Hvordan opplever dere angst? Hva defineres som angst?

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var 12 år hatt tidvise perioder med det jeg har definert som angst. Stiller plutselig spørsmålstegn ved om det er angst jeg har. Når jeg leser om angst ser jeg at det tilskrives det å ha angst for noe konkret eller angst i forbindelse med tidligere traumer/opplevelser og minner om disse. Min «angst» har aldri kunnet tilskrives ytre omstendigheter. Det er bare en kronisk tilstedeværende indre uro og et sug av ubehag i disse periodene angsten biter seg fast. Det varer over mange uker og har ofte sammenheng med sykdomsfaser, i forbindelse med min bipolare lidelse, BP2. Inngangen til depresjon er som regel ledsaget av denne uhyggelige angst-tilstanden. Muligens er det riktig medikasjon og kunnskap om sykdommen som gjør at jeg nå som regel klarer å slå ned både begynnende depresjon og hypomani med AP oppå stemningsstabiliserende, slik at det bare er den innledende angst-fasen som henger igjen uten å ledsages av perioder med sykdom? Har nettopp, for noen uker siden, fått til å behandle en noen uker lang sykdomsoppblomstring som inneholdt massiv forsterket angst (for ingen ting konkret) som tok form som en opplevelse av uutholdelig indre smerte og tidlige oppvåkninger av indre trykk av ondskap som også kjennes kroppslig med knyting i magen, som om innvollene snøres sammen. Jeg har litt angsten denne angsten enda, som en slags etterdønning, men nå helt levelig uten eksistensiell smerte og spenninger. 
 

De gangene jeg har opplevd melankolsk depresjon (da umedisinert før dette kom på plass) har den depressive nummenheten vært  det problematiske, og ikke dette jeg opplever som angst. Mer akutt, litt agitert depresjon eller det som nok kan klassifiseres som blandede episoder har derimot vært fylt av klemmende alltid tilstedeværende angst som ikke kan plasseres til noe spesielt. Tilsvarende av og til ved innledning til hypomane episoder. Disse episodene, med denne angsten, har vært de suicidale periodene vel så mye som det helt melankolsk depressive. 
 

Hvis ikke det er angst jeg opplever og periodevis har opplevd i over tjue år, hva er det da? Har opplevd opptil 2 år uten disse angstbygene. 
 

De fleste periodene av livet er sykdomsfrie, og etter at jeg startet opp med rett medisin har det vært nesten fraværende, og tilløpene har latt deg behandle med doseøkning av AP.

Du som har angst, hvordan er dette for deg? Eventuelt dere som arbeider med psykisk syke, hva defineres som angst? 

Anonymkode: 0fe9d...89e

[UtakknemligDiva]

Du hadde så langt innlegg at jeg bare orket å skumlese, men svarer siden jeg føler jeg har en del erfaring som kan gi deg svar. Ser du har BP, det har ikke jeg så kan ikke uttale meg om den biten. 

Men angst er for det første en diagnose jeg synes det ropes om over alt. Nesten så en kan tro det egenlig bare er normalt. Angst var noe jeg var lei av å høre om siden jeg var ung fordi jeg syntes det var prat om "hun har slitt med angst i mange år" og jeg lurte på hva var de så redd for og hvorfor så man det ikke på dem? Først i de senere årene har det gått opp for meg at jeg også har det, psykologen er jo enig. Ikke av verste sort, men jeg har det. 

Jeg opplever hovedsaklig 2 typer. Den ene kommer svært sjelden. Det er den kvelende, alt liksom bare svartner og man blir lammet. Den har kommet når jeg over tid har vært stresset, presset og hatt for lite tid til meg selv. Jobbet ekstremt mye, lesing til eksamener, rett og slettt overvurdert meg og satt for mye på timeplanen. 
Blir i tillegg litt småparanoid. Jeg fikk forfølgelsessymptomer av det. Fikk angs for hvor jeg hadde beveget meg, fikk det plutselig for meg at noen hadde fulgt med på meg over alt og visstet alt om meg. Jeg så etter kameraer over alt, jeg hatet å stå på togperronget pga kamera, gå i butikker osv. Ingen spesifikk, det bare var "noen" som jeg følte hadde fulgt med meg. Dette forsvant igjen hele tiden etter korte perioder. Denne angsten ødelegger også søvnen, for hele tiden jeg sovner inn så våkner jeg av en varm stråle gjennom kroppen og jeg får skikkelig virkelighetstanker som at jeg feks skal dø en  gang, mamma skal dø, alle skal dø. Alle fæle ting som skjer ute i verden osv.

Den andre angsten er den jeg har nesten hele tiden. Som feks nå. Er hjemme igjen etter en tur ut. Så fort jeg kun har meg selv til å finne på ting så får jeg denne uroen. Jeg får eksistensiell angst rett og slett. Jeg får en slags "stemme" inni meg som sier jeg heller skal trene, finne en jobb og bare jobbe, ut og treffe folk. Jeg vet ikke om dette bunner fra barndommen, for da var det mer slik at det var "fyfy" å sitte inne og spille TV-Spill, være usosial osv. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (2 timer siden):

Du hadde så langt innlegg at jeg bare orket å skumlese, men svarer siden jeg føler jeg har en del erfaring som kan gi deg svar. Ser du har BP, det har ikke jeg så kan ikke uttale meg om den biten. 

Men angst er for det første en diagnose jeg synes det ropes om over alt. Nesten så en kan tro det egenlig bare er normalt. Angst var noe jeg var lei av å høre om siden jeg var ung fordi jeg syntes det var prat om "hun har slitt med angst i mange år" og jeg lurte på hva var de så redd for og hvorfor så man det ikke på dem? Først i de senere årene har det gått opp for meg at jeg også har det, psykologen er jo enig. Ikke av verste sort, men jeg har det. 

Jeg opplever hovedsaklig 2 typer. Den ene kommer svært sjelden. Det er den kvelende, alt liksom bare svartner og man blir lammet. Den har kommet når jeg over tid har vært stresset, presset og hatt for lite tid til meg selv. Jobbet ekstremt mye, lesing til eksamener, rett og slettt overvurdert meg og satt for mye på timeplanen. 
Blir i tillegg litt småparanoid. Jeg fikk forfølgelsessymptomer av det. Fikk angs for hvor jeg hadde beveget meg, fikk det plutselig for meg at noen hadde fulgt med på meg over alt og visstet alt om meg. Jeg så etter kameraer over alt, jeg hatet å stå på togperronget pga kamera, gå i butikker osv. Ingen spesifikk, det bare var "noen" som jeg følte hadde fulgt med meg. Dette forsvant igjen hele tiden etter korte perioder. Denne angsten ødelegger også søvnen, for hele tiden jeg sovner inn så våkner jeg av en varm stråle gjennom kroppen og jeg får skikkelig virkelighetstanker som at jeg feks skal dø en  gang, mamma skal dø, alle skal dø. Alle fæle ting som skjer ute i verden osv.

Den andre angsten er den jeg har nesten hele tiden. Som feks nå. Er hjemme igjen etter en tur ut. Så fort jeg kun har meg selv til å finne på ting så får jeg denne uroen. Jeg får eksistensiell angst rett og slett. Jeg får en slags "stemme" inni meg som sier jeg heller skal trene, finne en jobb og bare jobbe, ut og treffe folk. Jeg vet ikke om dette bunner fra barndommen, for da var det mer slik at det var "fyfy" å sitte inne og spille TV-Spill, være usosial osv. 

Du har helt rett i at innlegget var lite lesevennlig pga lengden. Beklager det. Kunne lett heller skrevet: Hva er angst definert som? Jeg har en eksistensiell uro, nesten fysisk smerte som alltid er tilstede i perioder med angst. Jeg har imidlertid ikke angst for noe konkret, noe opplevd eller noe som kan pekes på. Er det da angst jeg har, og hva kan det kalles om ikke? Hatt dette periodevis, ofte i forbindelse med BP sykdomsepisoder, siden tenårene. Bedre nå som jeg har gode medisiner.

Anonymkode: 0fe9d...89e

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har helt rett i at innlegget var lite lesevennlig pga lengden. Beklager det. Kunne lett heller skrevet: Hva er angst definert som? Jeg har en eksistensiell uro, nesten fysisk smerte som alltid er tilstede i perioder med angst. Jeg har imidlertid ikke angst for noe konkret, noe opplevd eller noe som kan pekes på. Er det da angst jeg har, og hva kan det kalles om ikke? Hatt dette periodevis, ofte i forbindelse med BP sykdomsepisoder, siden tenårene. Bedre nå som jeg har gode medisiner.

Anonymkode: 0fe9d...89e

Generell angstlidelse.