Vet ikke hvem den ekte meg er, kan virke både bedre og verre "med vilje", selv om jeg prøver å ikke spille skuespill

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog i flere år og det typiske spørsmålet man får er jo "hvordan går det". Det som er er at jeg ofte ikke vet hva som er ekte. For jeg kan virke både bedre og verre "med vilje", selv om jeg prøver å ikke spille skuespill. Det typiske er vel at man ønsker å fremstå bedre enn det man egentlig er, noe jeg alltid klarer bra og som har blitt en vane. Men jeg kan også virke verre og la masken falle. Men da blir jeg bare forvirret, for hvordan føler jeg meg egentlig? Det er jo mange nyanser mellom "det går veldig bra" og "det går skikkelig dårlig", men jeg sliter veldig med å skille dem. 

Noen som har noen tanker rundt dette?

Anonymkode: b3046...41a

[AnonymBruker]

Kanskje diagnosen din kan gi en forklaring? Altså at du har det slik grunnet din diagnose. 

Anonymkode: a02ee...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 12.04):

Kanskje diagnosen din kan gi en forklaring? Altså at du har det slik grunnet din diagnose. 

Anonymkode: a02ee...a86

Det vet jeg ikke, har bipolar lidelse og asperger?

Anonymkode: b3046...41a

[AnonymBruker]

Beklager men jeg må bare sjekke om dette er noe jeg har skrevet.

Anonymkode: 327aa...eaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Beklager men jeg må bare sjekke om dette er noe jeg har skrevet.

Anonymkode: 327aa...eaf

Har du det likt? 

Anonymkode: b3046...41a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du det likt? 

Anonymkode: b3046...41a

Det var litt likt min skrivemåte, men var noen ord du hadde som ikke var typisk meg.
Men jeg TROR jeg forstår deg, så ja, jeg har det likt. 
Jeg vet liksom ikke helt hvem den ekte meg er lenger fordi jeg hele tiden har følt at noe er feil med meg, så jeg må spille skuespill i den sosiale verden. Men så lurer jeg på om andre er den ekte seg, og hvis alle spiller skuespill så er vi vel like alle sammen da, men tenk om det bare er jeg som spiller skuespill for å passe inn? 
 

Anonymkode: 327aa...eaf

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 11.05):

Jeg har gått til psykolog i flere år og det typiske spørsmålet man får er jo "hvordan går det".
(...)
Noen som har noen tanker rundt dette?

Anonymkode: b3046...41a

Ikke så veldig mange tanker. Men jeg kom til å tenke på at det er sjelden jeg får spørsmålet "hvordan går det?" av psykologen min. Det er i så fall kun de gangene han ser jeg har det tunggt emosjonelt på ulike måter. Mine timers typiske inngangsspørsmål er "hva vil du ta opp/snakke om i denne timen?". Om jeg ikke har tenkt ut noen tema for timen, blir det ofte en fullstendig meningsløs time som jeg kan takke meg selv for å ha stilt uforberedt opp til... Men ikke alltid at timer blir som jeg har tenkt. Ofte skjer det ting underveis som fører oss i helt andre retninger enn hva jeg opprinnelig hadde tenkt og det er OK - det er vel et behov der og da...  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2021 den 19.53):

Det var litt likt min skrivemåte, men var noen ord du hadde som ikke var typisk meg.
Men jeg TROR jeg forstår deg, så ja, jeg har det likt. 
Jeg vet liksom ikke helt hvem den ekte meg er lenger fordi jeg hele tiden har følt at noe er feil med meg, så jeg må spille skuespill i den sosiale verden. Men så lurer jeg på om andre er den ekte seg, og hvis alle spiller skuespill så er vi vel like alle sammen da, men tenk om det bare er jeg som spiller skuespill for å passe inn? 
 

Anonymkode: 327aa...eaf

Ja, slik tenker jeg og. Til en viss grad tenker jeg at alle spiller skuespill, eller i alle fall tilpasser seg situasjonene de er i og menneskene de er rundt. Jeg har asperger da så har alltid følt at jeg ikke passer inn. Kanskje det har litt med problemet å gjøre.

Anonymkode: b3046...41a

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (12 timer siden):

Ikke så veldig mange tanker. Men jeg kom til å tenke på at det er sjelden jeg får spørsmålet "hvordan går det?" av psykologen min. Det er i så fall kun de gangene han ser jeg har det tunggt emosjonelt på ulike måter. Mine timers typiske inngangsspørsmål er "hva vil du ta opp/snakke om i denne timen?". Om jeg ikke har tenkt ut noen tema for timen, blir det ofte en fullstendig meningsløs time som jeg kan takke meg selv for å ha stilt uforberedt opp til... Men ikke alltid at timer blir som jeg har tenkt. Ofte skjer det ting underveis som fører oss i helt andre retninger enn hva jeg opprinnelig hadde tenkt og det er OK - det er vel et behov der og da...  

Interessant. For min del begynner timen alltid med "hvordan går det?" også slutter den med "også var det noe mer du ønsker å snakke om?". Tenker at det helst burde vert omvendt. Mulig jeg ville fått mer ut av terapien da?

Anonymkode: b3046...41a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 25.10.2021 den 17.51):

Interessant. For min del begynner timen alltid med "hvordan går det?" også slutter den med "også var det noe mer du ønsker å snakke om?". Tenker at det helst burde vert omvendt. Mulig jeg ville fått mer ut av terapien da?

Anonymkode: b3046...41a

Jeg kjenner igjen det der fra tidligere terapeuter - og jeg følte jeg sto på stedet hvil og det ga meg lite i det lange løp. Men jeg var heller ikke selv aktivt deltakende i egen terapi. Jeg lot terapeuten styre terapien og jeg fulgte passivt etter. Det er forskjellen i terapien før og den jeg går i nå, tror jeg.

Men om du føler at du ikke får så mye ut av terapien som du ønsker, kan du jo stille spørsmålstegn med hvorfor dere gjør som dere gjør i timene? Du står jo fritt til å si at "nei, du, i dag ønsker jeg heller å bruke tiden på ... istedenfor å snakke om hvordan det går." Jeg tror en terapeut hadde ønsket en slik aktiv deltakelse i egen terapi velkommen.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner igjen det der fra tidligere terapeuter - og jeg følte jeg sto på stedet hvil og det ga meg lite i det lange løp. Men jeg var heller ikke selv aktivt deltakende i egen terapi. Jeg lot terapeuten styre terapien og jeg fulgte passivt etter. Det er forskjellen i terapien før og den jeg går i nå, tror jeg.

Men om du føler at du ikke får så mye ut av terapien som du ønsker, kan du jo stille spørsmålstegn med hvorfor dere gjør som dere gjør i timene? Du står jo fritt til å si at "nei, du, i dag ønsker jeg heller å bruke tiden på ... istedenfor å snakke om hvordan det går." Jeg tror en terapeut hadde ønsket en slik aktiv deltakelse i egen terapi velkommen.

Jeg har øvd på mer aktiv deltakelse selv i det siste. Det samt å jobbe mer aktivt med det vi snakker om også etter samtalene. Har på en måte tatt mer styringen og i stedet for å skyve det vekk når samtalen er over så skriver jeg litt i boka, også tar jeg det fram senere igjen og tenker mer over det. Har gjort det for kort tid til å vite om det funker, men. Jeg har jo trodd at jeg har vært mer aktiv i egen prosess før, men egentlig har det handlet mye om å ikke orke å forholde meg til det med diverse måter å unnvike på. Når jeg selv velger å gå mer inn i det som gjør vondt, med fokus på hva det gjør med tanker og følelser når jeg snakker om det, kontra å bare snakke om det samtidig som jeg forsøker å stenge av alt av følelser, så er det nesten så det har blitt mindre farlig. Men om det på sikt vil gjøre meg bedre det vet jeg jo ikke. Jeg bare vet at prosessen med å bli bedre går tregere når jeg ikke tørr å jobbe skikkelig med det både i og utenfor samtalerommet. 

Det er litt rart, for jeg trodde jo jeg var aktiv i min terapi siden jeg forteller om alt og ikke holder igjen. Men jeg holder jo faktisk igjen så langt jeg kan, det viktigste i det hele. Hva jeg føler og tenker idet jeg går inn på vonde tema. 

Endret 30. oktober 2021 av Glitter