jeg tro, og det dere bør jobbe med. 

[Drømmeautomat]

Enig med Kayia om at du bør si akkurat det til henne. Jeg tenker at det kan ligge en form for selvbeskyttelse i det at du avslutter terapier, et forsøk på å komme en avvisning i forkjøpet. 

I det hele tatt tror jeg det er bra hvis du kan snakke om følelser, tanker og fantasier du har om henne. Det var en terskel for meg å snakke om det med min terapeut, men etter at jeg gjorde det er det "rommet åpna" på et vis, sånn at det føles lettere og mer naturlig.

Jeg tror ikke du skal være så redd for å knytte deg for mye til henne, kanskje heller gi etter for følelsene og lengslene som har blitt vekka i deg og snakke om dem med henne. En gang beklaga jeg meg i begynnelsen i en time over at det var så mange ting jeg kunne si, hva skulle jeg velge? Da foreslo terapeuten å begynne med det jeg hadde aller minst lyst å snakke om. Det var et godt råd.

[Gjest Niomi]

Takk for svarene. Jeg har ikke diskutert det med behandler ennå. Tenkte forsøke ta det opp neste time om jeg tør. Det stemmer at det er en del av kjernen i det jeg sliter med og at jeg burde jobbe med det sammen med behandler, så jeg skal virkelig gå inn med alt det jeg klarer for å forsøke å ta tak i det denne gangen i stedet for å bare flykte unna. Det stemmer nok også at jeg avslutter for å beskytte meg selv og unngå å bli avvist. Hvis ikke føler at jeg mister litt kontrollen. Jeg er og veldig redd for hva som kan skje dersom jeg virkelig åpner meg opp og gjør meg sårbar. 

[Glitter]

Niomi skrev (13 timer siden):

Takk for svarene. Jeg har ikke diskutert det med behandler ennå. Tenkte forsøke ta det opp neste time om jeg tør. Det stemmer at det er en del av kjernen i det jeg sliter med og at jeg burde jobbe med det sammen med behandler, så jeg skal virkelig gå inn med alt det jeg klarer for å forsøke å ta tak i det denne gangen i stedet for å bare flykte unna. Det stemmer nok også at jeg avslutter for å beskytte meg selv og unngå å bli avvist. Hvis ikke føler at jeg mister litt kontrollen. Jeg er og veldig redd for hva som kan skje dersom jeg virkelig åpner meg opp og gjør meg sårbar. 

Nøyaktig hva er det du frykter kan skje? Jeg kan si det at å åpne meg opp til behandler kun har ført til gode og fruktbare samtaler. Ja, det har gjort at jeg har blitt for knyttet til henne, men samtidig er det for meg en forutsetning å føle meg både trygg og kjenne på en viss tilknytning og kjemi for at jeg skal få noe ut av terapien. Har hatt behandlere hvor jeg ikke følte noen av delene og det gikk ut over min evne til å åpne opp og til å få kontakt med meg selv. Det førte til at jeg avsluttet behandling for jeg kom jo likevel ingen vei.

Å tillate seg å være sårbar er skikkelig vanskelig. Det strever jeg med selv, men i terapi er det ganske viktig å tørre å gjøre det. 

Ønsker deg lykke til i neste samtale.

Endret 9. oktober 2021 av Glitter

[Gjest Niomi]

Glitter skrev (3 timer siden):

Nøyaktig hva er det du frykter kan skje? Jeg kan si det at å åpne meg opp til behandler kun har ført til gode og fruktbare samtaler. Ja, det har gjort at jeg har blitt for knyttet til henne, men samtidig er det for meg en forutsetning å føle meg både trygg og kjenne på en viss tilknytning og kjemi for at jeg skal få noe ut av terapien. Har hatt behandlere hvor jeg ikke følte noen av delene og det gikk ut over min evne til å åpne opp og til å få kontakt med meg selv. Det førte til at jeg avsluttet behandling for jeg kom jo likevel ingen vei.

Å tillate seg å være sårbar er skikkelig vanskelig. Det strever jeg med selv, men i terapi er det ganske viktig å tørre å gjøre det. 

Ønsker deg lykke til i neste samtale.

Det er et godt spørsmål. Det jeg frykter mest er kanskje det å være sårbar, for det er så sjeldent jeg tillater meg selv å være. Og at jeg ikke kommer til å takle det. Akkurat hva som kan eller kommer til å skje om det er tilfelle er jo vanskelig å si, men det jeg kanskje frykter mest er å bryte sammen. Jeg er også litt redd for at til mer knyttet jeg blir desto vanskeligere blir det å avslutte, merker jo allerede at jeg nok har begynt å knytte meg litt for mye. Jeg er også redd for det å bli sett, og at hun vet for mye om meg. Er litt vanskelig å sette ord på og forklare egentlig. Men som du sier er det nok viktig for å få utbytte av terapien. Tror det er viktig at jeg tar denne sjansen nå, så skal virkelig jobbe for å legge ned den muren jeg har bygget opp. 

[Glitter]

Niomi skrev (13 minutter siden):

Det er et godt spørsmål. Det jeg frykter mest er kanskje det å være sårbar, for det er så sjeldent jeg tillater meg selv å være. Og at jeg ikke kommer til å takle det. Akkurat hva som kan eller kommer til å skje om det er tilfelle er jo vanskelig å si, men det jeg kanskje frykter mest er å bryte sammen. Jeg er også litt redd for at til mer knyttet jeg blir desto vanskeligere blir det å avslutte, merker jo allerede at jeg nok har begynt å knytte meg litt for mye. Jeg er også redd for det å bli sett, og at hun vet for mye om meg. Er litt vanskelig å sette ord på og forklare egentlig. Men som du sier er det nok viktig for å få utbytte av terapien. Tror det er viktig at jeg tar denne sjansen nå, så skal virkelig jobbe for å legge ned den muren jeg har bygget opp. 

Kan godt kjenne igjen frykten for å bryte sammen og om en klarer å takle det. Litt sånn, hvis en først bryter sammen, vil en noen gang klare å reise seg opp igjen. Det er en frykt hos meg i hvert fall. Men jeg tror det er viktig å huske på at å vise seg sårbar og å få mer kontakt med seg selv trenger ikke å gå fra null til hundre. Du kan dyppe tåen i vannet, og så stoppe opp. Så kan du gå litt videre neste gang, også neste gang. Klart det blir for mye hvis en bare hopper rett ut i sjøen med en gang. Da kan en ende opp med å bryte sammen ja. 

[Eva Sofie]

Glitter skrev (22 timer siden):

Kan godt kjenne igjen frykten for å bryte sammen og om en klarer å takle det. Litt sånn, hvis en først bryter sammen, vil en noen gang klare å reise seg opp igjen. Det er en frykt hos meg i hvert fall. Men jeg tror det er viktig å huske på at å vise seg sårbar og å få mer kontakt med seg selv trenger ikke å gå fra null til hundre. Du kan dyppe tåen i vannet, og så stoppe opp. Så kan du gå litt videre neste gang, også neste gang. Klart det blir for mye hvis en bare hopper rett ut i sjøen med en gang. Da kan en ende opp med å bryte sammen ja. 

Ja, men om man mot for modning skulle bryte sammen, få fllstendig panikk, gå fra vettet, bli ukontrollert voldelig eller hva det måtte være, så er det vel nettopp på et kontor hos en terapeut som er det tryggeste stedet man kan få lov til å gjøre akkurat det? På et kontor hvor du har mulighet til å bli ivaretatt av en fagperson med utdanelse og klinisk erfaring innen emnet. Jeg har selv følt på tilsvarende redsler når jeg begir meg ut på dypt og ukjent farvann i terapien, men hver eneste gang har det gått bedre enn jeg har fryktet på forhånd. De gangene jeg ikke har fryktet noe, har det et par ganger gått fullstendig på trynet, men det har gått bra det også hver eneste gang - takket være en terapeut som var erfaren og visste hvordan kontrollere situasjonen. Det har også gitt visshet om at han kan håndtere meg om jeg freaker ut de gangene jeg selv har en redsel for det.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Ja, men om man mot for modning skulle bryte sammen, få fllstendig panikk, gå fra vettet, bli ukontrollert voldelig eller hva det måtte være, så er det vel nettopp på et kontor hos en terapeut som er det tryggeste stedet man kan få lov til å gjøre akkurat det? På et kontor hvor du har mulighet til å bli ivaretatt av en fagperson med utdanelse og klinisk erfaring innen emnet. Jeg har selv følt på tilsvarende redsler når jeg begir meg ut på dypt og ukjent farvann i terapien, men hver eneste gang har det gått bedre enn jeg har fryktet på forhånd. De gangene jeg ikke har fryktet noe, har det et par ganger gått fullstendig på trynet, men det har gått bra det også hver eneste gang - takket være en terapeut som var erfaren og visste hvordan kontrollere situasjonen. Det har også gitt visshet om at han kan håndtere meg om jeg freaker ut de gangene jeg selv har en redsel for det.

Ja, det er jo et godt poeng. Jeg så det nok i et lys av meg selv og hvordan jeg kan reagere dårlig på det etter å ha forlatt samtalen. Der jeg er i behandling nå så gjøres denne eksponeringen gradvis, sakte og sammen med terapeut og personal for øvrig. Fordi "slike som meg" har en litt ekstrem måte å reagere på når det blir for mye. 

Men ikke alle er på den måten, forhåpentligvis ikke de fleste, slik at de greier å roe seg ned når samtalen er over. Så jeg tenker dette kommer litt an på pasienten. Som du skrev i en annen tråd så er det egentlig bare å hoppe i det, men for noen er det bedre å hoppe i det, men med små skritt. 

Men jeg som deg har også opplevd at det ikke har vært farlig og at det har gått bedre enn ventet, men da har det ikke vært ting som har vært så triggende at jeg har mistet hodet i etterkant. En god terapeut vil nok kunne se hvor langt det er hensiktsmessig å gå inn i det. Enten det er all in eller gradvis.