Tvangsmedisinering = ondskapsfullt

[Gjest Liviane]

Everybody skrev (9 minutter siden):

Er det ikke ondskap å sende politiet på døra til noen fordi de nekter å ta en medisin? For så å ta de med til sykehuset hvor dem blir holdt nede for å få sprøyta? De må føle seg utrolig fanget og nedverdiget. Å behandle mennesker på den måten er ondskap.

Nå tror jeg du har fått en veldig hang-up på dette temaet. Flere har prøvd å forklare deg årsaken til at noen blir tvangsmedisinert uten at det ser ut til at du har blitt noe klokere av det. Hva ønsker du å oppnå ved å gnåle videre om dette? Det hadde vært mer forståelig om du hadde vært utsatt for dette selv og fått traumer eller lignende, men det sier du jo at du ikke har vært. Hvorfor er du så opptatt av dette? 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (14 minutter siden):

Er det ikke ondskap å sende politiet på døra til noen fordi de nekter å ta en medisin? For så å ta de med til sykehuset hvor dem blir holdt nede for å få sprøyta? De må føle seg utrolig fanget og nedverdiget. Å behandle mennesker på den måten er ondskap.

Du har en voldsom hangup  på dette. Det er ikke så dramatisk som du fremstiller det på. Men du burde slippe tvangsmedisinering når du er så redd for det, det vil nok virke mot sin hensikt.

Tvangsmedisinering er sjeldnere nå enn det var før. Pasientrettigheter har kommet lengre. 

Det med kjemoterapi var en dårlig sammenligning. Kjemoterapi er noe helt annet enn antipsykotika. Dessuten er mangel på innsikt i sykdommen vanlig ved psykose, så derfor nekter mange behandling de trenger. Det er jo bare å se på gamle videoer av psykiatriske avdelinger før de fikk medisiner og kontre det med hvordan det er nå, så vil du se att dette faktisk er medisin som hjelper. Før medisiner var man gjerne innelåst for livet i en bedriten instutisjon.

 

 

Anonymkode: 339d4...ab2

[Everybody]

Jeg kan forstå at det kan være et nødvendig onde. Dette temaet er veldig vanskelig og har mange forskjellige vinklinger og sider.

[Everybody]

Jeg personlig er veldig for medisiner og har fått god nytte av det, men jeg mener at man skal kunne velge dette selv så langt det lar seg gjøre. Jeg har også opplevd medisiner som har gjort meg dårligere og det er dette jeg mener kan forverre en tvangsmedisinering.

[Glitter]

Everybody skrev (54 minutter siden):

Er det ikke ondskap å sende politiet på døra til noen fordi de nekter å ta en medisin? For så å ta de med til sykehuset hvor dem blir holdt nede for å få sprøyta? De må føle seg utrolig fanget og nedverdiget. Å behandle mennesker på den måten er ondskap.

Da jeg var vi jobb hadde vi en beboer som var på tvunget medisinering. Det var ikke mye ondskap i det. Han var fryktelig mye plaget, og det var merkbart hver gang virkningen begynte å gå ned før han fikk ny sprøyte. 

Han var farlig både for seg selv og andre når psykosen fikk spille fritt. Og hele byen visste hvem fyren var. Folk var redd for han. Men de siste årene hans bodde han i omsorgsbolig med bemanning og ble jevnt medisinert. Noe helt annet enn årene før. 

Endret 5. januar 2022 av Glitter

[Everybody]

Det kan jeg skjønne når man er farlig for andre og seg selv. Men er man det mener jeg man skal være på institusjon til man ikke er farlig lenger. Kan ikke være lett å være i en sånn situasjon at man må ta medisiner for å ikke bli farlig, men da er det kanskje et nødvendig onde å påtvinge han medisiner for det hvis han absolutt ikke vil ta det frivillig.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 12/28/2021 den 3.32):

Jeg kan om jeg legger godviljen til tenke at psykiateren som tillot at min venn gikk på 6 ulike antipsykotiske medisiner i skyhøye doser av hva jeg forstår (ca. 850 mg Leponex var en av de), hadde også gode intensjoner i bunnen for pasienten som var i en fryktelig vanskelig situasjon, men mulig h*n mistet oversikten, var for desperat eller hadde for stor tiltro til nevroleptika - på tross av innsigelser fra omgivelsene. I dag strever h*n med epilepsi og må gå med hjelm på seg overalt som følge av medisineringen. NPE har fastslått at medisineringen var beklagelig. Man ser mye feilbehandling og feiltolkning av andre diagnoser og problemstillinger i bunn.

Det jeg ikke kan begripe, er at pasienter som er under tvangsbehandling, fratas mulighet for å klage på senskader man har fått av behandlingen under tvang. Hvor er logikken i det? Så h*n som har fått påført eller utløst epilepsi som følge av kraftig medisinering, har ingen mulighet til å klage det inn som en feilbehandling. Det er hvordan jeg har fått forklart systemet i ulike medier.

Kan man ikke klage etter at man er ferdigbehandlet og avsluttet? Selv var jeg tvangsmedisinert, jeg gikk bare å tok sprøyta, nektet å prate med noen behandlere. Jeg visste at jeg ikke var sånn syk. Med en gang jeg ble frivillig,  sa hun som ga meg sprøyten ( hun var den eneste jeg pratet med) at hun syns jeg var helt fin. Hun sa i fra til legen at jeg kunne trappe ned og avslutte. Nå er jeg avsluttet. Jeg er helt frisk psykisk i dag, er i jobb og alt. Men nå har jeg fått fysiske plager. Jeg får svimmelhetsanfall når jeg går i lange korridorer, kjøpesentere, og ute i åpen plass. Jeg lurer på om det kan være senskader av antipsykotika. Akkurat nå er jeg under utredning, men hvis de ikke finner ut av det, tenker jeg på å ta det til Pasientskadeerstatning. Jeg klarer ikke å være på jobb akkurat nå, for der må jeg gå i lange korridorer. Det må jo gå an å kunne klage på senskader man har fått under tvang?

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Kan man ikke klage etter at man er ferdigbehandlet og avsluttet? Selv var jeg tvangsmedisinert, jeg gikk bare å tok sprøyta, nektet å prate med noen behandlere. Jeg visste at jeg ikke var sånn syk. Med en gang jeg ble frivillig,  sa hun som ga meg sprøyten ( hun var den eneste jeg pratet med) at hun syns jeg var helt fin. Hun sa i fra til legen at jeg kunne trappe ned og avslutte. Nå er jeg avsluttet. Jeg er helt frisk psykisk i dag, er i jobb og alt. Men nå har jeg fått fysiske plager. Jeg får svimmelhetsanfall når jeg går i lange korridorer, kjøpesentere, og ute i åpen plass. Jeg lurer på om det kan være senskader av antipsykotika. Akkurat nå er jeg under utredning, men hvis de ikke finner ut av det, tenker jeg på å ta det til Pasientskadeerstatning. Jeg klarer ikke å være på jobb akkurat nå, for der må jeg gå i lange korridorer. Det må jo gå an å kunne klage på senskader man har fått under tvang?

Anonymkode: 88f6b...530

Psykiatriske pasienter har elendig rettssikkerhet! Tvangsbehandling må klages på mens tvangen foregår(eller i rimelig kort tid etterpå). Pasientskadeerstatningen behandler ikke klager på tvangsbehandling. Som pasient er man dermed uten rettigheter hvis man for eksempel har fått traumer eller seneskader av tvangsbehandlingen. Helt hårreisende! 

Anonymkode: 588f4...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Psykiatriske pasienter har elendig rettssikkerhet! Tvangsbehandling må klages på mens tvangen foregår(eller i rimelig kort tid etterpå). Pasientskadeerstatningen behandler ikke klager på tvangsbehandling. Som pasient er man dermed uten rettigheter hvis man for eksempel har fått traumer eller seneskader av tvangsbehandlingen. Helt hårreisende! 

Anonymkode: 588f4...1be

Ja men jeg har ikke fått disse symptomene før nå, det er flere år siden jeg ble frivillig,  og lenge siden jeg ble avsluttet også, nesten et år siden. Så jeg er på en måte ikke psykiatrisk pasient lenger, for jeg er utskrevet av psykiatrien. Men symptomene har kommet nå. Hva da? Jeg tenker at jeg aldri skulle ha hatt de medisinene i det hele tatt, men det vil de ikke forstå før jeg har vært frisk en stund uten medisiner, så de ser at jeg antagelig aldri var sånn syk. Jeg var syk, men jeg tror det var noe annet.

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja men jeg har ikke fått disse symptomene før nå, det er flere år siden jeg ble frivillig,  og lenge siden jeg ble avsluttet også, nesten et år siden. Så jeg er på en måte ikke psykiatrisk pasient lenger, for jeg er utskrevet av psykiatrien. Men symptomene har kommet nå. Hva da? Jeg tenker at jeg aldri skulle ha hatt de medisinene i det hele tatt, men det vil de ikke forstå før jeg har vært frisk en stund uten medisiner, så de ser at jeg antagelig aldri var sånn syk. Jeg var syk, men jeg tror det var noe annet.

Anonymkode: 88f6b...530

Saken er jo den samme om du ikke er pasient i psykiatrien lenger. Man kommer ingen vei med å klage på tvangsbehandling i ettertid. Prøver du deg hos pasientskadeerstatningen så sier de at dette er utenfor deres område. Det er som å stange hodet i veggen. Men du kan klage på feilbehandling og Feildiagnostisering. 

Anonymkode: 588f4...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Saken er jo den samme om du ikke er pasient i psykiatrien lenger. Man kommer ingen vei med å klage på tvangsbehandling i ettertid. Prøver du deg hos pasientskadeerstatningen så sier de at dette er utenfor deres område. Det er som å stange hodet i veggen. Men du kan klage på feilbehandling og Feildiagnostisering. 

Anonymkode: 588f4...1be

Nå er det sånn at selv om jeg nå er helt psykisk frisk, og fungerer helt fint i hverdagen uten medisiner, står på en måte den diagnosen der ennå. Da må jeg vel først få en ny utredning med fjerning av den diagnosen,  før jeg kan klage på feildiagnose og feilbehandling?

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå er det sånn at selv om jeg nå er helt psykisk frisk, og fungerer helt fint i hverdagen uten medisiner, står på en måte den diagnosen der ennå. Da må jeg vel først få en ny utredning med fjerning av den diagnosen,  før jeg kan klage på feildiagnose og feilbehandling?

Anonymkode: 88f6b...530

Ja, men hvis utredning og diagnostisering av diagnosen er gjort på riktig måte da du først fikk diagnosen så kommer du ingen vei med erstatning. Selvom det skal vise seg at du ikke har diagnosen nå så betyr ikke det at du ikke hadde diagnosen da. Så lenge tester og samtaler osv ble gjort på riktig måte den gangen og de symptomene du hadde stemmer overens med diagnosen så har du ingenting du skulle sagt. Og selvom behandlingen du fikk på tvang har skadet deg så kan du ikke klage på det nå nettopp pga det er tvang som er helt utenfor rettighetene man har i ettertid som pasient. 

Anonymkode: 588f4...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, men hvis utredning og diagnostisering av diagnosen er gjort på riktig måte da du først fikk diagnosen så kommer du ingen vei med erstatning. Selvom det skal vise seg at du ikke har diagnosen nå så betyr ikke det at du ikke hadde diagnosen da. Så lenge tester og samtaler osv ble gjort på riktig måte den gangen og de symptomene du hadde stemmer overens med diagnosen så har du ingenting du skulle sagt. Og selvom behandlingen du fikk på tvang har skadet deg så kan du ikke klage på det nå nettopp pga det er tvang som er helt utenfor rettighetene man har i ettertid som pasient. 

Anonymkode: 588f4...1be

Det som er rart er at det var ingen utredning, knapt noen samtaler. Jeg pratet ikke med noen spesielt. De samtalene vi hadde, går det ikke an å komme til en sånn konklusjon. De fortalte meg og min familie aldri hvilken diagnose jeg hadde. Det har jeg lest meg til i ettertid på epikrise til legen, da jeg ble utskrevet. Jeg har ikke fortalt til en levende sjel hvilken diagnose jeg fikk. Min familie vet jeg var syk, ikke fordi de merket noe, men fordi legene fortalte at jeg var syk. De vet egentlig ikke at det ikke er så ofte folk trapper ned og slutter på medisin,  uten at de fort får tilbakefall. De var veldig glad da de hørte jeg var avsluttet på medisin,  de trodde egentlig jeg var ferdig med medisinene før enn det jeg var. De er bare veldig obs på at jeg ikke skal stresse, for da tror de jeg kan bli syk igjen, ellers er det ingen i min familie som snakker noe om den sykdommen jeg hadde, ikke da og ikke nå.

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det som er rart er at det var ingen utredning, knapt noen samtaler. Jeg pratet ikke med noen spesielt. De samtalene vi hadde, går det ikke an å komme til en sånn konklusjon. De fortalte meg og min familie aldri hvilken diagnose jeg hadde. Det har jeg lest meg til i ettertid på epikrise til legen, da jeg ble utskrevet. Jeg har ikke fortalt til en levende sjel hvilken diagnose jeg fikk. Min familie vet jeg var syk, ikke fordi de merket noe, men fordi legene fortalte at jeg var syk. De vet egentlig ikke at det ikke er så ofte folk trapper ned og slutter på medisin,  uten at de fort får tilbakefall. De var veldig glad da de hørte jeg var avsluttet på medisin,  de trodde egentlig jeg var ferdig med medisinene før enn det jeg var. De er bare veldig obs på at jeg ikke skal stresse, for da tror de jeg kan bli syk igjen, ellers er det ingen i min familie som snakker noe om den sykdommen jeg hadde, ikke da og ikke nå.

Anonymkode: 88f6b...530

Men hvorfor ble du tvangsmedisinert? Jeg antar det var antipsykotika? Høres jo ikke bra ut hvis du ikke er informert om diagnose og heller ikke fremsto som synlig syk. Hvis dette bare er noen få år siden så høres det rart ut at de bare har startet tvangsmedisinering uten noen utredning. Men det er vanskelig å vite når man ikke kjenner til hele historien. 

Anonymkode: 588f4...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hvorfor ble du tvangsmedisinert? Jeg antar det var antipsykotika? Høres jo ikke bra ut hvis du ikke er informert om diagnose og heller ikke fremsto som synlig syk. Hvis dette bare er noen få år siden så høres det rart ut at de bare har startet tvangsmedisinering uten noen utredning. Men det er vanskelig å vite når man ikke kjenner til hele historien. 

Anonymkode: 588f4...1be

Jeg ble tvangsmedisinert fordi jeg aldri i mitt liv har brukt medisiner, så jeg er i mot medisiner. De sa bare at de da måtte tvangsmedisinere meg, fordi de mente jeg var syk. De sa ingen diagnose til meg den gangen. Jeg må si at jeg har aldri vært i psykiatrien før i mitt liv, så jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde. Jeg pratet veldig lite med de, ville bare fortsette mitt vanlige liv å komme tilbake i jobb igjen. Jeg tok egentlig ikke det greiene der så alvorlig.  Så jeg bestemte meg for å samarbeide med medisiner,  men ikke prate et ord mer med dem. Det fortsatte jeg med helt til jeg var avsluttet. Jeg sa også i fra at min familie skulle holdes utenfor alt, for de tror leger er guder, og tror mer på det de sier enn det jeg sier. Derfor visste ikke min familie mer etter det. De har aldri sagt at de syns jeg virker syk. 

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ble tvangsmedisinert fordi jeg aldri i mitt liv har brukt medisiner, så jeg er i mot medisiner. De sa bare at de da måtte tvangsmedisinere meg, fordi de mente jeg var syk. De sa ingen diagnose til meg den gangen. Jeg må si at jeg har aldri vært i psykiatrien før i mitt liv, så jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde. Jeg pratet veldig lite med de, ville bare fortsette mitt vanlige liv å komme tilbake i jobb igjen. Jeg tok egentlig ikke det greiene der så alvorlig.  Så jeg bestemte meg for å samarbeide med medisiner,  men ikke prate et ord mer med dem. Det fortsatte jeg med helt til jeg var avsluttet. Jeg sa også i fra at min familie skulle holdes utenfor alt, for de tror leger er guder, og tror mer på det de sier enn det jeg sier. Derfor visste ikke min familie mer etter det. De har aldri sagt at de syns jeg virker syk. 

Anonymkode: 88f6b...530

Med familie,  mener jeg mann, barn, foreldre og søsken. 

Anonymkode: 88f6b...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Med familie,  mener jeg mann, barn, foreldre og søsken. 

Anonymkode: 88f6b...530

Det var i 2016

Anonymkode: 88f6b...530

[Everybody]

Det høres veldig spesielt ut. Trodde man måtte være tvangsinnlagt under tvungen psykisk helsevern for å først bli tvangsmedisinert.

[Everybody]

Høres rart ut at man bare tvangsmedisinerer noen som ikke viser aggressiv atferd eller er til fare for andre. Kanskje det var enklere før å sette noen på tvang.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (2 minutter siden):

Det høres veldig spesielt ut. Trodde man måtte være tvangsinnlagt under tvungen psykisk helsevern for å først bli tvangsmedisinert.

Jeg vet ikke så mye hva som skjedde den gangen,  jeg var innlagt to ganger, for da jeg skulle fortsette livet mitt og ikke hørte noe mer fra psykologen jeg gikk til, så regnet jeg med at jeg ikke hørte noe mer, så jeg brydde meg ikke mer om opplegget dem. Plutselig kom det folk med ambulanse og hentet meg ut fra det blå, det hadde ikke skjedd noe spesielt. Det var da jeg kom inn på avdelingen for andre gang at jeg ble tvangsmedisinert. Da ville de også at jeg skulle være veldig lenge på en annen avdeling. 6 mnd. Men mannen min klarte å få meg ut etter tre uker. Etter det har jeg aldri vært innlagt mer, og ble som sagt avsluttet etterhvert. 

Anonymkode: 88f6b...530