3 personligheter

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter meg selv som tre forskjellige personer. Barnet (som har et navn) 4-5 år, tenåringsjenta som er 13-14 år og meg selv.

Jeg har vært tredelt så lenge jeg kan huske. 

De tre delene har veldig forskjellig syn på verden og måte å oppføre seg på. Kroppsspråket er nok noe annerledes. Feks barnet kan ikke se noen i øynene.

Delene eller personene har ikke forskjellige stemmer, jeg vet de er der og husker alt som har skjedd. 

Jeg har etter fire år i terapi endelig tørt å si dette til behandleren min idag. Jeg "prøvesa" det til en i teamet mitt for endel måneder siden, men han ble bare irritert. Derfor tok det enda lenger tid før jeg åpnet opp om det til behandler. Jeg er glad for at hun tok meg alvorlig og verken lo av meg eller ble irritert. Hun sa til meg at det ikke kom til å ha stor påvirkning på behandlingen fordi målet med den har visst alltid vært integrasjon.

Det jeg ble litt redd for etterpå er om dette kan føre til at jeg får en ny diagnose? Jeg tror jo ikke at jeg har multippel personlighet eller hva det heter. Men er det andre diagnoser som kan ha slike symptomer? Hvilke i så fall?

 

@kupton kan du si noe om det?

 

Anonymkode: 2dd88...137

[AnonymBruker]

Jeg håper andre har synspunkter også 😉

Anonymkode: 2dd88...137

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så unormalt. Vi har jo alle vært barn og tenåringer og noen ganger går vi tilbake til det. 

Anonymkode: 49090...d36

[Glitter]

Slik er jeg også, uten at det er noen alvorlig (dissosiativ lidelse?) bak det. Jeg splittet meg opp som barn for å beskytte meg selv, og det å integrere meg og bli en samlet person er noe jeg sliter med, men det jobbes med det i terapi. Ikke direkte, men mer det å akseptere og tåle meg selv som en hel person.

Jeg kan også endre stemmen min til det met barnslige i utrygge situasjoner. Det skjer automatisk. Føler meg ofte som et redd og utrygt barn.

Ikke er jeg meg selv når jeg skader meg eller ruser meg og utagerer heller. Jeg føler meg helt fremmed da.

Så er det fornuftige, reflekterte og rolige meg. Det er liksom meg det. Men der er ikke følelser koblet på. 

Alt er jo egentlig meg, men samtidig ikke.

Jeg er redd for følelser.

Endret 12. oktober 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vel ikke så unormalt. Vi har jo alle vært barn og tenåringer og noen ganger går vi tilbake til det. 

Anonymkode: 49090...d36

Så bra at du tenker det er normalt.

Glitter skrev (5 timer siden):

Slik er jeg også, uten at det er noen alvorlig (dissosiativ lidelse?) bak det. Jeg splittet meg opp som barn for å beskytte meg selv, og det å integrere meg og bli en samlet person er noe jeg sliter med, men det jobbes med det i terapi. Ikke direkte, men mer det å akseptere og tåle meg selv som en hel person.

Jeg kan også endre stemmen min til det met barnslige i utrygge situasjoner. Det skjer automatisk. Føler meg ofte som et redd og utrygt barn.

Ikke er jeg meg selv når jeg skader meg eller ruser meg og utagerer heller. Jeg føler meg helt fremmed da.

Så er det fornuftige, reflekterte og rolige meg. Det er liksom meg det. Men der er ikke følelser koblet på. 

Alt er jo egentlig meg, men samtidig ikke.

Jeg er redd for følelser.

Du har ikke fått noen diagnose på det? Jeg håper virkelig ikke det påvirker min remse av diagnoser. Trenger ikke en til.

Jeg endrer også stemmebruken når K jeg er barnet. Barnet er egentlig ganske stakkarslig.

 

Anonymkode: 2dd88...137

[AnonymBruker]

Hvilke diagnoser har du?

Anonymkode: c4b6d...da8

[Fru2020]

Jeg synes det høres helt innafor ut.

Endret 12. oktober 2021 av Fru2020

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så bra at du tenker det er normalt.

Du har ikke fått noen diagnose på det? Jeg håper virkelig ikke det påvirker min remse av diagnoser. Trenger ikke en til.

Jeg endrer også stemmebruken når K jeg er barnet. Barnet er egentlig ganske stakkarslig.

 

Anonymkode: 2dd88...137

Har ikke fått nye diagnoser i lys av det nei, men har jo en del diagnoser og en av de handler jo mye om dette med å forholde seg til seg selv og følelser.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2021 den 22.50):

Jeg oppfatter meg selv som tre forskjellige personer. Barnet (som har et navn) 4-5 år, tenåringsjenta som er 13-14 år og meg selv.

Jeg har vært tredelt så lenge jeg kan huske. 

De tre delene har veldig forskjellig syn på verden og måte å oppføre seg på. Kroppsspråket er nok noe annerledes. Feks barnet kan ikke se noen i øynene.

Delene eller personene har ikke forskjellige stemmer, jeg vet de er der og husker alt som har skjedd. 

Anonymkode: 2dd88...137

Har du alltid vært så bevisst dine deler hele tiden? At du alltid har visst at du har hatt din barnedel med deg og senere den tenåringen? I så fall er det sikkert bare en måte å forklare for deg selv følelser og forstå verdenen på. Jeg tør ikke si noe. Men det var bra at du ikke ble avvist da du fortalte det til terapeuten din - det er noe av det vondeste du kan oppleve. Jeg opplevde å bli avvist, noe som fikk konsekvenser 10 år fremover i terapien (uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det).

Selv er jeg jo diagnostisert med dissosiativ lidelse. Det har vært litt frem og tilbake med DID og DDNOS og akkurat nå vet jeg ikke hvor landet står - men måten å behandle det på er det samme. Jeg har ikke hukommelse for hva den ene gjør når den andre er fremme. Jeg har en del flere deler enn tre. Jeg var helt intetanende om dette frem til 19-20 år da hele livet mitt raknet fullstendig, men det må ha vært merkbart på utsiden, for jeg husker at klasseforstanderen min i 1. klasse på videregående tipset meg om å lese boken "Vannliljen" fordi hun mente jeg ville kjenne meg igjen i hovedpersonen. På det tidspunktet var det bare en skrekkelig bok med et fælt forbudt innhold som jeg låste langt ned i en skuff og turte ikke berøre og tenke på.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Har du alltid vært så bevisst dine deler hele tiden? At du alltid har visst at du har hatt din barnedel med deg og senere den tenåringen? I så fall er det sikkert bare en måte å forklare for deg selv følelser og forstå verdenen på. Jeg tør ikke si noe. Men det var bra at du ikke ble avvist da du fortalte det til terapeuten din - det er noe av det vondeste du kan oppleve. Jeg opplevde å bli avvist, noe som fikk konsekvenser 10 år fremover i terapien (uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det).

Selv er jeg jo diagnostisert med dissosiativ lidelse. Det har vært litt frem og tilbake med DID og DDNOS og akkurat nå vet jeg ikke hvor landet står - men måten å behandle det på er det samme. Jeg har ikke hukommelse for hva den ene gjør når den andre er fremme. Jeg har en del flere deler enn tre. Jeg var helt intetanende om dette frem til 19-20 år da hele livet mitt raknet fullstendig, men det må ha vært merkbart på utsiden, for jeg husker at klasseforstanderen min i 1. klasse på videregående tipset meg om å lese boken "Vannliljen" fordi hun mente jeg ville kjenne meg igjen i hovedpersonen. På det tidspunktet var det bare en skrekkelig bok med et fælt forbudt innhold som jeg låste langt ned i en skuff og turte ikke berøre og tenke på.

Jeg har lest "vannlinjen" og "voldtatte følelser" (Hanne Dhal?). Det var sterke bøker, men også veldig lærerikt. For en komplisert og vond diagnose hun og du lever med. Det står respekt av hvor langt du ser ut til å ha kommet.