Det å drite seg ut

[AnonymBruker]

1. Når du har driti deg ut ovenfor noen, hvor lenge går du og tenker på det og "juler" deg selv opp for det? Tenker du lett "gjort et gjort og spist er spist" og går raskt videre, eller går du og tenker på det i lang tid etterpå og skjemmes og er flau? 

2. Når andre har driti seg ut ovenfor deg, hvor lenge går du og tenker på det? Forandrer du innstilling til vedkommende i negativ retning?  

Nå spørs det nok hva det gjelder, men jeg tenker ikke på veldig alvorlige ting, mer bagateller. Jeg gjør mye av det første og lite av det siste. Jeg har større takhøyde for andres blemmer enn for mine egne. Hva med deg? 

Anonymkode: 631d9...6eb

[Grendel]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

1. Når du har driti deg ut ovenfor noen, hvor lenge går du og tenker på det og "juler" deg selv opp for det? Tenker du lett "gjort et gjort og spist er spist" og går raskt videre, eller går du og tenker på det i lang tid etterpå og skjemmes og er flau? 

2. Når andre har driti seg ut ovenfor deg, hvor lenge går du og tenker på det? Forandrer du innstilling til vedkommende i negativ retning?  

Nå spørs det nok hva det gjelder, men jeg tenker ikke på veldig alvorlige ting, mer bagateller. Jeg gjør mye av det første og lite av det siste. Jeg har større takhøyde for andres blemmer enn for mine egne. Hva med deg? 

Anonymkode: 631d9...6eb

Jeg regner med at du snakker metaforisk. 

1. Sist på en fest når jeg ikke kjente en som jeg virkelig, VIRKELIG burde vite hvem var. Jeg følte meg dum i mange dager og tenkte folk måtte tro jeg var dement. Det gikk over når jeg snakket med ham igjen senere.

2. Det vekker egentlig mer sympati enn forakt, bortsett fra hvis noen er ufine eller voldelige.

[Eva Sofie]

Jeg har hørt at et godt råd i slike hendelser du henviser til, er å ta tilbake "kontrollen" over situasjonen med selv å kunne le av det som kanskje innerst inne er sårt, pinlig eller flaut. Og aller minst gå og bære på det alene. I blant kan det til og med bli en morsom historie når du får det litt på avstand. Tror du at du er den eneste som dummer deg ut? Å nei, vi er alle mennesker...

Jeg var en person som "julet meg selv opp", som du sier, i lang tid etter at jeg hadde dummet meg ut. Men jeg har nå de siste 4-6 årene begynt å ta bort følelsene og putte inn litt logiske tanker i ettertid, for: Var det egentlig så ille det som skjedde objektivt sett? Hadde jeg selv lagt merke til og reagert på det om det hadde skjedd en annen? Hva hadde jeg tenkt om jeg så det skjedde en annen? Er min reaksjon rimelig i forhold til hva jeg har gjort galt nå eller overreagerer jeg? Og ikke minst, alle mennesker her på jorden har vi en viss tabbekvote og det er alltid anledning til å be om unnskyldning, forklare seg, forklare sammenhenger e.l. Rettsapparatet får ta seg av lovbruddene.

Jeg oppfordrer deg til å arbeide litt med det jeg oppfatter som en forakt mot deg selv og egne handlinger. Hva med å ikke være så streng mot deg selv og behandle deg selv litt vennligere? Jeg hadde det i hvert fall ikke godt med meg selv med så mye selvhat inni meg selv. Jeg tviler dessuten sterkt på at det er gode grunner til at du skal ha stort selvhat - fordelingen pleier å bli slik...

Men dette er lettere sagt enn gjort...

Endret 4. november 2021 av Eva Sofie

[Gjest Hurja]

Jeg har lært meg å tenke at jeg ikke skal plage meg selv sånt, så jeg legger det bare bak meg og går videre. 

[UtakknemligDiva]

Jeg har vært som deg og er kanskje litt enda, men jeg også har lært meg å akseptere at gjort er gjort. Prøve å se hvor liten jeg er i dette universet. Ingen på månen, eller mars for den sakts skyld fikk det med seg og henger seg opp i det. 
Det positive med at folk flest har nok med seg og sitt er at de glemmer fort hva andre gjorde. Du skal vel gjøre ganske store ting for at noen skal tenke på det lenge. 

Og så tenker jeg at det er mer alvorlig for meg enn for de som var vitne til det. 

 

Endret 4. november 2021 av 90tallsbarn