Jeg stivner til..

[Novalie]

Jeg stivner helt til om ting er vanskelig for meg i det sosiale. Da blir jeg helt taus og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre fordi hele situasjonen gjør meg helt utilpass. Da blir det helt kaos i hodet og jeg blir helt forstyrra og får ikke frem ett eneste ord. Jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke takler det sosiale greiene. Jeg er så klønete og jeg dummer meg ut gang på gang. Jeg har så liten selvtillit og jeg stoler ikke på meg selv fordi jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil. Og da stivner jeg helt til. Det blir bare for mye for meg. Hvorfor er det sånn? Og etterpå så tenker jeg at det var dumt og det var dumt og sånn. Og jeg angrer sånn på hvorfor jeg oppfører meg så klønete. Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt i livet. Det er ikke meninga at jeg er så dum. Det er virkelig ikke meninga. Jeg er så redd for å si noe dumt eller å gjøre noe dumt og da stivner jeg bare helt til fordi er redd for å gjøre hele situasjonen enda værre enn det allerede er. Og etterpå gråter jeg fordi jeg ikke klarer å takle følelsene og jeg får sucidale tanker og sånn. Jeg er så flau over meg selv og flau over personligheten min. Jeg ønsker jeg var en annen person. Hvorfor er det sånn? Hva kan jeg gjøre?

[emilie321]

Novalie skrev (1 time siden):

Jeg stivner helt til om ting er vanskelig for meg i det sosiale. Da blir jeg helt taus og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre fordi hele situasjonen gjør meg helt utilpass. Da blir det helt kaos i hodet og jeg blir helt forstyrra og får ikke frem ett eneste ord. Jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke takler det sosiale greiene. Jeg er så klønete og jeg dummer meg ut gang på gang. Jeg har så liten selvtillit og jeg stoler ikke på meg selv fordi jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil. Og da stivner jeg helt til. Det blir bare for mye for meg. Hvorfor er det sånn? Og etterpå så tenker jeg at det var dumt og det var dumt og sånn. Og jeg angrer sånn på hvorfor jeg oppfører meg så klønete. Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt i livet. Det er ikke meninga at jeg er så dum. Det er virkelig ikke meninga. Jeg er så redd for å si noe dumt eller å gjøre noe dumt og da stivner jeg bare helt til fordi er redd for å gjøre hele situasjonen enda værre enn det allerede er. Og etterpå gråter jeg fordi jeg ikke klarer å takle følelsene og jeg får sucidale tanker og sånn. Jeg er så flau over meg selv og flau over personligheten min. Jeg ønsker jeg var en annen person. Hvorfor er det sånn? Hva kan jeg gjøre?

Første ting du gjør er å ta kontakt med fastlegen.  Fortell hvordan du har det. Og greier du ikke det, så skriv ned slik som du har gjort her. Fastlegen er første stopp.

Angst kan bedres, eventuelt bli borte. Det er fullt mulig å bli bedre.

[Gjest Hurja]

Kjenner du deg igjen i unnvikende personlighetsforstyrrelse? Jeg har den diagnosen, og innlegget ditt kunne vært skrevet av meg - det er akkurat sånn jeg har hatt det.