Leve med det?

[stjernestøv]

Må man bare leve med angst og bekymringer hele livet? Noen andre som gjør det? Jeg tror ikke jeg blir kvitt det, i natt våknet jeg kvart over fire full av bekymringer. Går ikke an å sove da, har vært helt i ørska i dag. Så har jeg så lite ork til å gjøre ting, men det må jeg og sikkert leve med? Noen som kjenner seg igjen? 

[stjernestøv]

Fluoxetin hjalp ikke meg, tok sikkert for lav dose og. Skal mer til for å knekke min angst og depersonalisering, og når man er godt voksen er det vel ikke håp? 

[Fru2020]

Jeg tenker på det samme. Er det meningen at dette skal bare livet ut? 

[AnonymBruker]

Jeg har levd med angst og bekymringer hele livet, men det er vel noe de fleste har uansett? Det er en del av livet.

Anonymkode: 76656...a6b

[stjernestøv]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker på det samme. Er det meningen at dette skal bare livet ut? 

Ja man kan jo lure, jeg tror ikke det går over for min del. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har levd med angst og bekymringer hele livet, men det er vel noe de fleste har uansett? Det er en del av livet.

Anonymkode: 76656...a6b

Ja det er vel en del av livet, men ikke for alle tror jeg. Tror det finnes folk med et relativt godt liv uten psykiske smerter. 

[Glitter]

Nei det kan du si. Kjenner også på det der. 

Prøver å huske på at så ille som nå er det ikke hele tiden. Men det er så ille alt for ofte. 

For noen av oss handler det vel bare veldig mye om å holde ut? Tror ikke det er så mye og så tungt for alle. Selv om livet for alle periodevis er vondt, og svært mange gjennomgår depresjon og angst i sitt liv. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Nei det kan du si. Kjenner også på det der. 

Prøver å huske på at så ille som nå er det ikke hele tiden. Men det er så ille alt for ofte. 

For noen av oss handler det vel bare veldig mye om å holde ut? Tror ikke det er så mye og så tungt for alle. Selv om livet for alle periodevis er vondt, og svært mange gjennomgår depresjon og angst i sitt liv. 

Ja det er det, ille altfor ofte og det er utrolig slitsomt. Tror ikke de som ikke har opplevd det kan forstå det, ja livet er opp og ned for alle men det får være måte på. 

Ja det er å holde ut det vonde om og om igjen, det er tungt det og at ting liksom aldri går bra. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (5 minutter siden):

Ja det er det, ille altfor ofte og det er utrolig slitsomt. Tror ikke de som ikke har opplevd det kan forstå det, ja livet er opp og ned for alle men det får være måte på. 

Ja det er å holde ut det vonde om og om igjen, det er tungt det og at ting liksom aldri går bra. 

Absolutt veldig tungt. 

Og når man kommer i en skikkelig dårlig periode, så er det ikke bare å finne styrke og stålsette seg med at det er jo bare en periode, når det er sånn periode nr 150 og en vet at det er ikke bare å jobbe på også blir en bra. Før eller siden kommer det jo tilbake på nytt. Så sliten man blir. 

Men ja. Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si som trøst. Klarer jo ikke trøste meg selv heller. Annet enn at jeg prøver å huske at det er ikke like ille hele tiden da. 

Synes du fortjener å få fred fra det vonde. Du har nå vel hatt nok av det nå. Men ja. Noen må bare leve med det. Ikke alle kan bli frisk. Slik er det jo med fysiske sykdommer også. Og hvor lett ting er å leve med? Ja det kommer jo an på det også. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Absolutt veldig tungt. 

Og når man kommer i en skikkelig dårlig periode, så er det ikke bare å finne styrke og stålsette seg med at det er jo bare en periode, når det er sånn periode nr 150 og en vet at det er ikke bare å jobbe på også blir en bra. Før eller siden kommer det jo tilbake på nytt. Så sliten man blir. 

Men ja. Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si som trøst. Klarer jo ikke trøste meg selv heller. Annet enn at jeg prøver å huske at det er ikke like ille hele tiden da. 

Synes du fortjener å få fred fra det vonde. Du har nå vel hatt nok av det nå. Men ja. Noen må bare leve med det. Ikke alle kan bli frisk. Slik er det jo med fysiske sykdommer også. Og hvor lett ting er å leve med? Ja det kommer jo an på det også. 

Ja det er det. 

Ja det kommer jo igjen og igjen, ikke fred å få. Det vet vi jo av erfaring, det er jo derfor det er viktig å nyte de gode stundene. Det gjør jeg og, har mine lyse stunder men så kommer alltid det tunge igjen. Ja man blir så sliten og utmattet av det. 

Ja viktig å huske på at det er ikke like ille hele tiden. 

Du og fortjener å få fred fra det vonde, vi burde alle få slippe dette. Vi må vel leve med det, det er jo kroniske lidelser vi har. Men godt å vite at en ikke er alene, livet virker så lett for noen men det er vel ikke det. Men tror noen har det godt og er fornøyd med livet sitt på tross av svingninger. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (5 minutter siden):

Ja det er det. 

Ja det kommer jo igjen og igjen, ikke fred å få. Det vet vi jo av erfaring, det er jo derfor det er viktig å nyte de gode stundene. Det gjør jeg og, har mine lyse stunder men så kommer alltid det tunge igjen. Ja man blir så sliten og utmattet av det. 

Ja viktig å huske på at det er ikke like ille hele tiden. 

Du og fortjener å få fred fra det vonde, vi burde alle få slippe dette. Vi må vel leve med det, det er jo kroniske lidelser vi har. Men godt å vite at en ikke er alene, livet virker så lett for noen men det er vel ikke det. Men tror noen har det godt og er fornøyd med livet sitt på tross av svingninger. 

Takk. Ja, vi må nok leve med det. Og det er ikke lett å akseptere. Viktig da å nyte de periodene som er bedre da. 

Men så kan man jo begynne å lete etter en mening i det vonde. Har lett etter det selv. At det må jo være en grunn til det hele. En stund trodde jeg at jeg var ment for å innta mer vond energi enn andre slik at det ble mindre vondt for dem. Men det mente behandler var en slags vrangforestilling. Jeg var veldig deprimert da så det kan vel sikkert stemme. Var nok bare jeg som på et slags underbevisst nivå forsøkte å finne mening i smerten. Men dessverre er den vel rimelig meningsløs og helt unødvendig. Men jeg tror jeg er mer følsom for det negative enn det andre er. Noen tar bare ikke inn alt som er i luften på en måte. Tror jeg. Kanskje det er det som betyr å være høysensitiv. 

Ja noen har det jo bare generelt sett mer godt. Min søster er en slik person. Hun har ikke hatt noen form for psykisk sykdom i sitt liv. Det er jo bra det, men det gjør også at hun er dømmende. For hun forstår ikke helt. Men det er vel naturlig det. Å ikke forstå så godt når man har lite erfaring med det.

[frosken]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Må man bare leve med angst og bekymringer hele livet? Noen andre som gjør det? Jeg tror ikke jeg blir kvitt det, i natt våknet jeg kvart over fire full av bekymringer. Går ikke an å sove da, har vært helt i ørska i dag. Så har jeg så lite ork til å gjøre ting, men det må jeg og sikkert leve med? Noen som kjenner seg igjen? 

Det er vel lite sannsynlig at du skal bli helt kvitt angsten din. Jeg tror det er viktig å legge merke til det livet gir av gode opplevelser også. Noen har nytte av å fokusere på hva de kan være takknemlige for. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Takk. Ja, vi må nok leve med det. Og det er ikke lett å akseptere. Viktig da å nyte de periodene som er bedre da. 

Men så kan man jo begynne å lete etter en mening i det vonde. Har lett etter det selv. At det må jo være en grunn til det hele. En stund trodde jeg at jeg var ment for å innta mer vond energi enn andre slik at det ble mindre vondt for dem. Men det mente behandler var en slags vrangforestilling. Jeg var veldig deprimert da så det kan vel sikkert stemme. Var nok bare jeg som på et slags underbevisst nivå forsøkte å finne mening i smerten. Men dessverre er den vel rimelig meningsløs og helt unødvendig. Men jeg tror jeg er mer følsom for det negative enn det andre er. Noen tar bare ikke inn alt som er i luften på en måte. Tror jeg. Kanskje det er det som betyr å være høysensitiv. 

Ja noen har det jo bare generelt sett mer godt. Min søster er en slik person. Hun har ikke hatt noen form for psykisk sykdom i sitt liv. Det er jo bra det, men det gjør også at hun er dømmende. For hun forstår ikke helt. Men det er vel naturlig det. Å ikke forstå så godt når man har lite erfaring med det.

Nei det er ikke lett å akseptere men tror jeg har akseptert det på et vis. 

Forstår din opplevelse av å ta på deg andres smerte, det er det jeg kaller energi. Tar nok innover mye jeg også, spesielt når folk rundt meg sliter. Det er jo mange som sliter også og det går inn på meg, får vondt inni meg av det. Vi er nok høysensitive ja. 

Ja noen er dømmende når de ikke forstår, da får de bare være det tenker jeg. 

[stjernestøv]

frosken skrev (5 minutter siden):

Det er vel lite sannsynlig at du skal bli helt kvitt angsten din. Jeg tror det er viktig å legge merke til det livet gir av gode opplevelser også. Noen har nytte av å fokusere på hva de kan være takknemlige for. 

Ja det er vel lite sannsynlig når jeg har levd med det hele livet i grunn, det hadde bare vært en lettelse men det går vel ikke. Jeg har takknemlighet med i bønnen min hver kveld, jeg er jo takknemlig. Men kanskje jeg rett og slett skal sette mer fokus på det, skrive ned fem ting jeg er takknemlig for hver dag. Det må jeg vel klare. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Nei det er ikke lett å akseptere men tror jeg har akseptert det på et vis. 

Forstår din opplevelse av å ta på deg andres smerte, det er det jeg kaller energi. Tar nok innover mye jeg også, spesielt når folk rundt meg sliter. Det er jo mange som sliter også og det går inn på meg, får vondt inni meg av det. Vi er nok høysensitive ja. 

Ja noen er dømmende når de ikke forstår, da får de bare være det tenker jeg. 

Sant nok. Jeg har forsøkt å forklare min søster litt om hvordan jeg har det, men. Vi er nok bare veldig ulik. 

Jeg prøver å se fram til at det om et par måneder faktisk er vår. Tenker at nå er jeg midt i en hard økt, men at den varer ikke evig. Også prøver jeg å tenke på om det er noe nytt jeg kan fylle hverdagen min med. 

Er det kanskje ekstra tungt fordi du ikke har treningen å gå til lenger? Da fikk du jo truffet folk og slikt. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Sant nok. Jeg har forsøkt å forklare min søster litt om hvordan jeg har det, men. Vi er nok bare veldig ulik. 

Jeg prøver å se fram til at det om et par måneder faktisk er vår. Tenker at nå er jeg midt i en hard økt, men at den varer ikke evig. Også prøver jeg å tenke på om det er noe nytt jeg kan fylle hverdagen min med. 

Er det kanskje ekstra tungt fordi du ikke har treningen å gå til lenger? Da fikk du jo truffet folk og slikt. 

Det vil alltid være folk som ikke forstår, jeg holder kortene litt tett til brystet. 

Ja jeg ser jo frem til våren jeg også, sitte ut og gå turer i solen. 

Ja det ble tyngre enn jeg hadde trodd uten treningen, nå har jeg ingenting å gå til. Det betydde mer enn jeg trodde. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (24 minutter siden):

Det vil alltid være folk som ikke forstår, jeg holder kortene litt tett til brystet. 

Ja jeg ser jo frem til våren jeg også, sitte ut og gå turer i solen. 

Ja det ble tyngre enn jeg hadde trodd uten treningen, nå har jeg ingenting å gå til. Det betydde mer enn jeg trodde. 

Ja det skjønner jeg. Kanskje du kan finne noe annet? Vet det er vanskelig. Sliter jo med det selv også. Å finne noe å gå til. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (13 timer siden):

Ja det skjønner jeg. Kanskje du kan finne noe annet? Vet det er vanskelig. Sliter jo med det selv også. Å finne noe å gå til. 

Ja burde finne noe å gjøre.

[aa-k-j]

Jeg har og endel angst så måtte begynne med medisiner igjen etter å ha klart meg uten i lang tid. Men angsten er ikke pga bekymringer hos meg da jeg har ordnet opp i det som bekymret meg mest, men angsten startet da jeg sluttet å røyke og gikk over til damping noe som kan være en forklaring. Noen ganger er bare angsten der selv om den er lite velkommen. 

[stjernestøv]

aa-k-j skrev (10 minutter siden):

Jeg har og endel angst så måtte begynne med medisiner igjen etter å ha klart meg uten i lang tid. Men angsten er ikke pga bekymringer hos meg da jeg har ordnet opp i det som bekymret meg mest, men angsten startet da jeg sluttet å røyke og gikk over til damping noe som kan være en forklaring. Noen ganger er bare angsten der selv om den er lite velkommen. 

Ja angsten er jammen lite velkommen her og. Hva slags medisiner tar du for angsten?