Jeg er elendig i det sosiale.

[Novalie]

Jeg er elendig i det sosiale. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller når jeg skal si noe. Og uansett hva jeg sier så blir det dumt og folk misforstår meg veldig ofte. Jeg finner ikke de riktige ordene og jeg bare ødelegger alt det sosiale og jeg er så klønete av meg. Jeg stammer og stotrer og alle bokstavene stokker seg på kryss og tvers. Jeg klarer ikke å holde en samtale gående normalt og jeg er så usikker på meg selv og usikker på hva jeg mener om saker og ting. Jeg vingler fra det ene til det andre og tilslutt blir alt bare tullball. Jeg ser ofte ned i bakken fordi jeg blir så veldig usikker på om jeg sier det riktige. Jeg har opplevd så mange ganger at mennesker bare går sin vei og alt er bare min skyld og jeg skjønner at det er bare pga. meg fordi jeg ikke er bra nok. Hvorfor er det sånn?

[Glitter]

Hvorfor det er sånn kan være alt fra å bare være sjenert og ha dårlig selvtillit (ikke bare bare det da), unnvikende personlighetsforstyrrelse, Asperger og sikkert andre ting også. 

Det lure vil jo være å få hjelp til å finne ut av hvorfor det er sånn slik at du kan jobbe med det slik at det blir bedre. Da er fastlegen første stopp. 

For alt sammen kan jobbes med, og jeg får inntrykk av at mye av det kommer ikke bare av eventuell lidelse/tilstand i seg selv, men at du pga tidligere erfaringer stresser sånn med det, og forventer at du ikke får det til, slik at det blir selvforsterkende. 

Men til og med Asperger er en diagnose man kan jobbe med mtp sosial kompetanse. Selv om noen her på forumet mener det er en umulig oppgave og at de som greier det garantert er feildiagnostisert.

[AnonymBruker]

Novalie skrev (På 18.11.2021 den 22.21):

Jeg er elendig i det sosiale. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller når jeg skal si noe. Og uansett hva jeg sier så blir det dumt og folk misforstår meg veldig ofte. Jeg finner ikke de riktige ordene og jeg bare ødelegger alt det sosiale og jeg er så klønete av meg. Jeg stammer og stotrer og alle bokstavene stokker seg på kryss og tvers. Jeg klarer ikke å holde en samtale gående normalt og jeg er så usikker på meg selv og usikker på hva jeg mener om saker og ting. Jeg vingler fra det ene til det andre og tilslutt blir alt bare tullball. Jeg ser ofte ned i bakken fordi jeg blir så veldig usikker på om jeg sier det riktige. Jeg har opplevd så mange ganger at mennesker bare går sin vei og alt er bare min skyld og jeg skjønner at det er bare pga. meg fordi jeg ikke er bra nok. Hvorfor er det sånn?

Føler det på samme måte. Tror det er mange som har det slik. Jeg dummer meg ut sosialt til stadighet og syns det er veldig leit. Men vet ikke hva jeg skal gjøre med det, jeg har rett og slett ikke sosiale antenner

Anonymkode: 351d1...7f6

[Admin]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg.

Admin

[Novalie]

Jeg har ikke noen sosiale antenner jeg heller. Jeg får det bare ikke til selv om jeg prøver mitt aller beste. Føler meg som verdens mest udugelige person.

[ISW]

Det handler ikke om å være udugelig. Det handler om å stille for store krav til seg selv og evaluere seg selv på helt feil grunnlag.

Jeg har (dessverre) ikke løpt en skikkelig tur nå på snart et år. Neste gang jeg løper, skal jeg da sammenligne meg med tidene til Jacob Ingebrigtsen og bli helt knust for at jeg ikke en gang greier å løpe halvparten så raskt som han, eller skal jeg ta med meg at jeg faktisk greide å gjennomføre en økt, selv om jeg ble andpusten, svett og utslitt?

Sosial interaksjon er en treningssak akkurat som løping. Det kan trenes opp, og de fleste pleier å "trene" på dette daglig gjennom jobb, samvær med venner, osv. Er du ute av sosial trening, så blir du klønete. Det er ikke noe unormalt eller rart eller tegn på noen diagnose. Hvis jeg var deg, ville jeg prøvd å akseptere dette og gjort små skritt hele tiden for å bli bedre sosialt. Du kan skrive med noen på nett, du kan ta en telefon, du kan møte noen, men du må la være å evaluere deg selv etter samme kriterier som om du var topptrent i dette med en gang.