Føler ikke jeg får hjelp :(

[AnonymBruker]

Hei dere, 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg. Jeg har vært vekslende mellom moderat og alvorlig depresjon i 20 år (har også angst, bulimi, dissosiativ lidelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse). De siste to årene har jeg bare vært sengeliggende. Har hatt perioder hvor jeg har vært noe med venner/gått ut av huset men ingenting hjelper, synes det er helt forferdelig å fungere så dårlig. Har fått prøve to ulike antidepressiva som ikke har fungert. Nå eskalerer selvskadingen og selvmordstankene sniker seg på igjen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det begynner også å bli for tungt å møte opp til behandling, hver gang jeg forteller om det føler jeg det blir avfeid med at jeg må gjøre ting hyggelig for meg selv (det har jeg jo forsøkt i så mange år..). Gruer meg til å våkne hver eneste dag. Hva skal jeg gjøre? Har ikke energi til å bytte behandler, burde også ha flyttet men det orker jeg hvert fall ikke. Så da blir jeg liggende her da, alene. Og det er vel lang ventetid på psykolog med driftsavtale? Har vurdert å dra til legen også for å prøve en ny antidepressiva, men det er vel ingen vits..

Anonymkode: f76a1...4c2

[ISW]

Hei du.

Med både langvarig depresjon som ikke går over med vanlige antidepressiva og bulimi, synes jeg dette er sterkt suspekt for en lidelse innen det bipolare spektrum. Hvis det stemmer, er det logisk at du ikke blir bedre uten stemningsstabiliserende medisin.

Hvis jeg var deg, ville jeg:

- Gått til fastlegen og blitt henvist til en psykiater med kompetanse på stemningslidelser. Eventuelt fastlegen selv hvis han har kompetanse på det.

- Forklart behandleren din at du trenger å bli frisk, ikke bare snakket om hvordan du skal gjøre livet hyggelig for deg selv.

- Tenkt at tidslinjen for å bli frisk starter nå. Nå skal du bli bedre.

[AnonymBruker]

ISW skrev (På 7.12.2021 den 9.06):

Hei du.

Med både langvarig depresjon som ikke går over med vanlige antidepressiva og bulimi, synes jeg dette er sterkt suspekt for en lidelse innen det bipolare spektrum. Hvis det stemmer, er det logisk at du ikke blir bedre uten stemningsstabiliserende medisin.

Hvis jeg var deg, ville jeg:

- Gått til fastlegen og blitt henvist til en psykiater med kompetanse på stemningslidelser. Eventuelt fastlegen selv hvis han har kompetanse på det.

- Forklart behandleren din at du trenger å bli frisk, ikke bare snakket om hvordan du skal gjøre livet hyggelig for deg selv.

- Tenkt at tidslinjen for å bli frisk starter nå. Nå skal du bli bedre.

Hei og tusen takk for svar. Har tenkt i de baner selv, har fått så mange forskjellige diagnoser og slik i løpet av det siste året så det har vært veldig frustrerende. Har hatt perioder med oppstemthet, hvor den ene varte flere uker og bikket nesten over i en mani. Første gangen det skjedde var når jeg prøvde Wellbutrin, da var det noen her som sa at det kunne minne om at jeg hadde en slags bipolar depresjon. De gjorde meg ekstremt oppstemt i to dager for og deretter slutte å fungere helt. Likevel sier ikke min psykiatriske spl. noe på det. Fikk et par sovemedisin sånn at jeg klarte å lande igjen da, i de verste ukene. Bor på en liten plass, så vet ikke om det er noen spesialister her, men er villig til å reise så skal spørre om å bli henvist til nærmeste by. Tusen takk for at du bekrefter det jeg selv har tenkt! 

Anonymkode: f76a1...4c2

[ISW]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei og tusen takk for svar. Har tenkt i de baner selv, har fått så mange forskjellige diagnoser og slik i løpet av det siste året så det har vært veldig frustrerende. Har hatt perioder med oppstemthet, hvor den ene varte flere uker og bikket nesten over i en mani. Første gangen det skjedde var når jeg prøvde Wellbutrin, da var det noen her som sa at det kunne minne om at jeg hadde en slags bipolar depresjon. De gjorde meg ekstremt oppstemt i to dager for og deretter slutte å fungere helt. Likevel sier ikke min psykiatriske spl. noe på det. Fikk et par sovemedisin sånn at jeg klarte å lande igjen da, i de verste ukene. Bor på en liten plass, så vet ikke om det er noen spesialister her, men er villig til å reise så skal spørre om å bli henvist til nærmeste by. Tusen takk for at du bekrefter det jeg selv har tenkt! 

Anonymkode: f76a1...4c2

Hei, bare hyggelig

Ja, jeg synes dette er litt viktig. Ut fra hva jeg leser her er det veldig mange, også unge mennesker, som bare går i en slags evigvarende støttebehandling i psykiatrien. Jeg er såpass optimist at jeg tror at det finnes en løsning på det meste, bare hhv. diagnosen og behandlingen er riktig. Når du skriver det du skriver her, framstår det jo helt klart (for meg i alle fall) at du har en form for bipolar lidelse. Kan du spørre fastlegen om han har erfaring med stemningsstabiliserende medisiner?

Her er et behandlingsforslag fra Psykia for bipolar lidelse. Kan du eventuelt vise denne til fastlegen?:

https://bipolar2.no/algoritme.html

 

[kupton]

For å være helt ærlig med deg: Jeg tror verken psykoterapi eller medisiner vil hjelpe deg om du ikke kommer deg opp av sengen. Så lenge du kun er sengeliggende vil ingen behandling kunne oppveie den depresjonsbevarende effekten av å ligge i sengen.

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2021 den 8.59):

Hei dere, 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg. Jeg har vært vekslende mellom moderat og alvorlig depresjon i 20 år (har også angst, bulimi, dissosiativ lidelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse). De siste to årene har jeg bare vært sengeliggende. Har hatt perioder hvor jeg har vært noe med venner/gått ut av huset men ingenting hjelper, synes det er helt forferdelig å fungere så dårlig. Har fått prøve to ulike antidepressiva som ikke har fungert. Nå eskalerer selvskadingen og selvmordstankene sniker seg på igjen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det begynner også å bli for tungt å møte opp til behandling, hver gang jeg forteller om det føler jeg det blir avfeid med at jeg må gjøre ting hyggelig for meg selv (det har jeg jo forsøkt i så mange år..). Gruer meg til å våkne hver eneste dag. Hva skal jeg gjøre? Har ikke energi til å bytte behandler, burde også ha flyttet men det orker jeg hvert fall ikke. Så da blir jeg liggende her da, alene. Og det er vel lang ventetid på psykolog med driftsavtale? Har vurdert å dra til legen også for å prøve en ny antidepressiva, men det er vel ingen vits..

Anonymkode: f76a1...4c2

Som kupton allerede har sagt, så forsterkes dine psykiske vansker gjennom at du tilbringer tiden i senga. Jeg har ikke hørt om noen form for quick fix som fjerner en kombinasjon av angst, bulimi, dissosiativ lidelse, unnvikende pf og depresjoner. 'Hva slags behandling har du gjennomgått så langt?

[AnonymBruker]

kupton skrev (22 timer siden):

For å være helt ærlig med deg: Jeg tror verken psykoterapi eller medisiner vil hjelpe deg om du ikke kommer deg opp av sengen. Så lenge du kun er sengeliggende vil ingen behandling kunne oppveie den depresjonsbevarende effekten av å ligge i sengen.

Enig, men. Jeg har hatt dette i over 20 år. Har presset meg ganske langt, sist gang endte det nesten i et selvmordsforsøk. Jeg ser ikke poenget i å gjøre noe, alt virker så poengløst. Den ene timen jeg er oppe kan det hende jeg drar på trening, men det gir meg ikke noe. Eller om jeg drar på kafe eller hva som helst. Jeg har en bachelor som var helt forferdelig å få, jeg har bodd i utlandet; ga meg ingenting. Jeg har prøvd å gjøre det andre ser på som lysbetont men det gir meg absolutt ingenting, gleder meg bare til å være ferdig med det. I mine verste perioder klarer jeg ikke snakke engang. Det var slitsomt å ha venner så jeg kutta de ut.
 

frosken skrev (17 timer siden):

Som kupton allerede har sagt, så forsterkes dine psykiske vansker gjennom at du tilbringer tiden i senga. Jeg har ikke hørt om noen form for quick fix som fjerner en kombinasjon av angst, bulimi, dissosiativ lidelse, unnvikende pf og depresjoner. 'Hva slags behandling har du gjennomgått så langt?

Viser til svar ovenfor. Har gått to år til psykiatrisk sykepeleier. Jeg prøver jo selvsagt hver dag men kommer meg ikke ut døra. Drar jeg ut ender det alltid i panikkangst eller hukommelsestap. Det virker jo ikke ut som at noe skal hjelpe heller, det eneste som holder meg gående er at jeg vil bli tynn før jeg dør, men jeg ser ikke ut til at jeg vil komme meg gjennom en bursdag til det får jo bare være mitt valg  

ts

Anonymkode: f76a1...4c2

[kupton]

Du kan ikke forvente at en time eller to oppe innimellom skal endre noe som helst. Men om du står opp før 08 hver dag, gjør noen småting og kanskje går en liten tur, og du gjør dette fast i en måned eller to, vil du merke klar endring.

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 time siden):

Du kan ikke forvente at en time eller to oppe innimellom skal endre noe som helst. Men om du står opp før 08 hver dag, gjør noen småting og kanskje går en liten tur, og du gjør dette fast i en måned eller to, vil du merke klar endring.

Prøvd i flere år.. Aldri hatt det så ille som da jeg arbeidet en 7-15 jobb. Jeg setter dog pris på råd og skal forsøke igjen ☺️ Når jeg går tur har jeg så store problemer med å forstå det er ekte så det ender ofte opp i selvskading eller angstanfall etterpå på grunn av uvirkelighetsfølelse, så det er ikke så enkelt. Må finne en balanse og nye mestringsmåter.. jeg har jo hatt alvorlig depresjon så lenge nå og er så lei av å høre «gå deg en tur» fordi jeg har prøvd ALT virkelig alt i flere år. Føler hjernen min er helt suppe etter å ha levd med gjentatte traumer i flere år. Det tar vel tid da så må vel pushe gjennom 20 år til. 

Ts

Anonymkode: f76a1...4c2