«Du er ikke en glede å være rundt»

[UtakknemligDiva]

Dette sa en bekjent av meg for en stund siden. Ikke på en stygg måte, vedkommende er bare såkalt brutalt ærlig og det er noe jeg setter pris på. 
Det er noe ironisk med livet, for vi oppfordres til å være realistiske, men likevel foretrekker folk å være sammen med de som er super glade og bare løfter opp. 
«du gleder deg liksom ikke over livet», men hvorfor skal jeg glede meg over livet når jeg ikke passer der jeg vil? 
Jeg føler jeg er i et slags fengsel der alt bare skal handle om psykisk sykdom, tristhet og ta til takke med ting. Da blir man ikke glad.

Si når jeg blir tiltrukket av noen. Da har tonen liksom vært «har du litt fornuft så dropper du det» «det vil aldri gå» «du er så naiv» , men når det er disse såkalte glade så er folk likegyldige eller synes det er veldig stas. «Hun har fått seg type igjen da!» «de er så fint par!» 

Likevel fortsetter folk å spør meg om kjærligheten. Kan de ikke la være å spørre når de ikke liker svarene mine? Jeg føler meg så feil. Kanskje jeg er født for å provosere og velge utypisk? 
 

Men det er veldig vanskelig å være glad og spre glede når jeg selv ikke kan hente glede der jeg egentlig finner glede.

[Kayia]

 

90tallsbarn skrev (24 minutter siden):

Kanskje jeg er født for å provosere og velge utypisk? 

Jeg tror dette er en kombinasjon mellom det du ikke forstår fordi du har en diagnose som begrenser deg, men også fordi du ikke tar til deg råd og lærer deg å opptre på en mer åpen og velkommen måte.

Det er skjelden jeg svarer deg, nettopp fordi jeg ikke tror det har betydning. Du ønsker ikke dialog eller refleksjon rundt tema du tar opp slik jeg leser deg her på dol. Du har bare et veldig sterkt behov for å «tømme deg» for sinne og frustrasjon, og det blir bare slitsomt for omgivelsene. 

[UtakknemligDiva]

Kayia skrev (1 minutt siden):

 

Jeg tror dette er en kombinasjon mellom det du ikke forstår fordi du har en diagnose som begrenser deg, men også fordi du ikke tar til deg råd og lærer deg å opptre på en mer åpen og velkommen måte.

Det er skjelden jeg svarer deg, nettopp fordi jeg ikke tror det har betydning. Du ønsker ikke dialog eller refleksjon rundt tema du tar opp slik jeg leser deg her på dol. Du har bare et veldig sterkt behov for å «tømme deg» for sinne og frustrasjon, og det blir bare slitsomt for omgivelsene. 

Men jeg klarer ikke å godta meg pga diagnosen. Jeg tenker på han mannen at jeg sikkert hadde hatt en flørt med han, men diagnosen setter en stopper for det. Jeg klarer ikke å se meg som noe verdig menneske. Det er nesten farlig for verden om jeg liker meg selv. Hvorfor skal jeg like meg selv? Da må jeg miste all selvinnsikt også. 

[UtakknemligDiva]

Kayia skrev (4 minutter siden):

 

Jeg tror dette er en kombinasjon mellom det du ikke forstår fordi du har en diagnose som begrenser deg, men også fordi du ikke tar til deg råd og lærer deg å opptre på en mer åpen og velkommen måte.

Jeg lurer på hvordan det er å like noen og bare kunne flørte og ha det fint med dem jeg. Selv er jeg vel bare et potensielt byttedyr og derfor føler jeg meg så ukarismatisk og kjedelig  

[Kayia]

90tallsbarn skrev (6 minutter siden):

Men jeg klarer ikke å godta meg pga diagnosen. Jeg tenker på han mannen at jeg sikkert hadde hatt en flørt med han, men diagnosen setter en stopper for det. Jeg klarer ikke å se meg som noe verdig menneske. Det er nesten farlig for verden om jeg liker meg selv. Hvorfor skal jeg like meg selv? Da må jeg miste all selvinnsikt også. 

 

90tallsbarn skrev (4 minutter siden):

Jeg lurer på hvordan det er å like noen og bare kunne flørte og ha det fint med dem jeg. Selv er jeg vel bare et potensielt byttedyr og derfor føler jeg meg så ukarismatisk og kjedelig  

Om jeg var i din nærhet - eller var i dine sko - ville jeg forsøkt behandling.

Ellers gjør du noe som virker typisk for deg her i denne tråden nå. Fra jeg legger ut et innlegg tar det tre minutter før ditt første svar, deretter to minutter til ett til. Ingen av dem handler om det jeg skrev, de er bare en fortsettelse på strømmen av innlegg fra deg ala «jeg klarer ikke», «jeg vil ikke være som jeg er», «alt er dritt» etc.

Har du egentlig rukket å lese og reflektere over det jeg skrev? 

[laban]

90tallsbarn skrev (16 minutter siden):

«du gleder deg liksom ikke over livet», men hvorfor skal jeg glede meg over livet når jeg ikke passer der jeg vil? 
Jeg føler jeg er i et slags fengsel der alt bare skal handle om psykisk sykdom, tristhet og ta til takke med ting.

Det er vanskelig å forklare noe rundt dette uten å ha møtt deg og uten å virke slem.

Men det er jo slik at nesten alle har et eller annet i livet som er vanskelig og slitsomt, i hvert fall i perioder. Da kan sosialt samvær virke som et fristed eller en pause fra dette - man snakker om noe annet, får høre om andres liv og tenker mindre på egne problemer en stund. Og ja, det kan komme en utblåsning rundt det som er vanskelig også, men ofte ispedd litt humor. (Nå tenker jeg ikke på dødsens alvorlige kriser, jeg mener ikke å bagatellisere sånt.)

På den måten kan samvær med andre gi et løft. Men hvis man alltid tar med seg det negative inn i sosiale sammenhenger, blir det faktisk slitsomt for omgivelsene. Er du sikker på at det er alle andre som mener at "alt bare skal handle om tristhet"? For meg virker det som at det først og fremst er du selv som nistirrer på de begrensningene du har. Jeg vet du ikke liker å høre det, men alle må faktisk "ta til takke med" forutsetningene sine og gjøre det beste utav ting. Man kan forbedre seg innenfor de områdene man stiller svakt på også, men ikke nå toppsjiktet. Så blir det et valg om man skal la disse tingene formørke hver dag og time av tilværelsen eller fokusere på noe annet (også). 

Det går ikke an å tvinge en som er deprimert, til å være fornøyd og glad. Det er heller ikke sånn at alt blir bra bare man tenker positivt. Men overskriften på innlegget ditt og starten av det jeg siterte, tyder på at du utstråler såpass mye negativitet at du kan ha mye å hente på å tone dette ned, selv om diagnosen setter begrensninger.  Du synes kanskje det virker falskt, men litt sånn "falsk glad og positiv" leker nesten alle når vi er sammen med andre, for fellesskapets skyld. 

Nå tenker ikke jeg på flørt og forelskelse, men på sosialt samvær som ikke handler om parforhold og den typen kjærlighet. 

[UtakknemligDiva]

laban skrev (11 minutter siden):

Det er vanskelig å forklare noe rundt dette uten å ha møtt deg og uten å virke slem.

Men det er jo slik at nesten alle har et eller annet i livet som er vanskelig og slitsomt, i hvert fall i perioder. Da kan sosialt samvær virke som et fristed eller en pause fra dette - man snakker om noe annet, får høre om andres liv og tenker mindre på egne problemer en stund. Og ja, det kan komme en utblåsning rundt det som er vanskelig også, men ofte ispedd litt humor. (Nå tenker jeg ikke på dødsens alvorlige kriser, jeg mener ikke å bagatellisere sånt.)

På den måten kan samvær med andre gi et løft. Men hvis man alltid tar med seg det negative inn i sosiale sammenhenger, blir det faktisk slitsomt for omgivelsene. Er du sikker på at det er alle andre som mener at "alt bare skal handle om tristhet"? For meg virker det som at det først og fremst er du selv som nistirrer på de begrensningene du har. Jeg vet du ikke liker å høre det, men alle må faktisk "ta til takke med" forutsetningene sine og gjøre det beste utav ting. Man kan forbedre seg innenfor de områdene man stiller svakt på også, men ikke nå toppsjiktet. Så blir det et valg om man skal la disse tingene formørke hver dag og time av tilværelsen eller fokusere på noe annet (også). 

Det går ikke an å tvinge en som er deprimert, til å være fornøyd og glad. Det er heller ikke sånn at alt blir bra bare man tenker positivt. Men overskriften på innlegget ditt og starten av det jeg siterte, tyder på at du utstråler såpass mye negativitet at du kan ha mye å hente på å tone dette ned, selv om diagnosen setter begrensninger.  Du synes kanskje det virker falskt, men litt sånn "falsk glad og positiv" leker nesten alle når vi er sammen med andre, for fellesskapets skyld. 

Nå tenker ikke jeg på flørt og forelskelse, men på sosialt samvær som ikke handler om parforhold og den typen kjærlighet. 

Jeg snakker ikke om negativitet blandt andre. Men noen ganger, særlig fulle folk kan begynne å si til meg at de ser at jeg er rastløs og sliter. Hva skal jeg svare da? Jeg synes de er veldig frekke når de begynner å sier slik til meg og graver i livet mitt på denne måten. Men det må være interessant siden de spør. 
Jeg vet ikke hva som er mine forutsetninger da. For meg kan alt forandre seg. Jeg kommer aldri til å være den som samler folk, står og holder taler eller leder, men det må jeg ikke heller. Jeg vil bare at folk skal like meg bedre, jeg vil kunne være mer positiv. 
 

Men det virker som at ensomheten forfølger meg. Jeg blir ikke invitert eller en del av en gjeng enda jeg noen ganger tenker at jeg endelig har funnet noen. 
Jeg vil tørre å ha det litt mer gøy, men jeg tvangsanalyserer. Jeg vet ikke hva jeg skal se etter når det gjelder flørting. 

[UtakknemligDiva]

Kayia skrev (40 minutter siden):

 

Om jeg var i din nærhet - eller var i dine sko - ville jeg forsøkt behandling.

Ellers gjør du noe som virker typisk for deg her i denne tråden nå. Fra jeg legger ut et innlegg tar det tre minutter før ditt første svar, deretter to minutter til ett til. Ingen av dem handler om det jeg skrev, de er bare en fortsettelse på strømmen av innlegg fra deg ala «jeg klarer ikke», «jeg vil ikke være som jeg er», «alt er dritt» etc.

Har du egentlig rukket å lese og reflektere over det jeg skrev? 

Jeg går i behandling. Jeg går på 2 medisiner. Jeg er på 3. uke med ssri. 
De skal forhåpentligvis stoppe tvangstankene. Jeg er kvalm i dag og håper det er bivirkningen, det er positivt for da virker den. Kvalme er en vanlig bivirkning av den jeg står på.

Du skriver at jeg ikke forstår pga diagnosen og begrensningene. Da tenker jeg at jeg kanskje bare er slik uansett og at jeg må leve med at jeg ikke forstår. 😕 

 

[UtakknemligDiva]

Jeg vet ikke om det er aspergersen eller tvangstankene som er det største problemet mitt. Jeg blir ikke vurdert for ocd eller tvangspreget personlighet fordi de sier at dette er en del av Asperger. Men da jeg tok den generelle testen så sa psykiater at jeg skåret høyest på tvangstanker. 
 

Men jeg føler et ubehag dersom jeg følger lystene mine. Det er som om jeg er sykelig opptatt av selvdisiplin og har en forestilling om at det er bedre å lide hele tiden enn å føle seg lykkelig og avslappet for da slipper man ubehaget som oppstår etterpå. 
 

Og jeg blir redd når jeg leser innlegg av meg selv. Nå er jeg ikke rasende, men jeg er påvirket av amfetamin og ssri. I samsvar med lege. Amf hindrer meg å være så rastløs, men den kunne forsterke litt tvangstanker. Men dette er redusert etter jeg startet med ad.

Jeg mener liksom at jeg ikke kan gjøre det jeg vil selv, fordi med min diagnose så klarer jeg ikke å avgjøre, så derfor må jeg alltid spørre noen om hva de tror. Så er det ikke alltid de sier det jeg vil høre da så blir jeg nedstemt av det og føler meg kjedelig, men er redd det straffer seg fordi jeg ikke gjør som de sier. Ikke de som straffer meg, men at jeg på en måte ikke kan slippe meg løs som andre. 
Og så har jeg egentlig bare lyst å gjøre som jeg vil likevel. Har alltid elsket livet når jeg har tatt avgjørelser uten påvirkning fra andre og det går bra. 
Men da kommer jo tanken om at gleden jeg føler er bare dagdrømmeren i meg og at jeg må våkne og se virkeligheten, og virkeligheten ser jeg kun når jeg er nedfor. Andre som er kodet riktig er lykkelige i virkeligheten, men jeg som er feilkodet må enten være normal og ulykkelig eller være rar i andres øyne men lykkelig?

[UtakknemligDiva]

Hjelper å ut blandt folk da. Møtte nettopp en og snakket. Plutselig klarte jeg det bra. Dette har jeg aldri gjort før. Jeg ville bare sagt «hei» og gått videre. 
 

Kanskje jeg har mindre sosial angst likevel. Skulle sees i kveld. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (12 minutter siden):

Hjelper å ut blandt folk da. Møtte nettopp en og snakket. Plutselig klarte jeg det bra. Dette har jeg aldri gjort før. Jeg ville bare sagt «hei» og gått videre. 
 

Kanskje jeg har mindre sosial angst likevel. Skulle sees i kveld. 

Hvorfor bruker du ikke autismeforumet når det du hele tiden snakker om er relatert til autisme? Nå er det et eget forum for Autisme, så da syns jeg du kan bruke det og ikke spamme med andre forum med de endeløse tiradene dine om de samme tingene. 

Anonymkode: aad10...900

[laban]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg snakker ikke om negativitet blandt andre.

Utsagnet i overskriften og sitatet nedenfor må ha bakgrunn i et eller annet.

90tallsbarn skrev (3 timer siden):

«du gleder deg liksom ikke over livet»,

Men som jeg skrev - det er vanskelig å gi et godt svar på dette uten å kjenne deg og uten å virke ond. Du må nesten bare se om det er noe i svarene du kan bruke, selv om de kanskje inneholder feil antakelser. 

[UtakknemligDiva]

laban skrev (4 minutter siden):

Utsagnet i overskriften og sitatet nedenfor må ha bakgrunn i et eller annet.

Men som jeg skrev - det er vanskelig å gi et godt svar på dette uten å kjenne deg og uten å virke ond. Du må nesten bare se om det er noe i svarene du kan bruke, selv om de kanskje inneholder feil antakelser. 

Nå er jeg en annen person og husker ikke følelsen når jeg laget trådene. Vært ute blandt folk, i den virkelige verden store deler av dagen. Det er når jeg blir alene at jeg ikke takler meg.. håper admin bare vil slette mine siste innlegg. Er nesten som at energiene fra trådene forfølger meg for at jeg skrev det. 

[Kayia]

90tallsbarn skrev (2 timer siden):

Du skriver at jeg ikke forstår pga diagnosen og begrensningene. Da tenker jeg at jeg kanskje bare er slik uansett og at jeg må leve med at jeg ikke forstår. 😕 

Ja det tror jeg er en god start. Og så skal du si til deg selv at «sånn er jeg, og det er greit!» Det at du er sånn skapt betyr jo ikke at du ikke kan lære deg å gjøre andre ting enn bare det som ligger i din natur, sant. 

[UtakknemligDiva]

Kayia skrev (36 minutter siden):

Ja det tror jeg er en god start. Og så skal du si til deg selv at «sånn er jeg, og det er greit!» Det at du er sånn skapt betyr jo ikke at du ikke kan lære deg å gjøre andre ting enn bare det som ligger i din natur, sant. 

Men dette med følelser. Jeg vil jo ikke misforstå andres følelser. Skal jeg måtte være usikker på at en mann liker meg når jeg liker han? Skal jeg unngå dette området liksom? Da har vi noe å deppe for med en gang.

 

Men du virker kjedelig. Du er også mer der at jeg bare bør se og godta begrensningene, inse at jeg nok blir ganske alene hele livet og at jeg mest sannsnylig bør se bort fra forelskelse en god stund til, med andre ord legge fra meg han her og, selv om han er den som lyser dagene mine opp mest. Han er så fin. Jeg har ikke selvdisiplin til det. Er det autismen som gjør det? Hadde jeg klart å glemme han på kommando om jeg var vanlig?

Derfor klarer jeg ikke kose meg med forelskelsen heller. Det er en følelse jeg skammer meg over fordi jeg er redd for at det skader meg og at jeg bare skal bli utnyttet og da kan de mer negative si «hva var det jeg sa». 
 

De kjedelige irriterer meg sånn. Men kanskje jeg har bedre forutsetninger enn dem da.

Endret 9. oktober 2021 av 90tallsbarn

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (6 minutter siden):

Men dette med følelser. Jeg vil jo ikke misforstå andres følelser. Skal jeg måtte være usikker på at en mann liker meg når jeg liker han? Skal jeg unngå dette området liksom? Da har vi noe å deppe for med en gang.

 

Men du virker kjedelig. Du er også mer der at jeg bare bør se og godta begrensningene, inse at jeg nok blir ganske alene hele livet og at jeg mest sannsnylig bør se bort fra forelskelse en god stund til, med andre ord legge fra meg han her og, selv om han er den som lyser dagene mine opp mest. Han er så fin. Jeg har ikke selvdisiplin til det. Er det autismen som gjør det? Hadde jeg klart å glemme han på kommando om jeg var vanlig?

Derfor klarer jeg ikke kose meg med forelskelsen heller. Det er en følelse jeg skammer meg over fordi jeg er redd for at det skader meg og at jeg bare skal bli utnyttet og da kan de mer negative si «hva var det jeg sa». 
 

De kjedelige irriterer meg sånn. Men kanskje jeg har bedre forutsetninger enn dem da.

Altså, er dette ting du henger deg opp i og skylder på autismen? I såfall, sorry altså, men det der er jo helt normalt for store deler av menneskeheten. Jeg vet heller ikke om noen liker meg før jeg spør de. Fant ut for noen uker siden at en kollega har flørta med meg og likt meg det siste året, men jeg har ikke skjønt det i det heletatt, jeg trodde han bare var grei. Går du inn på kvinneguiden finner du jo utallige tråder om at "liker han meg" o.l.

Og nei, gjør man det ville jeg nok heller lurt på om man var på grensen til psykisk syk av den dårlige typen, for kan man bare skru følelser av og på så er det noe gærent!

Anonymkode: 8f5a5...0b1

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Altså, er dette ting du henger deg opp i og skylder på autismen? I såfall, sorry altså, men det der er jo helt normalt for store deler av menneskeheten. Jeg vet heller ikke om noen liker meg før jeg spør de. Fant ut for noen uker siden at en kollega har flørta med meg og likt meg det siste året, men jeg har ikke skjønt det i det heletatt, jeg trodde han bare var grei. Går du inn på kvinneguiden finner du jo utallige tråder om at "liker han meg" o.l.

Og nei, gjør man det ville jeg nok heller lurt på om man var på grensen til psykisk syk av den dårlige typen, for kan man bare skru følelser av og på så er det noe gærent!

Anonymkode: 8f5a5...0b1

Åh jeg har tolket det slik at vi med autisme sliter mer med å kontrollere følelser, at vanlige klarer å slå de av. 

Ja de fremstår som supermennesker når de sier at man bare skal glemme. 

Ja, jeg skylder på autismen fordi det skrives og sies alltid at vi ikke skjønner det sosiale. Og da er jeg redd for at jeg bare ser det jeg ønsker å se, men på samme tid velger jeg å ødelegge det, og tenke at han er ikke interessert. 
Og så er jeg redd for at jeg blir et bytte. At jeg finner meg i dårlig behandling og kanskje blir dårlig behandlet uten å forstå det. Men det er som om jeg føler jeg er i et veddemål. Og hvis jeg velger å prøve å føre flørten videre med han fyren vil det gå nettopp til helvete slik at jeg skal lære en lekse, fordi det liksom er arrogant av meg å handle etter egen lyst. En må jo høre på de som er negative 🙄 men så blir jeg igjen sint på de fordi de ikke selv kunne sperre seg inne siden de ikke evner å få positive opplevelser.

Endret 9. oktober 2021 av 90tallsbarn

[laban]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Åh jeg har tolket det slik at vi med autisme sliter mer med å kontrollere følelser, at vanlige klarer å slå de av. 

Det kan kanskje stemme for følelser som irritasjon, misunnelse, mangel på interesse o.l. Reell forelskelse er veldig vanskelig å skru av, selv om man kan forsøke å skjule den og la være å la følelsene gå over i handlinger. 

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Og da er jeg redd for at jeg bare ser det jeg ønsker å se, men på samme tid velger jeg å ødelegge det, og tenke at han er ikke interessert. 
Og så er jeg redd for at jeg blir et bytte. At jeg finner meg i dårlig behandling og kanskje blir dårlig behandlet uten å forstå det. Men det er som om jeg føler jeg er i et veddemål. Og hvis jeg velger å prøve å føre flørten videre med han fyren vil det gå nettopp til helvete slik at jeg skal lære en lekse, fordi det liksom er arrogant av meg å handle etter egen lyst. En må jo høre på de som er negative

Jeg vil ikke gi deg noe råd om den konkrete situasjonen, jeg har ikke fulgt godt nok med til å gjette om han er interessert eller ikke. Men det virker som om du har tatt innover deg alle mulige strenge syn på hva kvinner bør gjøre mht. seksual- og kjærlighetsliv -alle "forbud" og regler fra kristenkonservative til Kvinneguiden, liksom. Jeg tror ikke verden vil fordømme deg om du går til sengs med en fyr som det viser seg ikke er interessert i å være sammen med deg resten av livet. Det er helt normalt at voksne kvinner gjør det i dag. Det viktigste er at du selv ønsker det. 

[UtakknemligDiva]

laban skrev (16 minutter siden):

Det kan kanskje stemme for følelser som irritasjon, misunnelse, mangel på interesse o.l. Reell forelskelse er veldig vanskelig å skru av, selv om man kan forsøke å skjule den og la være å la følelsene gå over i handlinger. 

Jeg vil ikke gi deg noe råd om den konkrete situasjonen, jeg har ikke fulgt godt nok med til å gjette om han er interessert eller ikke. Men det virker som om du har tatt innover deg alle mulige strenge syn på hva kvinner bør gjøre mht. seksual- og kjærlighetsliv -alle "forbud" og regler fra kristenkonservative til Kvinneguiden, liksom. Jeg tror ikke verden vil fordømme deg om du går til sengs med en fyr som det viser seg ikke er interessert i å være sammen med deg resten av livet. Det er helt normalt at voksne kvinner gjør det i dag. Det viktigste er at du selv ønsker det. 

Men er det slik at jeg bør la være å prøve noe med han? 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (13 minutter siden):

Men er det slik at jeg bør la være å prøve noe med han? 

Hvorfor skulle la være? Det eneste måtte være aldersforskjellen hvis du er under 30 og han er over 50.

Anonymkode: 35d70...b3e