Alkoholsug og bipolare lidelser

[AnonymBruker]

Da jeg ble utredet av psykiater og det ble konkludert med BP2-lidelse sa vedkommende noe om «nå må du passe på alkoholen da». Og snakket litt rundt selvmedisinering og alkoholbruk som et stort problem for, som jeg forsto, så og si alle med lidelsen. Jeg forsøkte å si at for meg er det ikke et problem, jeg er den i min vennekrets som drikker minst og som er troende til å heller dyre dråper i do i sosiale lag om noen skjenker meg mer enn jeg vil ha. Drikker sjelden to fulle glass vin, det skjer aldri at det er mer enn det, men jeg drikker gjerne ett. For meg handler det om at jeg som ung drakk en del, som mange, men fikk angst og en etterreaksjon de andre ble spart for. Tror jeg styrer unna fordi jeg ikke har nervesystem til å betale prisen.Det er ikke verdt det og jeg kjenner mer motstand mor mht alkohol enn en tiltrekning. Som jo er positivt. Men altså: psykiateren var skeptisk til mitt svar, som om jeg løy. Jeg har en del alkoholisme og suicid i familien som vedkommende jo vet om. Opplevde det neste som om diagnosen ble satt i tvil da jeg ikke bekreftet et alkoholsug. Som umedisinert og under en blandet episode eller mye angst dager på rad kan jeg absolutt kjenne på ønsket om å stikke på polet og kjøpe den tyngste rødvinen de har og drikke et kjøkkenglass vin helt alene for å raskest mulig plukkes ut av våken tilstand og karre til meg søvn og den pausen det er. Men lysten stopper av seg selv etter et drøyt glass. På Lamictal kjenner jeg lite av dette og kunne lett vært avholds. Pillemisbruker tror jeg imidlertid jeg lett kunne blitt om jeg hadde fri tilgang til valium/sobril eller lett drypp av morfin gjennom døgnet. Det er angstlindrende og roer ned uten de ekle bivirkningene jeg opplever at alkohol har. Jeg sa dette og sørger selvsagt for å ikke be om de preparatene. Mao er problemstillingen en utopi.
 

Flere med BP som oppriktig ikke kjemper mot flaska? Er det nærmest et diagnosekrav? Har BP2 og har absolutt angstproblematikk og søvnproblemer som del av lidelsen. Og ser selv at det er rart at jeg da ikke trekkes mot den kortvarige gleden alkoholrus kan gi.

Anonymkode: 5bef1...0aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da jeg ble utredet av psykiater og det ble konkludert med BP2-lidelse sa vedkommende noe om «nå må du passe på alkoholen da». Og snakket litt rundt selvmedisinering og alkoholbruk som et stort problem for, som jeg forsto, så og si alle med lidelsen. Jeg forsøkte å si at for meg er det ikke et problem, jeg er den i min vennekrets som drikker minst og som er troende til å heller dyre dråper i do i sosiale lag om noen skjenker meg mer enn jeg vil ha. Drikker sjelden to fulle glass vin, det skjer aldri at det er mer enn det, men jeg drikker gjerne ett. For meg handler det om at jeg som ung drakk en del, som mange, men fikk angst og en etterreaksjon de andre ble spart for. Tror jeg styrer unna fordi jeg ikke har nervesystem til å betale prisen.Det er ikke verdt det og jeg kjenner mer motstand mor mht alkohol enn en tiltrekning. Som jo er positivt. Men altså: psykiateren var skeptisk til mitt svar, som om jeg løy. Jeg har en del alkoholisme og suicid i familien som vedkommende jo vet om. Opplevde det neste som om diagnosen ble satt i tvil da jeg ikke bekreftet et alkoholsug. Som umedisinert og under en blandet episode eller mye angst dager på rad kan jeg absolutt kjenne på ønsket om å stikke på polet og kjøpe den tyngste rødvinen de har og drikke et kjøkkenglass vin helt alene for å raskest mulig plukkes ut av våken tilstand og karre til meg søvn og den pausen det er. Men lysten stopper av seg selv etter et drøyt glass. På Lamictal kjenner jeg lite av dette og kunne lett vært avholds. Pillemisbruker tror jeg imidlertid jeg lett kunne blitt om jeg hadde fri tilgang til valium/sobril eller lett drypp av morfin gjennom døgnet. Det er angstlindrende og roer ned uten de ekle bivirkningene jeg opplever at alkohol har. Jeg sa dette og sørger selvsagt for å ikke be om de preparatene. Mao er problemstillingen en utopi.
 

Flere med BP som oppriktig ikke kjemper mot flaska? Er det nærmest et diagnosekrav? Har BP2 og har absolutt angstproblematikk og søvnproblemer som del av lidelsen. Og ser selv at det er rart at jeg da ikke trekkes mot den kortvarige gleden alkoholrus kan gi.

Anonymkode: 5bef1...0aa

Ja, helt klart flere. Gidder ikke risikere å rope på elgen eller ødelegge dagen etter. Ikke noe lyst på mer heller. Det kan hende en varm  sommerkveld at jeg tar et glass vin eller cider på terrassen, men er tilbøyelig til å helle ut halvparten. Brus derimot drikker jeg så sant jeg har det tilgjengelig. 

Diagnosen min har ikke blitt trakt i tvil pga manglende alkoholproblem. De tar den mer seriøst enn jeg forstår

Anonymkode: 6c56a...4c3

[FjellOgDalar]

Rusavhengighet er dessverre et vanlig problem med bp. Sånn er det også med angst. 

Jeg kjører totalavhold, for jeg har kjempet hardt mot flaska tidligere. Tar jeg en eneste drink, vet jeg at antallet drinker ville øke drastisk i løpet av kort tid. Det synes jeg ikke det er verdt det. Alkoholavhengighet er slitsomt, altoppslukend, og ekstremt helseskadelig,  

[Stormwind]

I forhold til bipolare lidelser så er vel alkohol en virkningsfull følelsesregulator , men kan skje ikke en god en?

[Marye]

Jeg har kuttet ut alkoholen fordi jeg alltid får blackout 

[Glitter]

Jeg har helt fra jeg var 16 vært i overkant glad i å drikke alkohol, og etter hvert ruse meg på andre ting. 

Men selv om det er et vanlig problem for mange med diverse typer bipolar så betyr det jo ikke at det er slik for alle. Kanskje fordi noen er svært bevisst på akkurat det der. 

[emilie321]

Glitter skrev (13 minutter siden):

Jeg har helt fra jeg var 16 vært i overkant glad i å drikke alkohol, og etter hvert ruse meg på andre ting. 

Men selv om det er et vanlig problem for mange med diverse typer bipolar så betyr det jo ikke at det er slik for alle. Kanskje fordi noen er svært bevisst på akkurat det der. 

Jeg har absolutt ikke noe alkoholsug, men jeg overspiser for å regulere følelser.  

[Glitter]

emilie321 skrev (3 minutter siden):

Jeg har absolutt ikke noe alkoholsug, men jeg overspiser for å regulere følelser.  

Ja, jeg også bruker mat for å regulere følelser. Det er nok ganske normalt det. 

Jeg synes for øvrig det å ikke overspise og å holde seg unna all mulig usunn mat periodevis kan være like vanskelig som å holde seg unna rus. Det sier jo litt om hvor mye makt også mat kan ha på en person.

Endret 11. desember 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Da jeg ble utredet av psykiater og det ble konkludert med BP2-lidelse sa vedkommende noe om «nå må du passe på alkoholen da». Og snakket litt rundt selvmedisinering og alkoholbruk som et stort problem for, som jeg forsto, så og si alle med lidelsen. Jeg forsøkte å si at for meg er det ikke et problem, jeg er den i min vennekrets som drikker minst og som er troende til å heller dyre dråper i do i sosiale lag om noen skjenker meg mer enn jeg vil ha. Drikker sjelden to fulle glass vin, det skjer aldri at det er mer enn det, men jeg drikker gjerne ett. For meg handler det om at jeg som ung drakk en del, som mange, men fikk angst og en etterreaksjon de andre ble spart for. Tror jeg styrer unna fordi jeg ikke har nervesystem til å betale prisen.Det er ikke verdt det og jeg kjenner mer motstand mor mht alkohol enn en tiltrekning. Som jo er positivt. Men altså: psykiateren var skeptisk til mitt svar, som om jeg løy. Jeg har en del alkoholisme og suicid i familien som vedkommende jo vet om. Opplevde det neste som om diagnosen ble satt i tvil da jeg ikke bekreftet et alkoholsug. Som umedisinert og under en blandet episode eller mye angst dager på rad kan jeg absolutt kjenne på ønsket om å stikke på polet og kjøpe den tyngste rødvinen de har og drikke et kjøkkenglass vin helt alene for å raskest mulig plukkes ut av våken tilstand og karre til meg søvn og den pausen det er. Men lysten stopper av seg selv etter et drøyt glass. På Lamictal kjenner jeg lite av dette og kunne lett vært avholds. Pillemisbruker tror jeg imidlertid jeg lett kunne blitt om jeg hadde fri tilgang til valium/sobril eller lett drypp av morfin gjennom døgnet. Det er angstlindrende og roer ned uten de ekle bivirkningene jeg opplever at alkohol har. Jeg sa dette og sørger selvsagt for å ikke be om de preparatene. Mao er problemstillingen en utopi.
 

Flere med BP som oppriktig ikke kjemper mot flaska? Er det nærmest et diagnosekrav? Har BP2 og har absolutt angstproblematikk og søvnproblemer som del av lidelsen. Og ser selv at det er rart at jeg da ikke trekkes mot den kortvarige gleden alkoholrus kan gi.

Anonymkode: 5bef1...0aa

Jeg har BP og tror jeg kunne ha blitt alkoholiker hvis omstendighetene rundt meg hadde vært annerledes. Men jeg har en del beskyttende faktorer i livet som ektemann og barn, som jeg aldri ville ha utsatt for dette. 

Grunnen til at jeg tror jeg kunne ha vært alkoholiker er at det er alkoholisme i min opprinnelige familie, og at jeg har "profittert" på alkohol på flere måter når jeg har drukket. Det har gitt meg noe, om du skjønner. Og jeg har flere ganger hatt lyst til å drikke, men latt være. Sånn sett føler jeg at jeg flere ganger har kjempet mot "suget". Hadde jeg vært singel og barnløs hadde nok saken vært en hel annen. 

Anonymkode: 7cf46...3ff