Langtidsterapi - hvor mye forteller behandler om seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to psykiatere over mange år. Den ene har jeg kontakt med enda, den andre har jeg avsluttet med da medisiner og funksjon regnes som avklart, ferdig og i boks. Begge disse har opp igjennom fortalt en del fra eget privatliv, noe som for meg har vært udelt positivt og hjulpet med å selv akseptere egne utfordringer og fjerne meg skam, som har vært en av mine utfordringer. Kan egentlig ikke forstå tålmodigheten jeg er vist da det har tatt pinlig lang tid å fortelle alt og få hele bildet på plass. Vedkommende jeg har kontakt med enda er den som tar initiativ til ny time og mener jeg har nytte av samtaler ved siden av medisiner. Hen kan tillate seg å bli irritert på meg, noe som er helt i orden fordi relasjonen over tid er blitt så trygg at det ikke oppleves som annet enn ivaretakelse, og jeg er trygg på at vedkommende heier på meg. Lurer på om denne delingen av egne problemstillinger og erfaringer er en del av behandlingen, har jo virket, og om det dermed er en kalkulert måte å møte pasienter på. Fallhøyden blir jo større når relasjonen etter en tid oppleves nær og viktig, dermed ser jeg lite frem til en avslutning. Vi kan i perioder sees bare en eller to ganger i året og i andre perioder hyppigere.  

Anonymkode: f93f2...45b

[emilie321]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg har hatt to psykiatere over mange år. Den ene har jeg kontakt med enda, den andre har jeg avsluttet med da medisiner og funksjon regnes som avklart, ferdig og i boks. Begge disse har opp igjennom fortalt en del fra eget privatliv, noe som for meg har vært udelt positivt og hjulpet med å selv akseptere egne utfordringer og fjerne meg skam, som har vært en av mine utfordringer. Kan egentlig ikke forstå tålmodigheten jeg er vist da det har tatt pinlig lang tid å fortelle alt og få hele bildet på plass. Vedkommende jeg har kontakt med enda er den som tar initiativ til ny time og mener jeg har nytte av samtaler ved siden av medisiner. Hen kan tillate seg å bli irritert på meg, noe som er helt i orden fordi relasjonen over tid er blitt så trygg at det ikke oppleves som annet enn ivaretakelse, og jeg er trygg på at vedkommende heier på meg. Lurer på om denne delingen av egne problemstillinger og erfaringer er en del av behandlingen, har jo virket, og om det dermed er en kalkulert måte å møte pasienter på. Fallhøyden blir jo større når relasjonen etter en tid oppleves nær og viktig, dermed ser jeg lite frem til en avslutning. Vi kan i perioder sees bare en eller to ganger i året og i andre perioder hyppigere.  

Anonymkode: f93f2...45b

Min første behandler hadde jeg i veldig mange år og han fortalte lite om seg selv, men han ble allikevel en trygg person i livet mitt. En som bidro til at jeg turte å satse på livet.

Min andre behandler som jeg hadde i flere år, fortalte alt for mye om seg selv og hvilke problemer han hadde i oppveksten og i nåtid. Det endte med at jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke fungerte bedre enn det jeg faktisk gjorde. Følte også at jeg ikke kunne si alt til han fordi han da ofte kom med sine egne vanskelige opplevelser. Siste gangen jeg ble deprimert (har bipolar) så sa han litt oppgitt; er du der nå igjen. Da ga jeg litt opp. 

Selv tror jeg at en behandler kan dele litt, men ikke for mye. Det kan fort bli vanskelig for pasienten.

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (2 minutter siden):

Min første behandler hadde jeg i veldig mange år og han fortalte lite om seg selv, men han ble allikevel en trygg person i livet mitt. En som bidro til at jeg turte å satse på livet.

Min andre behandler som jeg hadde i flere år, fortalte alt for mye om seg selv og hvilke problemer han hadde i oppveksten og i nåtid. Det endte med at jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke fungerte bedre enn det jeg faktisk gjorde. Følte også at jeg ikke kunne si alt til han fordi han da ofte kom med sine egne vanskelige opplevelser. Siste gangen jeg ble deprimert (har bipolar) så sa han litt oppgitt; er du der nå igjen. Da ga jeg litt opp. 

Selv tror jeg at en behandler kan dele litt, men ikke for mye. Det kan fort bli vanskelig for pasienten.

Det skjønner jeg ble veldig feil. Jeg har ikke opplevd denne type likestilt «behandling» hvor man deler helt jevnbyrdige fortidige og nåværende problemer, da blir jo pasienten en som, om man er høflig anlagt, gis et ansvar for å ivareta behandleren i behandlingsrommet. Jeg har oppleve mer deling av typen åpenhet om at min lidelse er en sykdom behandler har mye av i egen familie og dermed opplevd en raushet og fordomsfrihet som har bidratt til å løse opp i skam og egne fordommer og problemer med å akseptere det kroniske og vanskelige. Har også opplevd deling av egen skilsmisse, utfordringer rundt denne og valg behandler tok for eget og barnas liv. Dette var utrolig takknemlig for mitt vedkommende, at behandler våget og valgte en slik deling, da det hjalp med å stå stødig i retning og håndtering av en gitt livssituasjon. Nåværende personlige problemer har de aldri delt, det går bare en vei og det er at de tar imot mitt. Har derimot satt pris på deling av mindre alvorlig art, som småsituasjoner fra deres hverdag og ståsted. Jeg her opplevd dette profesjonelt og helende. Ser dig helt klart at det er en hårfin balansegang som må vektes med omhu. Og lurer såklart på om disse behandlerene har denne dialogformen med alle pasienter eller om det brukes som et «behandlingstriks» del en oppfatter det som nyttig for pasienten. 

Anonymkode: f93f2...45b

[emilie321]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det skjønner jeg ble veldig feil. Jeg har ikke opplevd denne type likestilt «behandling» hvor man deler helt jevnbyrdige fortidige og nåværende problemer, da blir jo pasienten en som, om man er høflig anlagt, gis et ansvar for å ivareta behandleren i behandlingsrommet. Jeg har oppleve mer deling av typen åpenhet om at min lidelse er en sykdom behandler har mye av i egen familie og dermed opplevd en raushet og fordomsfrihet som har bidratt til å løse opp i skam og egne fordommer og problemer med å akseptere det kroniske og vanskelige. Har også opplevd deling av egen skilsmisse, utfordringer rundt denne og valg behandler tok for eget og barnas liv. Dette var utrolig takknemlig for mitt vedkommende, at behandler våget og valgte en slik deling, da det hjalp med å stå stødig i retning og håndtering av en gitt livssituasjon. Nåværende personlige problemer har de aldri delt, det går bare en vei og det er at de tar imot mitt. Har derimot satt pris på deling av mindre alvorlig art, som småsituasjoner fra deres hverdag og ståsted. Jeg her opplevd dette profesjonelt og helende. Ser dig helt klart at det er en hårfin balansegang som må vektes med omhu. Og lurer såklart på om disse behandlerene har denne dialogformen med alle pasienter eller om det brukes som et «behandlingstriks» del en oppfatter det som nyttig for pasienten. 

Anonymkode: f93f2...45b

Slik du forteller så høres det helt greit ut å dele dette. Har hatt en fantastisk fastlege som jeg har gått fast til hver måned og oftere i dårlige perioder. Han har delt litt av sitt liv og det opplevdes som fint. Så ja, det kan nok være bra å dele litt. Har dessverre ikke denne fastlegen lenger.

Fikk litt dårlig samvittighet da jeg skrev det om den siste behandleren. Han sa nemlig at jeg også hadde taushetsplikt ovenfor det han fortalte meg.  Synes faktisk han satte meg i en vanskelig situasjon med å si dette og samtidig fortelle meg om private ting/problemer. Nå har jeg ikke sagt noe om hvilke problemer han hadde da, men allikevel...

[Fru2020]

Mine behandlere har aldri fortalt meg noe som helst om seg selv. Det synes jeg er veldig fint. Jeg hadde inntatt en helt annen rolle om jeg skulle romme det de fortalte også. Da tror jeg ikke jeg hadde klart å gjøre meg sårbar.

[emilie321]

Fru2020 skrev (8 minutter siden):

Mine behandlere har aldri fortalt meg noe som helst om seg selv. Det synes jeg er veldig fint. Jeg hadde inntatt en helt annen rolle om jeg skulle romme det de fortalte også. Da tror jeg ikke jeg hadde klart å gjøre meg sårbar.

Skjønner deg godt. Selv avsluttet jeg behandlingen hos den siste behandleren mye pga at han delte alt for mye. Det ble helt feil for meg

[Glitter]

Har hatt en behandler som fortalte meg svært personlige ting. Han pleide å sitte på rommet mitt også snakket vi om løst og fast. Jeg ble ekstremt glad i han, og han ble glad i meg, og det ble rykter og korridorsnakk på sykehuset. Det har jeg fått høre av en annen ansatt, et par år senere. Ledelsen tok for øvrig tak og flyttet meg over på annen avdeling. Det ble utrolig opprivende for meg. Sørget lenge. Vi prater ennå hvis vi treffes. Han er i spesialisering i somatikken nå og har ved et par anledninger fulgt meg opp, og da har vi sittet mer og snakket om andre ting enn det jeg var der for. 

Det er mulig det ble veldig uheldig, men å bli sett, hørt og forstått av en mann, og virkelig vite at han brydde seg, det trengte jeg. 

Min nåværende behandler har jeg hatt i fire år og jeg vet ikke så mye om henne. Bare slik som at hun har barn, hund, vet hun bor i nabobyen og at hun tar tog hit, pluss andre ting. Ikke veldig personlige ting med andre ord. Jeg aner ikke om hun er sammen med far til barna for eksempel. Kunne gjerne visst mer, men jeg spør ikke, det får hun velge selv. Men jeg kjenner litt av hennes humor og slikt. Vi har en dynamikk med blant annet galgenhumor og å le litt når jeg kommer med litt ulogiske greier. 

Endret 6. desember 2021 av Glitter

[lyseblå]

Psykologen jeg går til har delt en del om seg selv, men mest bare overfladisk informasjon som hvor hun bor, litt om da hun vokste opp og da hun studerte, hvor hun jobbet tidligere og hun har og vist bilde av familien sin. Jeg setter pris på å få vite, det gjør henne litt mer menneskelig på en måte. 

[kupton]

Ideelt sett skal terapeuter dele minst mulig om seg selv i en psykoterapi. Noen pasienter er svært opphengt i terapeuten som person. Det er ikke bra for terapien - der fokus skal være på pasienten.

[emilie321]

kupton skrev (3 minutter siden):

Ideelt sett skal terapeuter dele minst mulig om seg selv i en psykoterapi. Noen pasienter er svært opphengt i terapeuten som person. Det er ikke bra for terapien - der fokus skal være på pasienten.

Skjønner den, men hva gjør en når terapeuten deler altfor mye?  Prøvde å si ifra, men greide ikke å være tydelig nok. Så det bare fortsatte. Så jeg slutta hos han

[Drømmeautomat]

kupton skrev (47 minutter siden):

Noen pasienter er svært opphengt i terapeuten som person. Det er ikke bra for terapien - der fokus skal være på pasienten.

Min erfaring at jo mer en terapeut sier om seg selv, jo mindre opphengt blir du i dem.