Kjenner på en trang til å ødelegge alt

[Gjest Niomi]

Først, unnskyld for at jeg oppretter en så negativ tråd, jeg burde egentlig heller skrevet om alt det jeg har fått til og at det går så mye bedre enn forventet. Men nå er det destruktiviteten jeg trenger hjelp til å takle. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å få plass til alt det jeg vil si. Jeg vet ikke en gang hva jeg virkelig vil frem til eller hva jeg egentlig føler eller tenker, for det har bare blitt en flytende masse av alt der jeg ikke vet noe lengre. Det går bra samtidig som det ikke går så bra. 

Det har gått bra en god stund nå. Jeg ble skrevet ut for 3 uker siden etter å ha vert innlagt i mer elle mindre 6 måneder. Jeg er ikke suicidal lengre, ikke deprimert, jeg klarer å se lyspunktene i livet og jeg har troen på at jeg har en fremtid. Likevel henger denne tanken om å ødelegge tungt over meg. Jeg kjenner jeg blir gal av meg selv og tankene og følelsene mine. Først og fremst føler jeg for å ødelegge alt for meg selv. Fordi det vonde har blitt en trygg plass å være og fordi jeg ikke fortjener å ha det bra. Det høres vel kanskje litt ulogisk ut, men akkurat nå er det som at det er det som er sannheten for meg. Det er som at det har blitt innprentet i hjernen.  

Kjenner meg veldig rastløs, som om ingenting klarer å gjøre meg rolig. Det er som at jeg må skynde meg å ødelegge før tidsfristen går ut. Reelt sett må jeg jo ikke ødelegge for meg selv, men det føles virkelig slik. Vet ikke helt hvordan jeg kan klare å komme meg ut av denne tvangen som jeg føler på. Om det kan kalles tvang, jeg vet ikke helt? Alt jeg vil er å komme meg videre men så står jeg så fast.

Hva gjør jeg for å gi slipp på disse tankene?

Jeg vil også legge til at det er ikke slik at jeg virkelig kommer til å gjøre meg selv noe i kveld bare så det er klart. Akkurat nå er det bare veldig plagsomme tanker. 

[AnonymBruker]

Niomi skrev (1 time siden):

Først, unnskyld for at jeg oppretter en så negativ tråd, jeg burde egentlig heller skrevet om alt det jeg har fått til og at det går så mye bedre enn forventet. Men nå er det destruktiviteten jeg trenger hjelp til å takle. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å få plass til alt det jeg vil si. Jeg vet ikke en gang hva jeg virkelig vil frem til eller hva jeg egentlig føler eller tenker, for det har bare blitt en flytende masse av alt der jeg ikke vet noe lengre. Det går bra samtidig som det ikke går så bra. 

Det har gått bra en god stund nå. Jeg ble skrevet ut for 3 uker siden etter å ha vert innlagt i mer elle mindre 6 måneder. Jeg er ikke suicidal lengre, ikke deprimert, jeg klarer å se lyspunktene i livet og jeg har troen på at jeg har en fremtid. Likevel henger denne tanken om å ødelegge tungt over meg. Jeg kjenner jeg blir gal av meg selv og tankene og følelsene mine. Først og fremst føler jeg for å ødelegge alt for meg selv. Fordi det vonde har blitt en trygg plass å være og fordi jeg ikke fortjener å ha det bra. Det høres vel kanskje litt ulogisk ut, men akkurat nå er det som at det er det som er sannheten for meg. Det er som at det har blitt innprentet i hjernen.  

Kjenner meg veldig rastløs, som om ingenting klarer å gjøre meg rolig. Det er som at jeg må skynde meg å ødelegge før tidsfristen går ut. Reelt sett må jeg jo ikke ødelegge for meg selv, men det føles virkelig slik. Vet ikke helt hvordan jeg kan klare å komme meg ut av denne tvangen som jeg føler på. Om det kan kalles tvang, jeg vet ikke helt? Alt jeg vil er å komme meg videre men så står jeg så fast.

Hva gjør jeg for å gi slipp på disse tankene?

Jeg vil også legge til at det er ikke slik at jeg virkelig kommer til å gjøre meg selv noe i kveld bare så det er klart. Akkurat nå er det bare veldig plagsomme tanker. 

Tror noen andre må komme med råd til tankene, men er det på lukket psykiatrisk post du har vært innlagt sammenhengende i 6måneder? Trodde det var mer i gamledager at de hadde pasienter inne så lenge av gangen? Må jo ha vært veldig rart å plutselig komme hjem etter så lenge innlagt. 

Anonymkode: 857f8...f93

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tror noen andre må komme med råd til tankene, men er det på lukket psykiatrisk post du har vært innlagt sammenhengende i 6måneder? Trodde det var mer i gamledager at de hadde pasienter inne så lenge av gangen? Må jo ha vært veldig rart å plutselig komme hjem etter så lenge innlagt. 

Anonymkode: 857f8...f93

Jeg var innlagt i 7 mnd på akuttpost i 2017. De færreste er vel inne så lenge, men det skjer jo. Men kanskje mest med psykose-problemer.

______

Håper du klarer å bli kvitt den tvangen og de tankene. Jeg hadde og har det også sånn og har dessverre gjort alvorlige ting som følge av det. Det har jo bare gjort ting mye verre. Ingen andre enn meg mener det er det jeg fortjener.

Har du poliklinisk oppfølging? Da er det lurt å ta det opp der.

Endret 25. oktober 2021 av Glitter

[Gjest Niomi]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tror noen andre må komme med råd til tankene, men er det på lukket psykiatrisk post du har vært innlagt sammenhengende i 6måneder? Trodde det var mer i gamledager at de hadde pasienter inne så lenge av gangen? Må jo ha vært veldig rart å plutselig komme hjem etter så lenge innlagt. 

Anonymkode: 857f8...f93

Jeg var på DPS. Tror ikke det er så uvanlig, i alle fall ikke her hvor jeg bor. Det var veldig rart å komme hjem, ja. Spesielt det å plutselig ikke lenger ha de rammene og den tryggheten man har når man er innlagt. 

[Gjest Niomi]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg var innlagt i 7 mnd på akuttpost i 2017. De færreste er vel inne så lenge, men det skjer jo. Men kanskje mest med psykose-problemer.

______

Håper du klarer å bli kvitt den tvangen og de tankene. Jeg hadde og har det også sånn og har dessverre gjort alvorlige ting som følge av det. Det har jo bare gjort ting mye verre. Ingen andre enn meg mener det er det jeg fortjener.

Har du poliklinisk oppfølging? Da er det lurt å ta det opp der.

Leit å høre at du og har det sånn. Jeg får oppfølging på poliklinikken, tenkte på å ta det opp der, selv om jeg er litt redd for at hun kanskje ikke forstår eller tenker at all den tiden jeg var innlagt var bortkastet på en måte når jeg nå bare  "ønsker" meg tilbake til start. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg er redd for egentlig. Det bare føles veldig skummelt å skulle ta det opp. Det å skrive om det her inne som anonym blir på en måte noe annet.  

[Glitter]

Niomi skrev (2 minutter siden):

Leit å høre at du og har det sånn. Jeg får oppfølging på poliklinikken, tenkte på å ta det opp der, selv om jeg er litt redd for at hun kanskje ikke forstår eller tenker at all den tiden jeg var innlagt var bortkastet på en måte når jeg nå bare  "ønsker" meg tilbake til start. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg er redd for egentlig. Det bare føles veldig skummelt å skulle ta det opp. Det å skrive om det her inne som anonym blir på en måte noe annet.  

Ja, skjønner det virker vanskelig, men jeg tror ikke dette er et ukjent fenomen. Eller jeg vet at det ikke er det. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 timer siden):

Jeg var innlagt i 7 mnd på akuttpost i 2017. De færreste er vel inne så lenge, men det skjer jo. Men kanskje mest med psykose-problemer.

______

Håper du klarer å bli kvitt den tvangen og de tankene. Jeg hadde og har det også sånn og har dessverre gjort alvorlige ting som følge av det. Det har jo bare gjort ting mye verre. Ingen andre enn meg mener det er det jeg fortjener.

Har du poliklinisk oppfølging? Da er det lurt å ta det opp der.

Men var ikke det i forbindelse med rus? Vet at rusmisbrukere ofte er på sånne institusjoner i år av gangen. Ble du ikke institusjonalisert av det? 

Anonymkode: 857f8...f93

[Glitter]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men var ikke det i forbindelse med rus? Vet at rusmisbrukere ofte er på sånne institusjoner i år av gangen. Ble du ikke institusjonalisert av det? 

Anonymkode: 857f8...f93

Nei det var før jeg ble rusavhengig. Men jeg var ett år i rusbehandling ja. 

Jo, jeg ble nok det. Slet veldig da jeg kom hjem for å si det mildt. Er sjeldent innlagt mer enn en uke nå. Da får jeg ikke sjokk av å komme hjem.