Angst for angsten og depresjonen. Redd for å bli sliten

[UtakknemligDiva]

Selv om jeg har det bedre nå og ikke faller så langt ned, så kommer det igjen i perioder. Jeg får angst så fort energien ikke er på topp. Dagene går liksom i reprise og jeg tør ikke sitte hjemme for det gjorde jeg i går og da var energien flat hele dagen. Jeg får angst pga søvn for jeg har fått igjen litt problemer med å sovne på kvelden igjen, det er tungt å stå opp igjen. Jeg håpet det var over. Søvnbehov er en irriterende biologisk egenskap. Jeg er jo i jobb igjen og søvn er en stressfaktor. 
Jeg er ikke trøtt om dagen, men morgnene er så tunge. Jeg er likevel redd for å få tilbake samme tretthet som jeg hadde som 16 åring. Da var jeg så utmattet at jeg ikke orket noen ting. Jeg blir også påvirket av folk som er syke og slitne. I går tok ei tidligere venninne kontakt, hun har vært ufør i mange år og nå har hun kraftig influensa. Jeg får dårlig samvittighet på vegne av slike som er syke ofte. Jeg er redd for at de skal smitte meg via lufta på en måte. Hvis jeg ikke gjør noe for dem så vil karma ta meg og jeg blir like sliten. 
Jeg har også vanskelig for å kjenne når jeg har fått nok. Jeg gir meg gjerne ikke før jeg besvimer. 
Måtte bare lufte meg litt. Forventer ikke at dere svarer. Men den evige vandringa mi ute er jo for å få fokus vekk fra angsten. 

[ISW]

Du må øve deg på å akseptere situasjonen din.

Du sliter med noen lidelser. Da er det kanskje å forvente (sånn som alle mennesker uansett må forvente) at det kommer noen symptomer iblant. Kanskje er du litt nedstemt eller energiløs, kanskje er du litt engstelig, kanskje sovner du ikke like fort om natten og kanskje er morgenene tunge innimellom. Det betyr ikke at du får en depresjon eller blir syk eller ufør.

Du ønsker å være på topp hele tiden og sammenligner deg veldig med andre. Ingen er på topp hele tiden. Jeg har en dårlig dag i dag, har sovet dårlig i natt og er en blanding av sliten og litt høy etter store mengder kaffe. Sånn er livet iblant.

Jo mer du aksepterer disse ganske uskyldige symptomene og jo mindre du katastrofetenker, jo bedre går det

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (23 minutter siden):

Du må øve deg på å akseptere situasjonen din.

Du sliter med noen lidelser. Da er det kanskje å forvente (sånn som alle mennesker uansett må forvente) at det kommer noen symptomer iblant. Kanskje er du litt nedstemt eller energiløs, kanskje er du litt engstelig, kanskje sovner du ikke like fort om natten og kanskje er morgenene tunge innimellom. Det betyr ikke at du får en depresjon eller blir syk eller ufør.

Du ønsker å være på topp hele tiden og sammenligner deg veldig med andre. Ingen er på topp hele tiden. Jeg har en dårlig dag i dag, har sovet dårlig i natt og er en blanding av sliten og litt høy etter store mengder kaffe. Sånn er livet iblant.

Jo mer du aksepterer disse ganske uskyldige symptomene og jo mindre du katastrofetenker, jo bedre går det

Ja det gjør jeg jo. Aksepterer mye mer nå enn før og jeg vet at ingen er på topp hele tiden. Det er kanskje medisinene som hjelper der da, for det må jo være noen tvangstanker jeg har hatt rundt at jeg skal være så på topp hele tiden. 
Jeg lurer liksom hele tiden på hva jeg bør gjøre. Jeg er hele tiden på søken men finner liksom aldri det jeg leter etter. Dagene er så like. Jeg finner heller ikke så mye mening i det samfunnet forventer og maser om. Skal dø uansett. Likevel skal vi slite oss ut, noen mer enn andre. Siden jeg ble født i Norge kan jeg leve et liv mange kaller luksus uten å ha jobb. 
Så jeg har noen ganger dårlig samvittighet for alle som jobber, er syke mens jeg bare eksisterer. 
Hvorfor skal jeg tjene penger? For å ha råd til mat og sted å bo. Hvorfor skal vi spare? For å kjøpe leilighet bla. Men hvorfor er det så viktig å eie? Det er bare noen tall vi har på en konto og man betaler til andre når man leier, men ellers er livet likt. Hadde vært deilig å bo alene av og til men tror det hadde blitt veldig stille. Så jeg tror ikke jeg hadde vært lykkeligere om jeg eide. Føles litt mer prestige å si du eier men da gjør man det for andres skyld. 
Så har vi slike yrker der du tjener penger ettersom hvor flink du er, webdesign og slik. Vet ikke om det er så sikkert å satse på. 
Så er det shopping. Jeg elsker følelsen av å kjøpe noe, men tenker for mye på miljøet og det er en dyr og kortvarig lykke. 
Så vet jeg at ting som kommer lett setter vi ikke pris på så på en måte synes jeg det er bra at mye ikke kommer lett.

Jeg forstår heller ikke hvorfor vi må studere så lenge for å gjøre en jobb man lett kan lære seg. Virker det som det bare er for syns skyld og da kjennes det bortkastet. 
 

Og jeg vet at tanker er bare tanker, og det jeg tenkte før gjør jeg ikke nødvendigvis lenger. Men det tok krefter. Bortkastede krefter, tenk om jeg heller brukte de kreftene til å studere liksom. Men jeg blir fortere utmattet av å lese og alt slik enn andre ting jeg blir sliten av. 

[UtakknemligDiva]

Og så føler jeg noen ganger smerten til de som har det vondt. Dyr også. Jeg tenker på flyktninger som går ute i kulden, bor i avføringen sin og her har jeg seng i det minste. Jeg blir dårlig når jeg tenker på det. Men hva hjelper de de eller noen andre at jeg også går ut og fryser, sulter meg osv? Sultet meg i 2014 pga jeg tenkte på de som ikke får mat, og følte jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt før jeg har følt deres smerte. Så sulting ble en mestringsfølelse for meg. Er ikke der nå altså.. men jeg har av og til påtrengende tanker om smerte. Jeg kan føle den i meg nesten. Å få ryggen knekt, sykdom osv. Nesten så jeg blir redd for at det smittes gjennom tankene. Hun tidligere venninna mi som er ufør tappet meg for krefter med sitt nærvær når vi bodde i samme by. Hun er et fint menneske, men hun er en hobbypsykolog som liker å fokusere på problemer. Så jeg føler meg tappet og har dårlig samvittighet for at jeg finner på unnskyldninger når hun vil møtes i Oslo. 

[UtakknemligDiva]

Finnes det virkelig noen som klarer å sitte hjemme uten å føle tomhet og at de må gjøre noe? Jeg har så modushjerne, at når jeg er i jobber så vil jeg liksom bare jobbe. Jeg kjeder meg på jobb, fordi jeg må være der liksom, men så blir det fort tomt på fritiden og. Hva skal jeg finne på nå liksom? Jeg er livredd for apati, at jeg skal miste mer og mer interessene mine med alderen. 
Jeg er livredd for å bli trett fordi jeg kjeder meg. Satt på en skolebenk i flere timer for noen uker siden, var på sånn åpen dag og jeg fikk så jævla vondt i huet. Jeg har aldri vondt i hodet, men da! Er jeg bare svak eller lyssensitiv? Jeg var alltid så trettt på skolene, kunne sovne i timen og sånn, men det er fordi man må sitte så hele tiden og følge med på kjedelige ting som aldri ble ferdig. 
Jeg er redd for kjedsomheten rett og slett. Dere har klaget på meg en del og jeg har en viss forståelse, men har jeg bare større behov enn de fleste for stimuli hele tiden da? 
 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (2 minutter siden):

Finnes det virkelig noen som klarer å sitte hjemme uten å føle tomhet og at de må gjøre noe?

Det går an å finne på noe å gjøre hjemme. Driv med en hobby, se en film, les en bok.

Anonymkode: 2d7e7...e9c

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det går an å finne på noe å gjøre hjemme. Driv med en hobby, se en film, les en bok.

Anonymkode: 2d7e7...e9c

Det er så kjedelig. Å lese har jeg ikke tålmod til. Se film gjør jeg bare av og til men hee har jeg ikke TV og jeg har ikke noe streamingtjeneste. Har liksom ingen interesser som gir givende hobbyer. Jeg selger ting for meg selv og andre da, er veldig imot sløsing.