Ny utredning med Skid 2 (personlighetsforstyrrelser)

[Glitter]

Hei. 

Har nettopp blitt utredet på nytt for personlighetsforstyrrelser. Dette var på BET-seksjonen. Bortsett fra en miniutredning i starten av 2020 (som viste samme resultat som tidligere) så har jeg ikke blitt utredet for dette siden starten av 2018. 

På den tid var det soleklar borderline, unnvikende PF og avhengig PF. 

Nå derimot var det unnvikende PF som det ikke var tvil om, avhengig PF ligger jeg nå under grensen på og borderline er bare så vidt innenfor. Eller noe med sub sa hun, men akkurat nok for å fortsatt ha det. 

Dette virker jo helt merkelig for min del da alvorlighetsgraden av selvskading er mye verre enn i 2018, og senest i sommer døde jeg nesten av selvmord. Men det er jo mye mer enn dette som sier noe om en diagnose. Jeg har jo utviklet meg mye. Pluss at tidligere ble jo ALT ved meg puttet inn i boksen borderline, men tidligere i år fikk jeg jo bipolar lidelse, noe jeg selv har tenkt at jeg har hatt lenge. Men til tross for utredning som viste at jeg oppfyller kriteriene for bipolar, så ble det bare puttet inn i borderline-boksen. 

Men uansett. Vil dette si at til tross for høyt symptomtrykk og lav toleranse for å takle disse tingene (tre runder med spørreskjema fra desember i fjor til nå) så er jeg på vei til å bli kvitt borderline? At JEG faktisk kan klare å bli kvitt diagnosen? Det bare overrasket meg så mye mtp hvordan jeg fortsatt håndterer ting og tenker om liv og død. Jeg skårer jo ennå skyhøyt på symptomtrykk og nærmest fobi mot følelser, så dette virker for meg rart. 

Er det andre som har opplevd lignende? 

Det skal sies at jeg har hatt et ekstremt belastende år. Jeg er rimelig sikker på at hvis det ikke var tilfellet så ville man sett en større stabilitet hos meg enn det som har vært. Mulig disse belastningene på en måte har kommet i veien for den utviklingen jeg faktisk har hatt. Jeg har jo sagt til behandler her jeg bor at med det som har vært dette året, som ville ha satt enhver person ut av spill, så har det ikke vært mulig for meg å klare å komme meg særlig fram. Og selv om hun vet alt jeg har stått i, så har ikke hun sett det på samme måte. Hun har tenkt at behandlingen ikke har virket. Men jeg mener hun tar feil. Jeg mener den faktisk har virket, men pga det jeg har stått i så har det ikke vistes på utsiden. Nå viser jo ny utredning at det har jo virket og hun har ikke gjort noe feil. Hun har klart å hjelpe meg.

Hvordan skal jeg ta dette opp med henne? At jeg føler meg ganske misforstått og satt i en bås, og at de på BET ser ting annerledes enn det hun gjør? Jeg har så lenge kjempet imot denne båsen jeg er i, men nå har jeg mer tydelig bevis på at jeg er ikke så ekstrem lenger som jeg var. Selv om jeg ennå kan reagere ekstremt. Men det påvirkes veldig av svært belastende ting, og det påvirkes også av det bipolare. Jeg er ikke bare borderline ustabil helt ut av det blå.

Ja også skårer jeg også på tvang da. Men det er nok pga Asperger syndrom.

Dette er både forvirrende, men godt på samme tid. 

Er det noen her som har gjennom utredninger sett at det faktisk har vært bedring, uten å faktisk ha skjønt det selv? Altså følt det var like ille? Hvor lang tid tok det å bli videre bedre? Jeg jobber beinhardt for tiden og for første gang på lenge har jeg et lite, lite håp. 

Endret 29. oktober 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

Jeg fikk bare lyst til å si at jeg følte på en glede når jeg leste dette innlegget. Jeg synes det kan se ut som at du kan ha god grunn til å være fornøyd med egen innsats - og at du også tør å se det selv. At du har hatt fremgang, men at den av gode grunner har stått på stedet hvil fordi du har møtt mye motgang. Det er som en venninne av meg sier: At hun er svært fornøyd med å bare ha holdt vekten i covid-19, selv om målet hennes egentlig har vært å gå ned, men hun har i tillegg en del komplikasjoner (sykdommer og medfødt syndrom) som gjør det vanskelig for henne å gå ned i vekt sammenlignet med andre. Det er noe med å se hvor man står i livet, se hva som er rundt en og se hvilke forutsetninger man har for å komme seg fremover. Det virker det som om du har fått hjelp til å se nå. Og, ja, ta det med deg hjem til terapeuten din. Kanskje hun også ikke har klart å heve blikket høyt nok. En god og erfaren terapeut bør være voksen nok til ev. å erkjenne det. Å vite at de også ikke alltid ikke ser alt. Det betyr ikke at hun er en dårlig terapeut av den grunn.

Ønsker deg lykke til. Det ser ut til at du nyttiggjør deg behandlingen godt av det du har skrevet på forumet her. Jeg har dessverre ikke hatt kapasitet til å følge deg i dagboken din.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg fikk bare lyst til å si at jeg følte på en glede når jeg leste dette innlegget. Jeg synes det kan se ut som at du kan ha god grunn til å være fornøyd med egen innsats - og at du også tør å se det selv. At du har hatt fremgang, men at den av gode grunner har stått på stedet hvil fordi du har møtt mye motgang. Det er som en venninne av meg sier: At hun er svært fornøyd med å bare ha holdt vekten i covid-19, selv om målet hennes egentlig har vært å gå ned, men hun har i tillegg en del komplikasjoner (sykdommer og medfødt syndrom) som gjør det vanskelig for henne å gå ned i vekt sammenlignet med andre. Det er noe med å se hvor man står i livet, se hva som er rundt en og se hvilke forutsetninger man har for å komme seg fremover. Det virker det som om du har fått hjelp til å se nå. Og, ja, ta det med deg hjem til terapeuten din. Kanskje hun også ikke har klart å heve blikket høyt nok. En god og erfaren terapeut bør være voksen nok til ev. å erkjenne det. Å vite at de også ikke alltid ikke ser alt. Det betyr ikke at hun er en dårlig terapeut av den grunn.

Ønsker deg lykke til. Det ser ut til at du nyttiggjør deg behandlingen godt av det du har skrevet på forumet her. Jeg har dessverre ikke hatt kapasitet til å følge deg i dagboken din.

Takk for hyggelig svar. 

Jeg blir bare så forvirret for jeg har jo hatt flere perioder i år hvor jeg har havnet fullstendig ut av balanse og følt meg verre enn på lenge. Men det må være pga alt som skjer dette året. Kanskje neste år vil vise at jeg har utviklet meg mer enn hva som Kanskje vises utad. 

Det er både veldig bra, men faktisk også veldig skummelt å tenke på. At det kanskje går mot bedring. Hvorfor det virker skummelt vet jeg ikke helt. Kanskje fordi det virker så skummelt å skulle bli mer selvstendig. Men mer selvstendig er jo det jeg ønsker å bli. Så dette er jo helt ulogisk av meg å tenke/føle. Men det er jo lov å ha tanker og følelser. 

[Eva Sofie]

Glitter skrev (10 minutter siden):

Det er både veldig bra, men faktisk også veldig skummelt å tenke på. At det kanskje går mot bedring. Hvorfor det virker skummelt vet jeg ikke helt. Kanskje fordi det virker så skummelt å skulle bli mer selvstendig. Men mer selvstendig er jo det jeg ønsker å bli. Så dette er jo helt ulogisk av meg å tenke/føle. Men det er jo lov å ha tanker og følelser. 

Endring er jo alltid skummelt, men det er jo fint at det skjer gradvis og at du derfor får anledning til å vende deg til det. At når du faktisk er mer selvstendig, føles det bare godt. Jeg har kjent på det samme som deg - og i dag når jeg klarer meg mer uten hjelp, er det bare fint og gjør at en ønsker å kjempe seg mot enda mer selvstendighet. Jeg kan jo bare snakke for meg selv og hvordan jeg opplever det... Vi er jo alle så forskjellige...

[Glitter]

Eva Sofie skrev (50 minutter siden):

Endring er jo alltid skummelt, men det er jo fint at det skjer gradvis og at du derfor får anledning til å vende deg til det. At når du faktisk er mer selvstendig, føles det bare godt. Jeg har kjent på det samme som deg - og i dag når jeg klarer meg mer uten hjelp, er det bare fint og gjør at en ønsker å kjempe seg mot enda mer selvstendighet. Jeg kan jo bare snakke for meg selv og hvordan jeg opplever det... Vi er jo alle så forskjellige...

Ja, endringer er jo ofte skummelt. Det er sant. 

Det er så fint at du har kommet så langt som du har.