Føler at mennesker er onde

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke mennesker stort sett. Jeg føler vi bare er en gjeng egoister som skal forbruke og ha alt. Egentlig er ingen din venn, til syvende og sist hadde de reddet seg selv før deg. Hvem hadde vært der for deg om du ble syk? Slik sett virker det veldig bortkastet å ha mange venner eller prøve å bli likt av mange. Jeg føler ofte folk bare er opptatt av å være bedre enn alle andre, heve seg selv og ha flere goder enn andre. Det er ensomt å ha det slik, fordi jeg vil jo føle trygghet og glede. Men jeg ser en fare i alle intil jeg kjenner dem veldig godt og det tar ofte lang tid å bli kjent. Er det noen som har eller hatt det sånn? Er det bare et personlighetstrekk jeg må leve med eller kan det fikses?

Anonymkode: 87139...028

[AnonymBruker]

Schizoid pf? 

Anonymkode: 93da5...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Schizoid pf? 

Anonymkode: 93da5...58a

Er ikke det folk som blir psykotiske av å være sosiale? Jeg er ikke psykotisk. Jeg bare føler ikke at mennesker er snille/gode. Vi liker bare å late som for egen del. Ikke engang mange av de jeg kjenner godt og som støtter meg virker så snille på alle områder. De dømmer andre like mye som andre dømmer. 

Anonymkode: 87139...028

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Er ikke det folk som blir psykotiske av å være sosiale? Jeg er ikke psykotisk. Jeg bare føler ikke at mennesker er snille/gode. Vi liker bare å late som for egen del. Ikke engang mange av de jeg kjenner godt og som støtter meg virker så snille på alle områder. De dømmer andre like mye som andre dømmer. 

Anonymkode: 87139...028

De fleste mennesker er ganske sammensatte, både snille/gode og til en viss grad egoistiske eller dømmende. Min erfaring er at de aller fleste er hovedsakelig snille og gode, i hvertfall de jeg omgir meg med. Det betyr ikke at de bare har snille tanker om alt og alle.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker ikke mennesker stort sett. Jeg føler vi bare er en gjeng egoister som skal forbruke og ha alt. Egentlig er ingen din venn, til syvende og sist hadde de reddet seg selv før deg. Hvem hadde vært der for deg om du ble syk? Slik sett virker det veldig bortkastet å ha mange venner eller prøve å bli likt av mange. Jeg føler ofte folk bare er opptatt av å være bedre enn alle andre, heve seg selv og ha flere goder enn andre. Det er ensomt å ha det slik, fordi jeg vil jo føle trygghet og glede. Men jeg ser en fare i alle intil jeg kjenner dem veldig godt og det tar ofte lang tid å bli kjent. Er det noen som har eller hatt det sånn? Er det bare et personlighetstrekk jeg må leve med eller kan det fikses?

Anonymkode: 87139...028

Asperger?

Anonymkode: b1e0b...428

[AnonymBruker]

Hva synes du om deg selv da? Er du ond TS?

Anonymkode: 42b07...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hva synes du om deg selv da? Er du ond TS?

Anonymkode: 42b07...864

Noen ganger, men så veksler det over til at jeg føler meg for snill. Så jeg vet ikke hva som stemmer. Jeg føler noen ganger andres smerte og hater det. Jeg blir glad av å gi glede. 

Anonymkode: 87139...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Noen ganger, men så veksler det over til at jeg føler meg for snill. Så jeg vet ikke hva som stemmer. Jeg føler noen ganger andres smerte og hater det. Jeg blir glad av å gi glede. 

Anonymkode: 87139...028

De fleste er begge deler. Selv er jeg sett på som ganske snill. Men jeg har temperament og kan være irritabel. Men jeg skader aldri noen. Slik er nok mange. De fleste ser på seg selv som ganske ok.

Anonymkode: 42b07...864

[Grendel]

Kanskje det hjelper å innse at vi er en dyreart, og fra naturens side tenker mest på oss selv og de nærmeste?

Alt utover det er en bonus.

[Cast syndrome]

Ville nå ikke strukket meg så langt å benevne mennesker for å være onde, for de er en solid minoritet. Selv "onde" mennesker, har gode sider og kvaliteter, og derfor er jeg tilbakeholden med språkbruken, for du kan ikke rive et menneske ut av den gitte situasjonen, da både person og situasjon virker sammen i en slags "symbiose". Vi ser alle verden forskjellig i tillegg, basert på livet som ligger bak en, og den forståelseshorisonten du har, er ikke samme som min, eller noen andres her på tråden. 

Kan vel heller akseptere det faktum at du ser på mennesker fra deres verste sider (ikke onde av egenskap), og selv disse planter et smil om munnen din til stundom.