Å dyrke destruktivitet og selvmord

[lyseblå]

Jeg leste for litt siden en bok der forfatteren primært skriver om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Jeg snakket med behandler om boken fordi jeg kjenner meg igjen i den. Hun gjorde meg da oppmerksom på dette med å dyrke destruktivitet og selvmord. Noe jeg absolutt gjør. Jeg skriver her inne, leser bøker, snakker om det i terapi og tenker på det. Livet mitt blir på mange måter da nesten fylt til randen av det, noe jeg nå som jeg tenker over det har opplevd at lett eskalerer det. Jeg merker allerede en del forskjell nå som jeg har blitt klar over det og det har blitt en mindre del av livet mitt når både jeg og behandlingsapparatet har mindre fokus på det.

På en måte tenker jeg og at det er viktig å snakke om så behandlere er klar over det og for å stikke hull på byllen, men på den andre siden så er det kanskje lett for at det heller blir altoppslukende og fører til å grave seg dypere ned i de tankene og den lidelsen det er? Behandler fikk meg i alle fall meg til å innse noe nytt som kanskje egentlig er logisk i seg selv. Jeg har bare ikke virkelig forstått det før nå.Tenker det er viktig for meg å jobbe med dette, ikke at det er så enkelt å bare endre seg over natten så klart. Det er ennå en stor del av det jeg sliter med, men det å være klar over det er jo en start. 

Hva er dine tanker om dette? Hadde vert interessant å høre andres erfaringer og meninger.

[Glitter]

Hei.

Hm. Ja, det er jo interessant. Tenker kanskje det er en slags balansegang? Det er viktig å ha fokus på i terapi hvis det er noe man sliter med, men selvsagt i retning hvordan håndtere det på en bedre måte/hvordan lære å leve med det uten at det tar for stor plass, men samtidig ikke la seg oppsluke av det ellers? 

Jeg kan nok til tider blir helt oppslukt av det. I den grad at når jeg har trang til noe destruktivt så visualiserer jeg det. Egentlig i forsøk på å la det være, men mulig det faktisk har en forsterket effekt? Og når jeg virkelig forsøker å kjempe i mot, så blir jeg gradvis mer og mer urolig ettersom jeg nærmer meg kontrolltap.

Jeg er egentlig usikker på hvordan livet er uten destruktive tanker. En ting er nå destruktive handlinger, men dette evigvarende opplegget med å ha destruktiv trang og tvangstanker det spiser jo opp nesten hele hverdagen i perioder. Selv nå når jeg har hatt en vellykket periode på fem uker, noe som er lenge siden, så er jo tankene der hele tiden, og for å holde tankene på avstand er jeg faktisk ganske spiseforstyrret om dagen. Så selv i et forsøk på å ha mindre fokus på det, så bruker jeg en lite hensiktsmessig strategi for å vike unna det. 

Tror kanskje målet må være å akseptere at det destruktive er der, og øve på å ikke gruble for mye på det? 

Endret 14. desember 2021 av Glitter

[lyseblå]

Glitter skrev (9 timer siden):

Hei.

Hm. Ja, det er jo interessant. Tenker kanskje det er en slags balansegang? Det er viktig å ha fokus på i terapi hvis det er noe man sliter med, men selvsagt i retning hvordan håndtere det på en bedre måte/hvordan lære å leve med det uten at det tar for stor plass, men samtidig ikke la seg oppsluke av det ellers? 

Jeg kan nok til tider blir helt oppslukt av det. I den grad at når jeg har trang til noe destruktivt så visualiserer jeg det. Egentlig i forsøk på å la det være, men mulig det faktisk har en forsterket effekt? Og når jeg virkelig forsøker å kjempe i mot, så blir jeg gradvis mer og mer urolig ettersom jeg nærmer meg kontrolltap.

Jeg er egentlig usikker på hvordan livet er uten destruktive tanker. En ting er nå destruktive handlinger, men dette evigvarende opplegget med å ha destruktiv trang og tvangstanker det spiser jo opp nesten hele hverdagen i perioder. Selv nå når jeg har hatt en vellykket periode på fem uker, noe som er lenge siden, så er jo tankene der hele tiden, og for å holde tankene på avstand er jeg faktisk ganske spiseforstyrret om dagen. Så selv i et forsøk på å ha mindre fokus på det, så bruker jeg en lite hensiktsmessig strategi for å vike unna det. 

Tror kanskje målet må være å akseptere at det destruktive er der, og øve på å ikke gruble for mye på det? 

Takk for svar. Du har mange gode poeng. Jeg tenker og at en balansegang er viktig, men er ikke så lett å finne ut hvor den går. Eller hva som trigger den og ikke. Å ikke gruble er jo og en viktig faktor, men lettere sagt enn gjort. Jeg bruker i alle fall og mye tid til å tenke på det overnevnte. 

[Glitter]

Svale skrev (7 minutter siden):

Takk for svar. Du har mange gode poeng. Jeg tenker og at en balansegang er viktig, men er ikke så lett å finne ut hvor den går. Eller hva som trigger den og ikke. Å ikke gruble er jo og en viktig faktor, men lettere sagt enn gjort. Jeg bruker i alle fall og mye tid til å tenke på det overnevnte. 

Det er virkelig lettere sagt enn gjort ja. Det er slike ting som jeg har lært at er lurt, men ikke forstått hvordan gjennomføre i praksis. 

Annet enn at jeg nå forsøker å ikke bli liggende og gruble. Prøver å gjøre noe annet. Men samtidig, så kan en jo ikke gjøre ting hele tiden. 

Dessuten er det jo en slags trygghet i det destruktive. Ulike strategier utvikler vi fordi vi på et tidspunkt har trengt det. Så er det ikke alltid de strategiene er like gode, men vi har tatt de i bruk av en grunn. Da blir det, i hvert fall for meg, fryktelig vanskelig, skummelt og utrygt å bare skille seg fra det. For selv om jeg kanskje egentlig ikke trenger det lenger, så føler jeg og kroppen min fortsatt at jeg gjør det. 

Har lært litt om det i en behandling jeg holder på med. At feks selvskading er en form for beskyttelse. Alle mennesker beskytter seg på ulike vis.