Deres erfaring rundt depresjon og bryte destruktive mønster

[AnonymBruker]

Hei!

Leter etter noen med lignende erfaring, som kan fortelle sin historie, eller komme med tips/råd om hvordan dere taklet/kom dere ut av en vanskeligere periode i livet. 
 

Skal forsøke å ikke skrive et for langt innlegg, så skriver under noen punkter om problemstilling. Takk for svar:-)

Var utsatt for en ulykke for 5 mnd siden som resulterte i sykmelding. Var en alvorlig hendelse, som satt sine spor i meg. Med mye tid til overs, og tid til å tenke, kombinert med ulykken, dukket mye gamle følelser opp, noe som resulterte i depresjon. Snakket med lege og psykolog, jo lenger tid som går og mye følelse av å bli misforstått, føler jeg meg nesten mer dårlig av å hele tiden snakke om sykdom. 
 

Er det bare tiden man har til rådighet, eller er det noen tiltak man selv kan gjøre for å hjelpe seg selv ut av det mørke man befinner seg i? Virker som det aldri skal gå over, selv om jeg innerst inne vet at det vil bli bedre. Hva kan jeg konkret gjøre selv, uten å involvere flere profesjonelle? Er heller ikke klar for arbeidshverdagen igjen, så føles veldig hjelpesløst her jeg er nå.

Takk for svar! 

Hilsen ei, som regel veldig blid og fornøyd, jente (29)

Anonymkode: 29f87...cab

[Glitter]

Hei.

Hvis du ikke alt gjør det, så er det å ha struktur og rutiner viktig. 

Jeg vet ikke hvor dypt deprimert du er, så det kan være noe av dette blir for mye, men tenk at du skal gjøre noe hver dag, om det så bare er 5 min tur i stedet for 30: 

1. Stå opp og legg deg til samme tid hver dag. Ikke ligg i sengen på dagtid. 

2. Få i deg faste måltider, og helst unngå for mye tilsatt sukker og mel. Hvis du ikke har energi til å lage middag, så har fjordland mat som er bedre enn feks en pizza. 

3. Kom deg ut i frisk luft, og helst dagslys hver dag. Hvis du klarer, 30 min gåtur hver dag. Hvis dørstokkmila blir for lang, bestem deg for å kle på deg, og gå ut i fem minutter. Når det har gått fem minutter kan det hende du får motivasjon til å gå lenger. Hvis ikke er 5 minutter en start det også. 

4. Unngå å ligg i samme posisjon fra morgen til kveld. Dvs ligge på sofaen og feks se den samme serien episode etter episode. Varier på hva du ser på slik at hjernen får variasjon, varierer hvor du sitter i sofaen, veksle mellom å sitte og ligge, hør på podcast etc. Jeg merker selv at å variere selv hvordan jeg slapper av, har en positiv effekt. Jeg har også begynt å spise maten min i spisestuen i stedet framfor i sofaen foran TV. Det hjelper både til å få mer variasjon gjennom dagen, men også det å få et fokus på å kjenne på smaken til maten, litt tenketid uten at TV skal styre tankene osv. 

5. Dersom du har mulighet, prøv å vær sosial av og til. Selv om det føles helt umulig. 

6. Litt husarbeid hver dag. En dag kan det feks være å ta ut av oppvaskmaskinen. 

 

Nå kan alt dette virke uoverkommelig. For min del greier jeg dette når jeg er moderat deprimert, men ved alvorlig depresjon må jeg gjøre det lettere å komme over. Dvs jeg har de samme type mål, men hvor mye jeg gjør av aktivitetene dempes. Som for eksempel å kun gå ut i fem minutter, framfor 30. Det viktige er å faktisk komme seg ut. 

Men jeg vil jo egentlig tro du har snakket om dette med de i psykiatrien, men jeg skrev det likevel for etter min mening er dette minst like viktig, eller kanskje mer viktig gjøre, som å snakke med behandler. Det beste er en kombinasjon da. For meg funker dette bedre enn medisiner, men jeg har en tendens til å reagere helt feil på medisiner da.

[UtakknemligDiva]

Siden du var utsatt for en ulykke s blir det kanskje litt vanskelig å komme med råd. Har du varige skader? Kommer nok an på hva skaden er. 
 

Men for min del var kosthold starten, men dette er ikke en mirakelkur. Du merker bedring mest om kostholdet er grusomt fra før. Var også veldig ung når jeg gikk fra grusom livsstil (drakk bare brus og Battery og spiste nudler og grandiose, melkesjokolade) og var aldri uthvilt. 

Det å ha noe å gå til er viktig. Om det ikke er drømmejobben så er det bedre å ha noe å stå opp til, omgås folk og føle man bidrar. 
 

Trening, trenger ikke være hard trening. Gå turer i frisk luft hjelper mot angst og depresjon.

Ikke sove på dagtid eller for lenge om morgenen. 
 

Ha noe å glede seg til i hverdagen. For min del er det å gå på kafe for tiden. Trenger å komme meg ut, for jeg blir dårlig om jeg bare skal sitte hjemme en hel dag. 
 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Hei.

Hvis du ikke alt gjør det, så er det å ha struktur og rutiner viktig. 

Jeg vet ikke hvor dypt deprimert du er, så det kan være noe av dette blir for mye, men tenk at du skal gjøre noe hver dag, om det så bare er 5 min tur i stedet for 30: 

1. Stå opp og legg deg til samme tid hver dag. Ikke ligg i sengen på dagtid. 

2. Få i deg faste måltider, og helst unngå for mye tilsatt sukker og mel. Hvis du ikke har energi til å lage middag, så har fjordland mat som er bedre enn feks en pizza. 

3. Kom deg ut i frisk luft, og helst dagslys hver dag. Hvis du klarer, 30 min gåtur hver dag. Hvis dørstokkmila blir for lang, bestem deg for å kle på deg, og gå ut i fem minutter. Når det har gått fem minutter kan det hende du får motivasjon til å gå lenger. Hvis ikke er 5 minutter en start det også. 

4. Unngå å ligg i samme posisjon fra morgen til kveld. Dvs ligge på sofaen og feks se den samme serien episode etter episode. Varier på hva du ser på slik at hjernen får variasjon, varierer hvor du sitter i sofaen, veksle mellom å sitte og ligge, hør på podcast etc. Jeg merker selv at å variere selv hvordan jeg slapper av, har en positiv effekt. Jeg har også begynt å spise maten min i spisestuen i stedet framfor i sofaen foran TV. Det hjelper både til å få mer variasjon gjennom dagen, men også det å få et fokus på å kjenne på smaken til maten, litt tenketid uten at TV skal styre tankene osv. 

5. Dersom du har mulighet, prøv å vær sosial av og til. Selv om det føles helt umulig. 

6. Litt husarbeid hver dag. En dag kan det feks være å ta ut av oppvaskmaskinen. 

 

Nå kan alt dette virke uoverkommelig. For min del greier jeg dette når jeg er moderat deprimert, men ved alvorlig depresjon må jeg gjøre det lettere å komme over. Dvs jeg har de samme type mål, men hvor mye jeg gjør av aktivitetene dempes. Som for eksempel å kun gå ut i fem minutter, framfor 30. Det viktige er å faktisk komme seg ut. 

Men jeg vil jo egentlig tro du har snakket om dette med de i psykiatrien, men jeg skrev det likevel for etter min mening er dette minst like viktig, eller kanskje mer viktig gjøre, som å snakke med behandler. Det beste er en kombinasjon da. For meg funker dette bedre enn medisiner, men jeg har en tendens til å reagere helt feil på medisiner da.

Hei!

takk for svar☺️
opprettholde rutiner har vært vanskelig, men som du sier, trenger ikke være store målene man setter seg heller. Blitt mer og mer isolering, og enkelte dager ligger jeg i samme stilling hele dagen og natta. Vet dette ikke gjør situasjonen noe bedre, men noen dager har jeg ingenting å gi. Kan begynne å skjelve og grue meg allerede flere timer før f.eks familie skal komme på besøk. Tror jeg vil, men fort gaper over for mye plutselig. Takk for tips, skal prøve sette meg små mål for hver dag. Selv om det sikkert kan føles som «unødvendig», fordi man er vant med en helt annen hverdag, må jeg lære meg å godta at akkurat nå, er det sånn. 
 

med tanke på lege og psykolog, har de vært mer opptatt av å utelukke adhd, bipolar. Følt meg veldig misforstått. Har aldri hatt problem med å sette ord på følelser, men etter legetimer sitter jeg igjen med en følelse som hysterisk, og en rotete samtale. Ikke vært helt match.

Anonymkode: 29f87...cab

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (4 minutter siden):

Siden du var utsatt for en ulykke s blir det kanskje litt vanskelig å komme med råd. Har du varige skader? Kommer nok an på hva skaden er. 
 

Men for min del var kosthold starten, men dette er ikke en mirakelkur. Du merker bedring mest om kostholdet er grusomt fra før. Var også veldig ung når jeg gikk fra grusom livsstil (drakk bare brus og Battery og spiste nudler og grandiose, melkesjokolade) og var aldri uthvilt. 

Det å ha noe å gå til er viktig. Om det ikke er drømmejobben så er det bedre å ha noe å stå opp til, omgås folk og føle man bidrar. 
 

Trening, trenger ikke være hard trening. Gå turer i frisk luft hjelper mot angst og depresjon.

Ikke sove på dagtid eller for lenge om morgenen. 
 

Ha noe å glede seg til i hverdagen. For min del er det å gå på kafe for tiden. Trenger å komme meg ut, for jeg blir dårlig om jeg bare skal sitte hjemme en hel dag. 
 

Hei! Takk for svar☺️ 
ikke varig skade, men en såkalt «nær-døden» opplevelse. Falt gjennom en glassrute på ei sæter, og kuttet over det meste i armen. Var ikke dekning og langt til sykehuset, så var sikker på at det var slutten. Heldigvis hadde jeg folk rundt meg som handlet raskt. 
Slet mye i ettertid med dårlig samvittighet, var redd og ville være alene. så det var vel der alt begynte.

Nå føler jeg nesten at jeg har isolert meg såpass mye, at jeg ikke vet hvordan jeg skal «begynne livet» igjen. 
 

kosthold, søvn, mestringsfølelse og bevegelse har vært svært nedprioritert. Så er vel de «selvsagte» tingene i livet, man må begynne jobbe med igjen. Hvis ikke funker ikke alt annet heller.

takk🌹

Anonymkode: 29f87...cab

[Cast syndrome]

Jeg er ikke stor fan av å kaste diagnoser på folk, men mtp beskrivelsen din av ulykken, og din forlengede reaksjon på hendelsen, kan hinte til en PTSD som har blitt utløst i kjølvannet av hendelsesforløpet. 

Å se døden i øynene, er skrekkinngytende for de aller fleste, og jeg har selv opplevd det. Å overleve døden, på sett og vis, er en følelse som ikke hører hjemme i den virkeligheten en før var vant til, og i etterkant av dette, ble det for meg, alt i hop meningsløst. Hva var meningen med å støvsuge når jeg egentlig skulle vært død? Slike tanker spant rundt, og angsten for at det skulle skje igjen (noe det fremdeles er for meg), ble et stort handikapp i hverdagen. 

For meg hjelper det å stimulere sansene som man har - et knakande godt råd av en uhorvelig kyndig psykologspesialist jeg gikk til.  Å bake en kake for å stimulere berøring, lukt og smak. Å dusje, for å kjenne etter temperaturforskjellen. Og de gangene jeg har våget meg/vært kapabel til å gå ut i sosiale sammenhenger, har jeg fokusert på omgivelsene, og prøvd å tenke og føle på hva jeg omgis. Slik har jeg klart å laget meg rammer som holder psyken i sjakk. 

Kan hende noe av dette fungerer, og du vil nok finne din egen, passende vei mens du går den. 

God bedring! ❤️ 

[Kerbear]

Cast syndrome skrev (12 timer siden):

Jeg er ikke stor fan av å kaste diagnoser på folk, men mtp beskrivelsen din av ulykken, og din forlengede reaksjon på hendelsen, kan hinte til en PTSD som har blitt utløst i kjølvannet av hendelsesforløpet. 

Å se døden i øynene, er skrekkinngytende for de aller fleste, og jeg har selv opplevd det. Å overleve døden, på sett og vis, er en følelse som ikke hører hjemme i den virkeligheten en før var vant til, og i etterkant av dette, ble det for meg, alt i hop meningsløst. Hva var meningen med å støvsuge når jeg egentlig skulle vært død? Slike tanker spant rundt, og angsten for at det skulle skje igjen (noe det fremdeles er for meg), ble et stort handikapp i hverdagen. 

For meg hjelper det å stimulere sansene som man har - et knakande godt råd av en uhorvelig kyndig psykologspesialist jeg gikk til.  Å bake en kake for å stimulere berøring, lukt og smak. Å dusje, for å kjenne etter temperaturforskjellen. Og de gangene jeg har våget meg/vært kapabel til å gå ut i sosiale sammenhenger, har jeg fokusert på omgivelsene, og prøvd å tenke og føle på hva jeg omgis. Slik har jeg klart å laget meg rammer som holder psyken i sjakk. 

Kan hende noe av dette fungerer, og du vil nok finne din egen, passende vei mens du går den. 

God bedring! ❤️ 

Takk for gode råd! Kjenner meg igjen i mye av hva du skriver. Jeg sliter mye med søvn, skvetter av bananflue i sidesynet. Til tider kan det føles ut som jeg «lægger», når jeg går. Veldig isolert. Gikk fra ekstremt utadvendt, 14 timers arbeidsdager, mennesker rundt meg hele tiden, til zero. Sikkert ikke dumt å nevne PTSD til legen. Syntes det egentlig er merkelig at veldig lite har blitt fulgt opp etter en sånn hendelse, og sykdomsbilde bare blir verre.. men. Setter pris på alle svar. På en merkelig måte, er det godt å vite man ikke er sprø og den eneste🌹

Endret 24. november 2021 av Kerbear

[Cast syndrome]

Kerbear skrev (8 timer siden):

Takk for gode råd! Kjenner meg igjen i mye av hva du skriver. Jeg sliter mye med søvn, skvetter av bananflue i sidesynet. Til tider kan det føles ut som jeg «lægger», når jeg går. Veldig isolert. Gikk fra ekstremt utadvendt, 14 timers arbeidsdager, mennesker rundt meg hele tiden, til zero. Sikkert ikke dumt å nevne PTSD til legen. Syntes det egentlig er merkelig at veldig lite har blitt fulgt opp etter en sånn hendelse, og sykdomsbilde bare blir verre.. men. Setter pris på alle svar. På en merkelig måte, er det godt å vite man ikke er sprø og den eneste🌹

Den der "hakkede" følelsen av virkeligheten, som om det er en gammel TV som synger på siste verset, relaterer jeg fullt ut til! Det høres ut som et overaktivert nervesystem som ikke har kommet over opplevelsen, og som hemmer deg helt ut i hverdagen, for i din kropp handler det om å overleve en hendelse som skjedde for en stund tilbake, istedenfor å leve i en vanlig hverdag, som det egentlig er!

Ville så absolutt tatt opp tanken om PTSD med lege, og bedt om henvisning til en psykolog/psykiater (har best erfaring med privatpraktiserende med avtale med det offentlige), for det høres IKKE ut som en depresjon! Alene er du ikke; vi er mange i noenlunde samme båt, men når det ikke tales så ofte om, og man får kjennskap til andre i samme situasjon, griper ensomheten rundt en. Heier på deg! ❤️