Hvordan skal jeg klare å like livet når jeg ikke vil godta måten jeg er på?

[UtakknemligDiva]

Jeg er redd jeg blir deprimert igjen. Jeg skal starte et nytt sted i morgen men gleder meg ikke. Hvordan holder folk seg så oppe? Hvor er motivasjonen? Jeg føler meg så talentløs siden jeg får hjelp av nav for det her. Jeg har liksom mistet helt mål og mening med her igjen. Jeg hater at klokka snart er 8 for da må jeg snart legge meg. Tror jeg må kjøpe melatonin nå, for til min irritasjon våknet jeg 11 i dag. Jeg blir så stresset når jeg må legge meg og sove. Alt ved meg er jo feil! Kroppen min våkner når den bør sove, om dagen kan jeg være småflat pga kjedsomhet, men så er det ofte kjedelig det man finner på også. Jeg er så redd for at jeg skal synes alt er kjedelig. Jeg er redd for å falle tilbake til det konstant dårlige humøret, at mamma må være redd for at jeg fjerner meg fra overflaten, at jeg aldri skal få en stabil vennegjeng, en stabil jobb. Jeg er sint på meg selv, jeg er sint på hjernen min for at den ikke vekkes av så mye!

[UtakknemligDiva]

Jeg føler jeg bare tar flere skritt tilbake etter hver fremgang og så tar det lenger og lenger tid før jeg kommer meg opp igjen. Jeg synes det er så talentløst!! Jeg føler også at alt på kroppen min bare dingler. Jeg føler det setter seg i kroppen min og jeg får vondt og føler meg svak. Jeg blir stiv i skuldre og nakke fordi jeg ikke klarer å stoppe å tenke. Jeg ser på ledige stillinger, men blir kvalm av «er du vår nye stjerne» og alt maset om at du må være så utadvendt og full av energi hele tiden! Det er så mange meningsløse jobber. Kraften i meg blir borte 😕 

[UtakknemligDiva]

Jeg er ikke som de fleste på min alder. Jeg føler meg liksom litt fremmed for meg selv, jeg føler ikke jeg klarer de enkleste ting. Jeg føler meg ikke bedre av at jeg er under NAVs hjelp. Men det bare måtte gå dit ikke sant? Med min diagnose og jeg irriterer meg over at det var mulig å bryte ned selvtilliten min. Hvordan holde ut hele livet og vite man er en feil?

[UtakknemligDiva]

Snakk om å være taper. Kunne ønske jeg følte noe glede og mestring ved ting. Hater liksom hjernen min fordi det er så manglende interesser og engasjement. 

[UtakknemligDiva]

Broren min tar fagbrev og trives i jobben. Mange interesser har han også. Han halvbroren altså. 
Helbroren min var også under nav en periode. 
De jeg liksom kaller venner er under utdannelSe og fått seg kjærester der de er. Hun ene som har mer problemer enn meg har ikke noe men har nå tatt privatisteksamener og hun husket alt uten å nesten lese. 
Hun klarer liksom alltid å finne seg noe. 
Jeg føler jeg er sist i alt og føler meg som en kjempeetappe der jeg er utplassert under nav. Jeg er så misfornøyd med meg selv at jeg ikke takler å være hjemme alene. 

[UtakknemligDiva]

Føler jeg blir bare svimmel og kvalm av å ha disse følelsene i meg. Ingenting blir plutselig verdt noe igjen. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (21 timer siden):

Jeg er redd jeg blir deprimert igjen. Jeg skal starte et nytt sted i morgen men gleder meg ikke. Hvordan holder folk seg så oppe? Hvor er motivasjonen? Jeg føler meg så talentløs siden jeg får hjelp av nav for det her. Jeg har liksom mistet helt mål og mening med her igjen. Jeg hater at klokka snart er 8 for da må jeg snart legge meg. Tror jeg må kjøpe melatonin nå, for til min irritasjon våknet jeg 11 i dag. Jeg blir så stresset når jeg må legge meg og sove. Alt ved meg er jo feil! Kroppen min våkner når den bør sove, om dagen kan jeg være småflat pga kjedsomhet, men så er det ofte kjedelig det man finner på også. Jeg er så redd for at jeg skal synes alt er kjedelig. Jeg er redd for å falle tilbake til det konstant dårlige humøret, at mamma må være redd for at jeg fjerner meg fra overflaten, at jeg aldri skal få en stabil vennegjeng, en stabil jobb. Jeg er sint på meg selv, jeg er sint på hjernen min for at den ikke vekkes av så mye!

Hvordan går det med han fyren da?

Anonymkode: 699e7...7bc

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan går det med han fyren da?

Anonymkode: 699e7...7bc

Oppfører oss som avstandskjærester. Jeg vil ikke bo med han, vi forstår begge at vi lever forskjellige liv og har mange forskjellige interesser, men han skriver han savner meg og tenker mye på meg. Jeg klarer å skrive det samme tilbake nå. Jeg er roligere inni meg på den kanten. Har endelig klart å få erfaring der. Men det er jo ikke nok. Jeg må ha noe som gir meg mening i hverdagen.