Når behandlere ikke tåler at man snakker om selvmord

[AnonymBruker]

Jeg har oppfølging fra ambulant team og har hatt samtaler med dem i ett års tid. Det som er er at de ikke tåler at man snakker om selvmord. Jeg er mer eller mindre kronisk suicidal og sliter ofte med selvmordstanker. Sist samtale skulle jeg fylle ut skjema der en av påstandene var "jeg har tanker om selvmord og hvordan det er å være død", eller noe lignende. Jeg krysset av for "mye". Da mente de at det ikke var trygt for meg å være hjemme og det endte opp med at jeg ble tvangsinnlagt(!). Noe jeg følte var helt unødvendig da det bare var tanker og ikke planer og at jeg selv følte jeg hadde kontroll. Prøvde å si det til dem, men de var ikke mottagelig for det. Det gjør jo at jeg holder tilbake og føler at jeg ikke kan snakke om det.

Hva gjør man? Noen som har erfaring eller råd?

Anonymkode: 645a5...9e5

[AnonymBruker]

Har i motsetning til deg aldri fortalt behandlere eller venner for den saks skyld om selvmordstanker eller planer nettopp fordi jeg er klar over at det legges et ansvar på den du forteller noe slikt til. Og helsevesenet må agere. Ser at de ikke sorterte «godt nok» i din avkrysning da du ikke hadde konkrete planer men tanker og at faren dermed ikke var akutt. Men skjønner problemstillingen og har konkludert med at man ikke kan snakket med et behandlingsapparat om selvmordstanker når de er veldig påtrengende om man ikke vil tvangsinnlegges. Og det er jo litt teit at det er sånn. Noen har forhåpentligvis behandlere man er trygg på at tåler å kaste ball rundt disse tankene. 

Anonymkode: b3d8a...943

[Fru2020]

Jeg er kronisk suicidal og blir møtt på mine tanker når de er bare tanker og ikke planer. Hatt jeg konkrete planer blir det somregel innleggelse. Men da sier jeg jo ofte ifra fordi jeg er så ambivalent og vil ha hjelp. 

Kan du snakke med ambulant team nå og bli enige om en plan? Behandlingsapparatet rundt meg tåler mer tanker fra meg nå enn i begynnelsen.

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har oppfølging fra ambulant team og har hatt samtaler med dem i ett års tid. Det som er er at de ikke tåler at man snakker om selvmord. Jeg er mer eller mindre kronisk suicidal og sliter ofte med selvmordstanker. Sist samtale skulle jeg fylle ut skjema der en av påstandene var "jeg har tanker om selvmord og hvordan det er å være død", eller noe lignende. Jeg krysset av for "mye". Da mente de at det ikke var trygt for meg å være hjemme og det endte opp med at jeg ble tvangsinnlagt(!). Noe jeg følte var helt unødvendig da det bare var tanker og ikke planer og at jeg selv følte jeg hadde kontroll. Prøvde å si det til dem, men de var ikke mottagelig for det. Det gjør jo at jeg holder tilbake og føler at jeg ikke kan snakke om det.

Hva gjør man? Noen som har erfaring eller råd?

Anonymkode: 645a5...9e5

Min erfaring er at det har gått helt fint å snakke om slike tanker uten noe dramatikk. Jeg har lært ett og annet om meg selv og slike tanker, i behandling. Tanker er ikke farlige, og er heller ikke farlig å snakke om til behandler. Det har vært flere gode refleksjoner. 

Hvis det du sier stemmer, synes jeg det var en overilt handling å tvangsinnlegge deg kun på bakgrunn av at du krysset av for selvmordstanker og tanker om døden i et skjema. 

 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Har i motsetning til deg aldri fortalt behandlere eller venner for den saks skyld om selvmordstanker eller planer nettopp fordi jeg er klar over at det legges et ansvar på den du forteller noe slikt til. Og helsevesenet må agere. Ser at de ikke sorterte «godt nok» i din avkrysning da du ikke hadde konkrete planer men tanker og at faren dermed ikke var akutt. Men skjønner problemstillingen og har konkludert med at man ikke kan snakket med et behandlingsapparat om selvmordstanker når de er veldig påtrengende om man ikke vil tvangsinnlegges. Og det er jo litt teit at det er sånn. Noen har forhåpentligvis behandlere man er trygg på at tåler å kaste ball rundt disse tankene. 

Anonymkode: b3d8a...943

Ja, jeg synes det er litt rart om det ikke går an å snakke om selvmordstanker til behandleren sin uten at det blir tvangsinnleggelse. Det er åpenbart store forskjeller ute og går hos ulike behandlere. 

Jeg tenker mye går på erfarenhet hos de forskjellige. Jeg tror at en erfaren og god behandler tåler å romme alt en pasient strever med, og tør mer å ha litt is i magen når det kommer til selvmordstanker. En erfaren og god behandler vil stille de riktige spørsmålene, se etter de "riktige tegnene", bruke "magefølelsen" mer, og lettere kunne avgjøre når det er behov for innleggelse, og når det ikke er det. Videre synes jeg nå at pasienten først bør bli spurt om frivillig innleggelse før det går rett på tvang. Blir mindre dramatikk av det, vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

Det hendte meg en gang. Var vant med at jeg kunne snakke om selvmordstanker uten at alarmen gikk i det hele tatt. Så var jeg et sted hvor jeg sa det, og da tvangsinnla de meg på psyk tvert! 

Anonymkode: 96d8d...a44

[Gjest Liviane]

Et annet moment jeg vil nevne er at jeg synes det oftere bør formidles at ansvaret for eget liv ligger på en selv først og fremst. Vet om noen suicidale som har blitt møtt av behandlerapparatet omtrent sånn: "Ok, hvis du vil ta livet ditt så er det ingen her som kan hindre deg i det. Det er ditt valg". Veldig tøft å høre sikkert, men tror det kan være veldig virksomt. Et moment til er at selvmord skjer uhyre sjeldent, tross alt. 

[Glitter]

Liviane skrev (36 minutter siden):

Et annet moment jeg vil nevne er at jeg synes det oftere bør formidles at ansvaret for eget liv ligger på en selv først og fremst. Vet om noen suicidale som har blitt møtt av behandlerapparatet omtrent sånn: "Ok, hvis du vil ta livet ditt så er det ingen her som kan hindre deg i det. Det er ditt valg". Veldig tøft å høre sikkert, men tror det kan være veldig virksomt. Et moment til er at selvmord skjer uhyre sjeldent, tross alt. 

Jeg har fått høre at det er ingen som kan stoppe meg, og det er jeg jo enig i så da har jeg bare sagt at det vet jeg, også har vi fortsatt å snakke om temaet. Det kan være hjelpsomt å snakke om det. Det kan avverge at jeg faktisk gjør noe med det. 

Men det skal sies at konteksten til når jeg har fått et slikt utsagn ikke har vært på noen måte at det var tøft å høre eller at jeg sa jeg kom til å gjøre noe snart. Det var mer at jeg fortalte at å lukke den døren, det er vanskelig. Jeg trenger å ha den. Og da har hun kunnet si at ingen kan hindre meg i det, men at jeg har tilbudet om å ta imot hjelp. Da har jeg stort sett tatt det i mot. 

[Eva Sofie]

Liviane skrev (10 timer siden):

Et annet moment jeg vil nevne er at jeg synes det oftere bør formidles at ansvaret for eget liv ligger på en selv først og fremst. Vet om noen suicidale som har blitt møtt av behandlerapparatet omtrent sånn: "Ok, hvis du vil ta livet ditt så er det ingen her som kan hindre deg i det. Det er ditt valg". Veldig tøft å høre sikkert, men tror det kan være veldig virksomt. Et moment til er at selvmord skjer uhyre sjeldent, tross alt. 

Dette er jeg enig med deg i og jeg opplever det selv konstruktivt å bli møtt på denne måten fremfor å møtes med resolutt tvangsinnleggelse. Min erfaring gjennom 20 år som psykiatrisk pasient, er at kanskje  psykiatere er raskere ute med vedtak om tvangsinnleggelse mens psykologer ønsker i den grad det er mulig å finne andre løsninger enn tvang. I mitt tilfelle er det i seg selv å bli innlagt noe negativt og triggende, som vi i etterklokskapens lys nå ser at jeg reagerer negativt på i seg selv og fører til en forverring av tilstanden de første to månedene.

Men til TS, synes jeg det gir et godt eksempel på hvor lett man som pasient på et vis kan "miste kontrolllen" og ev. bli

 

 

misforstått.

Det kan jo få store konsekvenser i ettertid både for den ene og andre part dersom en situasjon og behov for hjelpetiltak feilvurderes - selv om man hevder at ansvaret ligger hos pasienten selv. All den tid helsepersonell har fått informasjon om at det er fare for liv elller helse, kommer det en plikt til å hjelpe inn i bildet, med få unntak.

[AnonymBruker]

Opplever at det der har med flere ting å gjøre. 

Hvor godt den kjenner pas

Sikkert erfaring 

Hvor mye jeg har gjort meg fortjent til å bli stola på når jeg sier det bare er tanker.

Også kjemi. En periode møtt forskjellige 3 forskjellige personell om et annet. Jeg bare visste hvem jeg kunne snakke helt åpent med uten drama og hvem som ville satt i gang mye styr. Det er godt å kunne snakke om sånne tanker også, Reflektere. 

Anonymkode: b88fd...fc8