Hvordan klare være 100% ærlig med psykologen?

[AnonymBruker]

Jeg har gått i behandling i psykiatrien i 6 år, men har aldri med noen av mine behandlere klart å være 100% ærlig. Det er bare en sperre der som er umulig å åpne. Har gått til min nåværende psykolog i over 1 år nå og ønsker virkelig å forsøke åpne opp nå. Noen som har noen gode råd til hvordan klare det? Tørre ta sjansen?

Anonymkode: 3e375...a47

[AnonymBruker]

Syns det er rart du får lov å fortsette å går der når du åpenbart ikke klarer å nyttiggjøre deg av behandlingen du er tilbudt. 

Anonymkode: 2535c...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Syns det er rart du får lov å fortsette å går der når du åpenbart ikke klarer å nyttiggjøre deg av behandlingen du er tilbudt. 

Anonymkode: 2535c...a93

Hvorfor mener du man må være 100% ærlig for å nyttiggjøre seg av behandlingen?

Anonymkode: 3e375...a47

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har gått i behandling i psykiatrien i 6 år, men har aldri med noen av mine behandlere klart å være 100% ærlig. Det er bare en sperre der som er umulig å åpne. Har gått til min nåværende psykolog i over 1 år nå og ønsker virkelig å forsøke åpne opp nå. Noen som har noen gode råd til hvordan klare det? Tørre ta sjansen?

Anonymkode: 3e375...a47

Terapirommet er vel det stedet det er aller tryggest å være 100 % ærlig da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Syns det er rart du får lov å fortsette å går der når du åpenbart ikke klarer å nyttiggjøre deg av behandlingen du er tilbudt. 

Anonymkode: 2535c...a93

Helt enig. Men hun går kanskje privat og da er det en annen sak. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor mener du man må være 100% ærlig for å nyttiggjøre seg av behandlingen?

Anonymkode: 3e375...a47

Har du problemer må du jo være åpen og ærlig om hva problemene består av. Hvorfor går du i terapi når du ikke vil det? 

Anonymkode: e27b8...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor mener du man må være 100% ærlig for å nyttiggjøre seg av behandlingen?

Anonymkode: 3e375...a47

Du kan ikke drive å gå rundt grøten i flere år! Skal du bli bra så må du jo si hva som er problemet ellers syns jeg de kan fokusere på andre pasienter som faktisk er motivert. 

Anonymkode: 2535c...a93

[AnonymBruker]

Just do it!

Anonymkode: 9c85d...075

[Glitter]

Du kaster på en måte bort din egen tid og utsikter til bedring når du ikke er ærlig. Det er ikke slik at man MÅ dele alt med en behandler, men jeg tolker det slik at dette du sliter med å si er en viktig del av det du sliter med. Da skylder du deg selv å være ærlig om det. Og det er jo en forutsetning for at behandler skal kunne hjelpe deg. Hvorfor gå i behandling hvis du holder igjen det du trenger hjelp med? 

Kan det hjelpe å si dette til deg selv? Å si noe vil være å hjelpe deg selv. Å ikke si noe det motsatte. 

[Drømmeautomat]

Jeg tror du må begynne med å si at det er ting du vil si, men ikke helt får til. I psykoanalyse er jo instruksjonen å si alt som faller deg inn, uansett hvor pinlig, privat eller skamfullt det måtte være. Men til tross for det veit analytikeren at du aldri vil få det til 100%, alle vile sensurere på et eller annet vis.

Det sagt tror jeg det er det viktig å presse seg selv litt til å snakke om det vanskelige og det som føles skummelt. Noen ganger lager jeg ei lita lista med stikkord før timen sånn at jeg husker å ta opp ting jeg har tenkt på gjennom uka. Jeg bruker å notere ned viktige hendelser, tanker og følelser som oppstår i ei dagbok og bruker av og til denne før timen.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har gått i behandling i psykiatrien i 6 år, men har aldri med noen av mine behandlere klart å være 100% ærlig. Det er bare en sperre der som er umulig å åpne. Har gått til min nåværende psykolog i over 1 år nå og ønsker virkelig å forsøke åpne opp nå. Noen som har noen gode råd til hvordan klare det? Tørre ta sjansen?

Anonymkode: 3e375...a47

Det er så enkelt at du hopper ut i det. Noen ganger kan du forplikte deg selv med å si til terapeuten mot slutten av en time at "neste gang vil jeg ta opp noe som er vanskelig å snakke om". Du kan også be terapeuten om hjelp til at h*n tar deg inn på de emnene du helst ønsker å unngå i en fremtidig time fordi du vet at du unngår emnet. Det som da er viktig i en slik avtale, er at du er med på å snakke om det om terapeuten tar det opp. At det ikke blir en evig prokastinering (utsettelse). Det er jo naturlig i oss mennesker at vi ønsker å unngå ubehagelige emner, men ønsker vi bedring i oss selv, må vi også våge å konfrontere det ubehagelige i oss. Kaste lys på trollene slik at de sprekker. Og jeg har i hvert fall opplevd, flere ganger, at det ikke var så skummelt som det jeg forestilte meg på forhånd. En annen vei inn for å snakke om det vanskelige, kan være å snakke om hvorfor det er vanskelig å snakke om eller hvilke følelser du har rundt det du skal snakke om. Jeg og min terapeut har også benyttet nedtelling, at "du sier det vanskelige når jeg har talt til tre". Og en annen mulighet igjen er å skrive ned stikkord til terapeuten eller skrive ned alt du ønsker å si og enten levere det i timen eller før neste time. Vær da snill og forklar innholdet i det du leverer et ark/brev fra deg... Selv har jeg også vist terapeuten min en type musikk, utdrag fra en podcast, et lydopptak, et bokutdrag e.l. som jeg synes er beskrivende for et eller annet jeg går og bærer på inni meg og vi snakker videre ut ifra det.

Men til syvende og sist handler jo dette om din egen vilje til å åpne opp og gjøre deg selv sårbar og vilje om å legge til rette for at den andre skal kunne forstå deg tilstrekkelig for å kunne hjelpe deg. Og, igjen trekker jeg frem Kristoffer Uppdal her: "Han som aldri syner seg veik, syner seg aldri heilt sterk."

Lykke til i prosessen med å gi deg selv sjansen med å få det bedre.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Syns det er rart du får lov å fortsette å går der når du åpenbart ikke klarer å nyttiggjøre deg av behandlingen du er tilbudt. 

Anonymkode: 2535c...a93

Dette har du ingen forutsetninger å si basert på det TS har delt. Det kan ligge svært mange årsaker til grunn for at det er vanskelig å dele - ofte er det en del av problematikken til at en pasient kan gå i terapi. Om du f.eks. har blitt truet til taushet på ulike måter om du noen gang skulle våge å fortelle, er det ikke rart om det tar tid før man tørr våge å dele noe med terapeuten...

Jeg synes det er flott at TS får den tiden h*n får og det er gode grunner til at h*n får den. Man skal ikke få dårlig samvittighet av å oppta andres plass av den grunn. Noen trenger lang tid på seg, som et eksempel nevnt over, og det skal ikke frata en mulighet for å få hjelp fordi det ligger som et mørkt teppe over hele problematikken. Jeg vet ikke om dette gjelder TS, men jeg snakker av egen erfaring... Jeg savner mer oppbacking på dette forumet fremfor at "du opptar andres plass". Det syder av misunnelse og det er virkelig en uting. Selv om jeg ser at noen får mer hjelp enn meg, misunner jeg de ikke det - jeg er istedenfor glad på deres vegne.

[kupton]

Støtter @Eva Sofie 100% i dette. TS trenger støtte, ikke anklager.

Storsinn, ikke misunnelse og smålighet bør prege våre innlegg

[AnonymBruker]

Her var det mye dømming! Bortsett fra Drømmeautomat og Eva Sofies innlegg. Det er jo nettopp lavt selvbilde, problemer med relasjoner, smertelige erfaringer med andre som er årsaken til at mange trenger å gå i terapi, og da kan det være veldig vanskelig å åpne seg. Og ikke alle behandlere er like flinke til å skape tillit heller. Nå har TS vært hos flere behandlere, men noen av oss har jo opplevd å kanskje ha en behandler i to-tre år uten at samtalen noen gang blir virkelig åpen og avslappet, men så får man bytte, og så lykkes det å skape en relasjon på langt kortere tid. 

Og positivt overrasket over kupton, synes han har vært litt streng i noen andre tråder, men her var han også tolerant 

Anonymkode: 4e183...f22

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her var det mye dømming! Bortsett fra Drømmeautomat og Eva Sofies innlegg. Det er jo nettopp lavt selvbilde, problemer med relasjoner, smertelige erfaringer med andre som er årsaken til at mange trenger å gå i terapi, og da kan det være veldig vanskelig å åpne seg. Og ikke alle behandlere er like flinke til å skape tillit heller. Nå har TS vært hos flere behandlere, men noen av oss har jo opplevd å kanskje ha en behandler i to-tre år uten at samtalen noen gang blir virkelig åpen og avslappet, men så får man bytte, og så lykkes det å skape en relasjon på langt kortere tid. 

Og positivt overrasket over kupton, synes han har vært litt streng i noen andre tråder, men her var han også tolerant 

Anonymkode: 4e183...f22

Ja, dette med riktig behandler er så viktig. Har hatt et par behandlere som var helt feil for meg, og da kom vi selvsagt ingen vei. Da var det bedre å avslutte det for min del. Så må man jo også være klar for å dele det innerste, men samtidig, blir man noen sinne klar? 

Synes @Eva Sofie hadde veldig gode tips. 

For øvrig var ikke mitt svar dømmende, hvis det ble tolket slik. Jeg mente bare at hvis hun ønsker å hjelpe seg selv, noe hun jo vil siden hun går i terapi, så er det beste hun kan gjøre for seg selv å tørre å ta steget. Også fikk hun noen fine tips til hvordan fra andre. Det var godt ment. Men en del av de andre svarene her er fryktelig unødvendig, og en tankegang som bare fører til skam.

Jeg håper i hvert fall ikke at mitt innlegg ble sett på som dømmende.

Endret 10. oktober 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

Glitter skrev (3 timer siden):

Ja, dette med riktig behandler er så viktig. Har hatt et par behandlere som var helt feil for meg, og da kom vi selvsagt ingen vei. Da var det bedre å avslutte det for min del. Så må man jo også være klar for å dele det innerste, men samtidig, blir man noen sinne klar? 

Nei, man blir aldri klar om man ikke pusher seg selv eller ber om litt bistand til å pushe seg selv. Derfor - bedre å hoppe i det like godt med begge bena fremfor å drive med langpining som ikke fører noe sted hen.

Min psykolog har samme holdning når det kommer til traumeterapi. At en person aldri blir klar til å gå i traumeterapi og løfte frem sine traumatiske hendelser i livet - det man har jobbet hardt et helt liv for å unngå, og derfor er det like greit å bare begynne en gang fremfor å vente i det evige på et riktig tidspunkt. Jeg tror, i det stille, at å begynne med en pasient som er svært destabilisert ikke er svært lurt - da skal du som terapeut vite svært godt hvor raskt du går fremover i terapien.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (4 timer siden):

For øvrig var ikke mitt svar dømmende, hvis det ble tolket slik. Jeg mente bare at hvis hun ønsker å hjelpe seg selv, noe hun jo vil siden hun går i terapi, så er det beste hun kan gjøre for seg selv å tørre å ta steget. Også fikk hun noen fine tips til hvordan fra andre. Det var godt ment. Men en del av de andre svarene her er fryktelig unødvendig, og en tankegang som bare fører til skam.

Jeg håper i hvert fall ikke at mitt innlegg ble sett på som dømmende.

Jeg tolker ikke ditt innlegg som dømmende, men et forsøk på å gi råd. Det er slik jeg leser det.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (Akkurat nå):

Jeg tolker ikke ditt innlegg som dømmende, men et forsøk på å gi råd. Det er slik jeg leser det.

Ok, bra. Ble redd det kunne misforstås.