Selvbilde på minus

[AnonymBruker]

Jeg føler at alt jeg gjør er feil, at jeg har gjort store feil mange ganger, jeg har skyld i veldig mye og selvbildet er en katastrofe. Tror andre gjør narr av meg og er nedlatende, tåler ikke et skjevt ord, føler en enorm skam over meg som person. Vil derfor helst gjemme meg bort på et lite rom. Hvordan klare å snu disse tankene? Det virker som det er dette som surrer i hodet mitt døgnet rundt.

Anonymkode: 8400e...609

[Glitter]

Kjenner meg igjen i det. Skamfølelsen er så ufattelig stor at jeg flere ganger i døgnet tenker at jeg blir kvalm av meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med dette, annet enn at jeg velger å ikke gjemme meg bort av den grunn, og at jeg forsøker å tenke at disse tankene hjelper meg ikke i det hele tatt. Jeg får ikke gjort så mye med det jeg har gjort, enten det er ting som de fleste ikke ville kjent skam for eller ofret en tanke (snakker om ting som har skjedd helt ned i alder under ti år), eller det er ting jeg faktisk burde skamme meg over. 

[UtakknemligDiva]

Kjenner meg også igjen. De har vært fraværende lenge, men kom tilbake i går. Ikke like ille i dag. Men jeg også er redd folk skal se ned på meg fordi jeg ikke er der de fleste på min alder er. Kjennes som en forbannelse som bare følger meg. De trekkene jeg alltid ønsket å bli kvitt forsvinner liksom ikke. Det er ikke det at jeg er lat, jeg bare finner ikke mening i særlig mye og har sånne eksistensielle tanker. Jeg prøver bare å minne meg på at det er bare tanker og at de har aldri hjulpet meg.

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

1. Jeg føler at alt jeg gjør er feil,

2. at jeg har gjort store feil mange ganger, jeg har skyld i veldig mye og

 3. selvbildet er en katastrofe.

4. Tror andre gjør narr av meg og er nedlatende,

5. tåler ikke et skjevt ord,

6. føler en enorm skam over meg som person.

7. Vil derfor helst gjemme meg bort på et lite rom. Hvordan klare å snu disse tankene? Det virker som det er dette som surrer i hodet mitt døgnet rundt.

Anonymkode: 8400e...609

Du spør hvordan du skal klare å snu disse tankene, og jeg vil gjøre et forsøk på å hjelpe deg. Delte opp innlegget ditt for å lettere kunne kommentere på hver enkelt ting du sier, så får du bare se om du kan dra nytte av noe av det.

1.  Du føler det kanskje, men et det sant? Prøv å tenke realistisk. Alt du gjør kan umulig være feil. 

2. Alle gjør feil i blant, det er menneskelig. Men er du sikker på at de hos deg er så store? Alle mennesker har også skyld i ting, men er du sikker på at det hos deg er så veldig mye? Tenk gjennom dette og forsøk å være realistisk og objektiv. Forsøk å se deg selv utenfra. 

3. Selvbildet er det mulig å jobbe med, f.eks i terapi. Du kan også finne selvhjelp på nettet og mate deg selv med å si positive ting til og om deg selv. Forsøk å være snill med deg selv og gi deg selv ros og belønning når du fortjener det. 

4. Her må du også gjøre en realitetssjekk. Gjør folk virkelig narr av deg og er nedlatende? Kan du klare å finne alternative forklaringer på hvorfor folk sier det de sier og gjør det de gjør mot deg? Kan det i stedet tolkes positivt?

5. Du kan øve deg opp til å bli mer tykkhudet, og øve deg på å ikke tolke alt i verste mening. Noen ganger kan medisiner hjelpe.

6. Se punkt 3, og øv deg også på å tilgi deg selv for ting. Det gagner ingen (aller minst deg selv) om du går og minner deg selv på tabber og dumme ting du har gjort eller sagt. Du må øve deg på å legge det bak deg, løfte blikket igjen og gå videre. Prøv deretter å unngå å gjøre samme de feilene på nytt.

7. Det hjelper deg ikke å gjemme deg bort. Du må leve livet ditt som "normalt", face hverdagen som alle andre må, og utføre dine daglige plikter og gjøremål. Kanskje hjelper det å sette seg små mål i stedet for å gape over alt på en gang. Prøv å begrense de kvernende tankene dine til et minimum. Skyv dem vekk når de kommer og tenk heller at du kan tenke på dem siden, f.eks hver kveld kl 19, og da maks en halvtime. 

Alt dette virker kanskje som lettvinte løsninger, men jeg tror det kan være noe nyttig og riktig i dem. Og så anbefaler jeg en tur til fastlegen i tilfelle du har en depresjon som du trenger behandling for. Medisiner finnes også for å gjøre deg mindre "paranoid"/skeptisk ift andre mennesker. Og trenger du terapi (og ikke får det fra før av) så kan fastlegen også hjelpe til med det ved å f. eks henvise deg til en psykolog. 

[AnonymBruker]

Liviane skrev (På 18.11.2021 den 12.53):

Du spør hvordan du skal klare å snu disse tankene, og jeg vil gjøre et forsøk på å hjelpe deg. Delte opp innlegget ditt for å lettere kunne kommentere på hver enkelt ting du sier, så får du bare se om du kan dra nytte av noe av det.

1.  Du føler det kanskje, men et det sant? Prøv å tenke realistisk. Alt du gjør kan umulig være feil. 

2. Alle gjør feil i blant, det er menneskelig. Men er du sikker på at de hos deg er så store? Alle mennesker har også skyld i ting, men er du sikker på at det hos deg er så veldig mye? Tenk gjennom dette og forsøk å være realistisk og objektiv. Forsøk å se deg selv utenfra. 

3. Selvbildet er det mulig å jobbe med, f.eks i terapi. Du kan også finne selvhjelp på nettet og mate deg selv med å si positive ting til og om deg selv. Forsøk å være snill med deg selv og gi deg selv ros og belønning når du fortjener det. 

4. Her må du også gjøre en realitetssjekk. Gjør folk virkelig narr av deg og er nedlatende? Kan du klare å finne alternative forklaringer på hvorfor folk sier det de sier og gjør det de gjør mot deg? Kan det i stedet tolkes positivt?

5. Du kan øve deg opp til å bli mer tykkhudet, og øve deg på å ikke tolke alt i verste mening. Noen ganger kan medisiner hjelpe.

6. Se punkt 3, og øv deg også på å tilgi deg selv for ting. Det gagner ingen (aller minst deg selv) om du går og minner deg selv på tabber og dumme ting du har gjort eller sagt. Du må øve deg på å legge det bak deg, løfte blikket igjen og gå videre. Prøv deretter å unngå å gjøre samme de feilene på nytt.

7. Det hjelper deg ikke å gjemme deg bort. Du må leve livet ditt som "normalt", face hverdagen som alle andre må, og utføre dine daglige plikter og gjøremål. Kanskje hjelper det å sette seg små mål i stedet for å gape over alt på en gang. Prøv å begrense de kvernende tankene dine til et minimum. Skyv dem vekk når de kommer og tenk heller at du kan tenke på dem siden, f.eks hver kveld kl 19, og da maks en halvtime. 

Alt dette virker kanskje som lettvinte løsninger, men jeg tror det kan være noe nyttig og riktig i dem. Og så anbefaler jeg en tur til fastlegen i tilfelle du har en depresjon som du trenger behandling for. Medisiner finnes også for å gjøre deg mindre "paranoid"/skeptisk ift andre mennesker. Og trenger du terapi (og ikke får det fra før av) så kan fastlegen også hjelpe til med det ved å f. eks henvise deg til en psykolog. 

Dette synes jeg var veldig bra skrevet. Råd å ta med seg og tenke på. God hjelp i dette svaret for mange. 

Anonymkode: aa295...21d

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 18.11.2021 den 8.51):

Kjenner meg igjen i det. Skamfølelsen er så ufattelig stor at jeg flere ganger i døgnet tenker at jeg blir kvalm av meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med dette, annet enn at jeg velger å ikke gjemme meg bort av den grunn, og at jeg forsøker å tenke at disse tankene hjelper meg ikke i det hele tatt. Jeg får ikke gjort så mye med det jeg har gjort, enten det er ting som de fleste ikke ville kjent skam for eller ofret en tanke (snakker om ting som har skjedd helt ned i alder under ti år), eller det er ting jeg faktisk burde skamme meg over. 

Det hjelper nok ikke meg å tenke sånn nei. Og skjedd er skjedd. Jeg gjemmer meg bort men må slutte med det. Jeg må prøve å fortelle meg selv at jeg ikke fortjener straff på livstid om du skjønner. Men hvorfor er da denne destruktive delen av meg så sta. 

Anonymkode: 8400e...609

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (På 18.11.2021 den 10.45):

Kjenner meg også igjen. De har vært fraværende lenge, men kom tilbake i går. Ikke like ille i dag. Men jeg også er redd folk skal se ned på meg fordi jeg ikke er der de fleste på min alder er. Kjennes som en forbannelse som bare følger meg. De trekkene jeg alltid ønsket å bli kvitt forsvinner liksom ikke. Det er ikke det at jeg er lat, jeg bare finner ikke mening i særlig mye og har sånne eksistensielle tanker. Jeg prøver bare å minne meg på at det er bare tanker og at de har aldri hjulpet meg.

Ja, det er bare tanker og de hjelper oss ikke. Prøve å tenke sånn, men ikke så lett synes jeg. 

Anonymkode: 8400e...609

[AnonymBruker]

Liviane skrev (På 18.11.2021 den 12.53):

Du spør hvordan du skal klare å snu disse tankene, og jeg vil gjøre et forsøk på å hjelpe deg. Delte opp innlegget ditt for å lettere kunne kommentere på hver enkelt ting du sier, så får du bare se om du kan dra nytte av noe av det.

1.  Du føler det kanskje, men et det sant? Prøv å tenke realistisk. Alt du gjør kan umulig være feil. 

2. Alle gjør feil i blant, det er menneskelig. Men er du sikker på at de hos deg er så store? Alle mennesker har også skyld i ting, men er du sikker på at det hos deg er så veldig mye? Tenk gjennom dette og forsøk å være realistisk og objektiv. Forsøk å se deg selv utenfra. 

3. Selvbildet er det mulig å jobbe med, f.eks i terapi. Du kan også finne selvhjelp på nettet og mate deg selv med å si positive ting til og om deg selv. Forsøk å være snill med deg selv og gi deg selv ros og belønning når du fortjener det. 

4. Her må du også gjøre en realitetssjekk. Gjør folk virkelig narr av deg og er nedlatende? Kan du klare å finne alternative forklaringer på hvorfor folk sier det de sier og gjør det de gjør mot deg? Kan det i stedet tolkes positivt?

5. Du kan øve deg opp til å bli mer tykkhudet, og øve deg på å ikke tolke alt i verste mening. Noen ganger kan medisiner hjelpe.

6. Se punkt 3, og øv deg også på å tilgi deg selv for ting. Det gagner ingen (aller minst deg selv) om du går og minner deg selv på tabber og dumme ting du har gjort eller sagt. Du må øve deg på å legge det bak deg, løfte blikket igjen og gå videre. Prøv deretter å unngå å gjøre samme de feilene på nytt.

7. Det hjelper deg ikke å gjemme deg bort. Du må leve livet ditt som "normalt", face hverdagen som alle andre må, og utføre dine daglige plikter og gjøremål. Kanskje hjelper det å sette seg små mål i stedet for å gape over alt på en gang. Prøv å begrense de kvernende tankene dine til et minimum. Skyv dem vekk når de kommer og tenk heller at du kan tenke på dem siden, f.eks hver kveld kl 19, og da maks en halvtime. 

Alt dette virker kanskje som lettvinte løsninger, men jeg tror det kan være noe nyttig og riktig i dem. Og så anbefaler jeg en tur til fastlegen i tilfelle du har en depresjon som du trenger behandling for. Medisiner finnes også for å gjøre deg mindre "paranoid"/skeptisk ift andre mennesker. Og trenger du terapi (og ikke får det fra før av) så kan fastlegen også hjelpe til med det ved å f. eks henvise deg til en psykolog. 

Hei

Tusen takk for gode råd og input. Har lest de noen ganger nå, og det slår meg hvor lite mottakelig jeg har vært for å tenke mer realistisk og bedre om meg selv. Dette forstår jeg ikke. Mønsteret med selvhat er så inngrodd. Men å realitetsorientere meg, må jeg prøve. Tankene kommer automatisk nesten hele tiden. Selvfordømmende tanker. Jeg får vel heller sette av tid til å gruble. Sånn som jeg holder på nå er ren selvsabotasje og det hjelper ikke akkurat. Utfordringen er at jeg til og med kan tenke (når jeg er deprimert) at jeg ikke fortjener å ha et bra selvbilde. Huff og huff altså.. tror jeg må gå til legen, mulig medisin kan hjelpe. Jeg er bare ekstremt sårbar og oversensitiv, tåler ingenting. Men det du skrev om, bla realitetsorientere, det tar jeg med meg. Jeg har kanskje ikke gjort så mye galt som jeg tror. Og ikke sikkert at folk ler så veldig mye av meg.

Anonymkode: 8400e...609

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det hjelper nok ikke meg å tenke sånn nei. Og skjedd er skjedd. Jeg gjemmer meg bort men må slutte med det. Jeg må prøve å fortelle meg selv at jeg ikke fortjener straff på livstid om du skjønner. Men hvorfor er da denne destruktive delen av meg så sta. 

Anonymkode: 8400e...609

Det er skikkelig vanskelig, og krever nok mye arbeid. Jeg føler meg ganske fastlåst der og ender for eksempel opp med å styre på med at jeg skal være tynn og "flink", for det er jo det eneste jeg får til her i livet. Så når jeg har perioder hvor jeg mister kontrollen og går opp i vekt så blir selvforakten heeeelt umulig å bære og da vil jeg også gjemme meg bort. Det blir litt sånn "herregud, klarer du ikke DET en gang? Du er patetisk, fæl, skammelig og fortjener å dø". Det er jo kjempestygt å si til seg selv, og bare fordi jeg feks har gått opp to kg. Men så er det de tingene jeg absolutt burde skamme meg over. Da er det ennå mer vanskelig å roe ned all selvstraff og selvforakt. 

Endret 22. november 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Det er skikkelig vanskelig, og krever nok mye arbeid. Jeg føler meg ganske fastlåst der og ender for eksempel opp med å styre på med at jeg skal være tynn og "flink", for det er jo det eneste jeg får til her i livet. Så når jeg har perioder hvor jeg mister kontrollen og går opp i vekt så blir selvforakten heeeelt umulig å bære og da vil jeg også gjemme meg bort. Det blir litt sånn "herregud, klarer du ikke DET en gang? Du er patetisk, fæl, skammelig og fortjener å dø". Det er jo kjempestygt å si til seg selv, og bare fordi jeg feks har gått opp to kg. Men så er det de tingene jeg absolutt burde skamme meg over. Da er det ennå mer vanskelig å roe ned all selvstraff og selvforakt. 

Er det ikke rart hvor mange som har gjort store feil i livet, men som tilgir seg selv? Det er jo en bra ting hvis ikke det er snakk om fæle handlinger som feks overgrep osv. Men jeg ser ofte folk som klarer å gå videre, og jeg misunner dem. Tenk så godt det hadde vært å ha såpass selvrespekt. Det med å være tynn og flink tror jeg er en vanlig måte å reagere på. Jeg gikk opp 50 kg på medisiner, fra å være slank. Det er mye av grunnen til at jeg har et dårlig selvbilde. Det er strevsomt å føle at det eneste måten å kontrollere selvhatet på er å holde seg tynn. Men det blir vel sånn i mangel på håndtere andre verktøy for å bedre selvbildet/skammen. Det er jo veldig skambelagt å være overvektig, som meg. Det får jeg jo bekreftet hver dag, når idealet stadig dukker opp i medier. Så før var jeg som deg, måtte være slank og flink for å se meg selv i speilet. Men nå er altså det også umulig. 

Anonymkode: 8400e...609

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det ikke rart hvor mange som har gjort store feil i livet, men som tilgir seg selv? Det er jo en bra ting hvis ikke det er snakk om fæle handlinger som feks overgrep osv. Men jeg ser ofte folk som klarer å gå videre, og jeg misunner dem. Tenk så godt det hadde vært å ha såpass selvrespekt. Det med å være tynn og flink tror jeg er en vanlig måte å reagere på. Jeg gikk opp 50 kg på medisiner, fra å være slank. Det er mye av grunnen til at jeg har et dårlig selvbilde. Det er strevsomt å føle at det eneste måten å kontrollere selvhatet på er å holde seg tynn. Men det blir vel sånn i mangel på håndtere andre verktøy for å bedre selvbildet/skammen. Det er jo veldig skambelagt å være overvektig, som meg. Det får jeg jo bekreftet hver dag, når idealet stadig dukker opp i medier. Så før var jeg som deg, måtte være slank og flink for å se meg selv i speilet. Men nå er altså det også umulig. 

Anonymkode: 8400e...609

Det er tøft å ha slikt et selvhat. Jeg la selv på meg 30 kg i 2017 pga overspising på medisiner, og ja, det var vanskelig å se seg i speilet. Hovedsakelig fordi jeg følte meg mislykket, ikke fordi jeg var overvektig i seg selv. Men jeg er jo ikke mer lykkelig etter å ha gått ned kiloene igjen akkurat. Man finner vel alltid grunner til å hate seg selv, når en er en person med sterkt selvhat. 

Jeg også synes det er rart at folk klarer å tilgi seg selv. Det er jo bra, men jeg forstår ikke hvordan man gjør det.